103

Allerede under den nordamerikanske frihetskamp hadde nordmennene og danskene fraktet meget korn og kjøtt til Frankrike, og på det tjente de penger i massevis. Engelskmennene hadde da 104forbudt alle ikke-krigførende land å føre varer til Englands fiender; men Norge og Danmark hadde nektet å lystre, og de gjorde en avtale med Sverige og Russland om at de vilde la krigsskib følge med handelsskibene sine for å verge dem mot engelskmennene (den væbnede nøitralitet). — Nogen år senere var England blandt de maktene som prøvde å slå ned den franske revolusjon, og nordmennene og danskene tok igjen til å føre varer til Frankrike. Da sendte England en stor krigsflåte over Nordsjøen for å tukte danskene. På Kjøbenhavns red (havn) blev der et stort slag (Skjærtorsdags-slaget 1801). De norske og danske var bare halvparten så mange som engelskmennene; likevel sa den engelske admiral Nelson siden at han hadde vært med i 105 sjøslag, og ikke et eneste hadde vært så varmt. Men Danmark og Norge måtte slutte med å la krigsskibene sine følge handelsskibene, og så blev det fred igjen i nogen år (til 1807).

I disse fredsårene drev engelskmennene på uten stans og bygde krigsskib som skulde brukes mot Napoleon. Tømmer til å bygge skibene av måtte de hente i Norge. Folk her tjente derfor gode penger, og trelastkjøbmennene på Østlandet kunde holde kostbare gjestebud titt og ofte. Da sang de Johan Nordal Bruns vise: Bor jeg på det høie fjell.

Hans Nielsen Hauge (1771—1824). Hauge blev født på en bondegård vest for Sarpsborg, og allerede som gutt måtte han være med i gårdsarbeidet næsten som en voksen. Hver kveld når alle kom inn fra dagens strev, leste Hauges far eller mor høit en kveldsbønn for familien, av en eller annen bønnebok, og Hauge hørte vel efter; men han brydde sig ikke stort om å leke med de andre guttene.

Folk i Norge hadde den gang »gode tider« og store inntekter og tenkte lite på Gud. Da hendte det (en vårdag 1796) at Hauge, som den gang var 25 år, fikk sitt kall til å begynne å preke. Han holdt just på å arbeide ute på sin fars gård og sang imens: »Jesu, din søte forening å smake« (Landstad nr. 296). Da syntes han med én gang at Gud selv var hos ham, og Gud sa: »Du skal fortelle om mig til menneskene, så de 105kan omvende sig«. Fra da av tok han til å tale om Gud for slektningene sine og bygdefolket. Siden reiste han fra bygd til bygd over det hele land, og han holdt ofte 2—4 taler om dagen. Dessuten skrev han bøker, og brev i hundrevis. Han sa at Gud vilde sende ildebrand, hunger, pest og krig over landet, fordi folk var så onde.

Hauges venner blev kaldt »haugianerne«. Han hjalp dem og andre til å få i stand fabrikker og møllebruk i fossene, så folk i flere bygder kom til å tjene mer penger enn før. Selv handlet han med korn og fisk i Bergen. Men mange av prestene den gang var rasjonalister (s. 98). De arbeidet for at folket skulde lære å regne, skrive, og dyrke jorden bedre enn før. Men om Hauge mente de at han gjorde folk tullet. I de dager var det bare prester som hadde lov til å holde preken-møter. Hauge blev derfor satt fast mange ganger. I 1804 la de ham i lenker og sendte ham til rådstu-arresten i Oslo. 10 år efter blev han dømt til å betale en pengebot, som gjorde ham til en fattig mann. Han var blitt sykelig av å sitte så lenge i arrest. Herefter levde han stille på en bondegård som hans bror hadde kjøpt til ham tett nord for Oslo (ved Sagene). Fra da av blev han høit æret av alle, og i 1815 var der på besøk hos ham på én gang ikke mindre enn 2 bisper, 2 universitetslærere i teologi og 15 prester. Sine siste år levde han på en bondegård i Østre Aker.

103

Allerede under den nordamerikanske frihetskamp hadde nordmennene og danskene fraktet meget korn og kjøtt til Frankrike, og på det tjente de penger i massevis. Engelskmennene hadde da 104forbudt alle ikke-krigførende land å føre varer til Englands fiender; men Norge og Danmark hadde nektet å lystre, og de gjorde en avtale med Sverige og Russland om at de ville la krigsskip følge med handelsskipene sine for å verge dem mot engelskmennene (den væbnede nøytralitet). — Noen år senere var England blant de maktene som prøvde å slå ned den franske revolusjon, og nordmennene og danskene tok igjen til å føre varer til Frankrike. Da sendte England en stor krigsflåte over Nordsjøen for å tukte danskene. På Kjøbenhavns red (havn) ble der et stort slag (Skjærtorsdags-slaget 1801). De norske og danske var bare halvparten så mange som engelskmennene; likevel sa den engelske admiral Nelson siden at han hadde vært med i 105 sjøslag, og ikke et eneste hadde vært så varmt. Men Danmark og Norge måtte slutte med å la krigsskipene sine følge handelsskipene, og så ble det fred igjen i noen år (til 1807).

I disse fredsårene drev engelskmennene på uten stans og bygde krigsskip som skulle brukes mot Napoleon. Tømmer til å bygge skipene av måtte de hente i Norge. Folk her tjente derfor gode penger, og trelastkjøpmennene på Østlandet kunne holde kostbare gjestebud titt og ofte. Da sang de Johan Nordal Bruns vise: Bor jeg på det høye fjell.

Hans Nielsen Hauge (1771—1824). Hauge ble født på en bondegård vest for Sarpsborg, og allerede som gutt måtte han være med i gårdsarbeidet nesten som en voksen. Hver kveld når alle kom inn fra dagens strev, leste Hauges far eller mor høyt en kveldsbønn for familien, av en eller annen bønnebok, og Hauge hørte vel etter; men han brydde seg ikke stort om å leke med de andre guttene.

Folk i Norge hadde den gang »gode tider« og store inntekter og tenkte lite på Gud. Da hendte det (en vårdag 1796) at Hauge, som den gang var 25 år, fikk sitt kall til å begynne å preke. Han holdt just på å arbeide ute på sin fars gård og sang imens: »Jesu, din søte forening å smake« (Landstad nr. 296). Da syntes han med én gang at Gud selv var hos ham, og Gud sa: »Du skal fortelle om meg til menneskene, så de 105kan omvende seg«. Fra da av tok han til å tale om Gud for slektningene sine og bygdefolket. Siden reiste han fra bygd til bygd over det hele land, og han holdt ofte 2—4 taler om dagen. Dessuten skrev han bøker, og brev i hundrevis. Han sa at Gud ville sende ildebrann, hunger, pest og krig over landet, fordi folk var så onde.

Hauges venner ble kalt »haugianerne«. Han hjalp dem og andre til å få i stand fabrikker og møllebruk i fossene, så folk i flere bygder kom til å tjene mer penger enn før. Selv handlet han med korn og fisk i Bergen. Men mange av prestene den gang var rasjonalister (s. 98). De arbeidet for at folket skulle lære å regne, skrive, og dyrke jorden bedre enn før. Men om Hauge mente de at han gjorde folk tullet. I de dager var det bare prester som hadde lov til å holde preken-møter. Hauge ble derfor satt fast mange ganger. I 1804 la de ham i lenker og sendte ham til rådstu-arresten i Oslo. 10 år etter ble han dømt til å betale en pengebot, som gjorde ham til en fattig mann. Han var blitt sykelig av å sitte så lenge i arrest. Herefter levde han stille på en bondegård som hans bror hadde kjøpt til ham tett nord for Oslo (ved Sagene). Fra da av ble han høyt æret av alle, og i 1815 var der på besøk hos ham på én gang ikke mindre enn 2 bisper, 2 universitetslærere i teologi og 15 prester. Sine siste år levde han på en bondegård i Østre Aker.