Det var den gang omtrent ikke politi i byene, men bare nogen få vektere. Når mennene gikk på gaten, bar de derfor oftest en øks på skulderen, eller de stavet sig frem med et spyd, så de skulde ha noget å forsvare sig med; dette er begynnelsen til vår spaserstokk. Der var en mengde ølstuer; mennene drakk sig fulle og sloss både jamt og samt, og omtrent hver dag blev en eller annen drept. Morderne slapp fri når de betalte en pengebot til kongen (inntil 1687). 83Kvinnfolkene på bondegårdene vevde og sydde for det meste selv klær til sig og de andre i huset, og mennene var skomakere og snekkere til husets bruk.
Om morgenen gjorde konen op ild på den måten at hun slo på en flintesten med et stålstykke; da spratt det gnister borti et tørt knuskstykke, så det tok til å gløde. Men så hun at det røk fra en skorsten i nabolaget, løp hun heller dit og fikk »låne varme«. Inne i stuene gikk kalver, høns og smågriser fritt omkring. Gjødsel og slaktavfall blev kastet ut i gaten. Derfra rant sølevann og forgiftet brønnene. Somme tider kunde derfor den halve befolkning i byen dø på ett år; men så kunde der også være op til 15 barn i hver familie.
Rett som det var, brøt det ut ildebrand. Da ringte kirkeklokkene, og alle mann måtte møte op med bøtter og økser. Men husene var av tre og stod tett sammen, så det var omtrent umulig å slukke, og de norske byene brente helt ned gang efter gang.
Til gjestebud hadde gjestene selv med sig kniver og skjeer. Mange steder på landet var det skikken, at når to av gjestene kom i trette, avgjorde de saken med å »spenne belte« (sml. »Fanitullen«). Konene bar derfor med sig likskjorte til mennene sine når de reiste i gravøl eller bryllup.
Fredrik 3 (1648—1670). Da Kristian 4 døde, valgte adelen sønnen hans, Frederik 3, til konge. I Danmark eide adelen den gang halve landet og betalte omtrent ikke skatt. Da kongen fikk inn lite i skatt om året, var alle krigsgreiene i uorden.
I Sverige styrte den gang Karl 10 Gustav. Han drog i krig mot Polen. Mens han var optatt der, vilde Frederik 3 nytte høvet til å ta igjen Jemtland, Herjedalen (og Gotland), som Kristian 4 hadde tapt. Heldigvis hadde Norge da sin egen nasjonale hær, den som Sehested hadde fått i orden. Derfor kunde høvedsmannen over Trøndelag, Jørgen Bjelke, øieblikkelig dra med en flokk trøndere og vestlendinger fra Trøndelag øst over Kjølen. Flere steder måtte de frakte kanonene sine frem på hesteryggen. De tok Jemtland tilbake. Men imens kom Karl Gustav med sin lille stridsvante hær
6*
84
gjennem Tyskland mot Danmark. Det blev en ualmindelig kold vinter, og det frøs tykk is mellem de danske øer. Da sa Karl Gustav: »Nu, bror Fredrik, skola vi talas vid på god svenska!« Han gikk på isen fra Slesvig til Sjælland, og for å få fred måtte Fredrik 3 gi til Sverige hele Trondheims len, og Båhuslen av Norge, og Skåne, Halland og Blekinge, som utgjorde ⅓ av Danmark (Roskilde-freden 1658). Svenske hærflokker tok da makten i alle disse landsdelene.
Men snart angret Karl Gustav på at han ikke hadde tatt hele Danmark og hele Norge med det samme, og så lot han hæren sin på Sjælland gå mot Kjøbenhavn og prøve å storme byen. Han sa til danskene at det kunde være det samme for dem enten kongen deres hette Karl eller Fredrik. Men Kjøbenhavns borgere slo stormen tilbake med rasende heltemot.
I Norge var Jørgen Bjelke den ledende mannen da også. Han lot øieblikkelig et par tusen mann fra Vestlandet seile nordover til Trøndelag, mens en flokk østlendinger marsjerte nord over Dovre. De ringet svenskene inne i Trondheim. Svenskenes høvding, Stjernsköld, svor at før han vilde overgi byen, skulde han koke suppe på skinnbuksene sine. Men nogen uker efter måtte han marsjere østover til Sverige igjen.
Halden var i de tidene bare en liten trelast-by ved Tistas utløp i Svinesund, under en høi fjellknaus (s. 90). Denne byen kom en flokk svensker og vilde ta (om høsten like efter Roskilde-freden). Men kjøbmannen Peder Nordmand i Halden fikk bud om det kvelden før. Øieblikkelig gav alle mann sig til å sette 85op en skansemur østenfor byen, tvert over veien, og de støpte kuler i murstensformer hele natten; om morgenen da svenskene kom marsjerende med klingende spill, tok med én gang de norske kulene til å pipe rundt dem. De svenske soldater var i de dagene kanskje de dueligste soldater i Europa. Likevel greide bymennene sig mot dem i 7 timer; da kom det litt hjelp fra Fredrikstad, og så måtte svenskene tilbake. — Senere i krigen kom svenskene enda to ganger og prøvde å ta Halden med stor overmakt. Men da hadde nordmennene bygd skanser oppe på fjellet bakom byen, og svenskene blev drevet bort igjen med svære tap.
I 1660 døde Karl Gustav, og så sluttet svenskene fred. Men Norge fikk da bare Trondheims len tilbake igjen; siden er selve Norge ikke blitt mindre. Fredrik 3 gav senere Halden navnet Fredrikshald, og festningen oppe på fjellet kalte han Fredriksten. (Nu har byen fått sitt gamle navn Halden tilbake.)
Fredrik 3 tar sig enevelde 1660. Krigene i 1657—1660 hadde vært forferdelige for Norge og Danmark. I grensebygdene på Østlandet lå flere hundre bondegårder nedbrent, barkebrød var daglig kost, og fattigfolk døde av sult. Da kalte kongen og Danmarks riksråd sammen en riksdag i Kjøbenhavn 1660; den skulde prøve å skaffe skatteinntekter til statens kasse. Denne gang hadde kongen fått innkalt til riksdagen ikke bare adelen, men også representanter for prestene og bymennene, og de mente riket skulde bli meget sterkere enn før dersom adelen mistet sin store makt; i steden vilde de gjøre kongens makt meget større; for eneveldet var den gang kommet på mote i Europa. Så slo prestene og bymennene sig i hop med kongen. Kongen satte soldatene sine til å stenge igjen byportene, så adelsmennene ikke slapp ut av byen; da blev adelsmenene så redde at de gav slipp på sin styremakt 86over riket og gikk med på å betale skatt for eftertiden; de måtte også gå med på at Danmark fra da av skulde være et arverike. Nogen år senere satte kongen Peter Schumaker (som senere fikk navnet Griffenfeld) til å skrive en grunnlov for landene (Kongeloven). Den gav kongen fullt enevelde. Herefter var det kongen som skulde gi lover og fastsette hvor store skatter folket skulde ut med om året, og han kunde bruke pengene som han selv vilde. — Også i Sverige blev eneveldet innført nogen år senere.
Det dansk-norske enevoldsrike var sammensatt av 3 riker: 1. Danmark. 2. Norge med biland. 3. Slesvig-Holstein m. fl. l. Siden 1536 hadde det adelige riksråd styrt over alle disse tre rikene under ett. Men nu oprettet kongen isteden regjeringskontorer eller departementer i Kjøbenhavn (kollegiene). For folk flest blev dette nye embedsmannsstyret meget rettferdigere enn det tidligere adelsstyre hadde vært.
De danske adelsmennene fikk ikke nu lenger styre over lenene i Norge; men kongen innsatte i steden en amtmann (fylkesmann) i hvert len (amt, fylke). Amtmennene fikk fast lønn for året, og rikenes inntekter vokste ved det til det mangedobbelte. Derfor kunde kongen nu sette hæren og især flåten i god stand, og han tenkte at han med tiden skulde ta fra Sverige de landsdelene som han nyss hadde mistet. Nordmannen Kort Adeler satte han til høvedsmann over flåten.
Om Ludvig 14’s tid (1643—1715). Dengang Ludvig 14 var enevoldskonge over Frankrike, var dette landet det folkerikeste land i Europa. Ludvig 14 førte mange kriger. Han bygde sig også staselige slott (f. eks. Versailles [-sáj]), og han hadde tjenere i tusenvis, med sølv- og gullsnorer på klærne. Både kongene og de andre fornemme folk i hele Europa arbeidet på å få det likeså »fint« som franskmennene. Men Ludvig 14 krevde inn så forferdelig store skatter om året at fattigfolk i Frankrike døde av sult i tusenvis; da hans lik blev båret til graven, kastet folk sten efter det.
I Ludvig 14’s tid valgte engelskmennene Wilhelm av Oranje til konge; han måtte først gå inn på at han skulde styre således som parlamentet (ɔ: stortinget) vilde (1688). I de andre land i Europa lengtet de mest oplyste mennene efter å få ordne landsstyret på lignende vis som i England.
87Kristian 5 (1670—1699). Kristian 5, Fredrik 3’s sønn, vilde prøve å ta igjen de mange landsdelene som hans far og bestefar hadde måttet gi til Sverige. Så begynte han Den skånske krig. I Norge var på den tid hans fars uekte sønn, den krigerske Gyldenløve, stattholder. Efter ham blev krigen i Norge kalt Gyldenløvefeiden. Gyldenløve med Norges hær seiret i Båhuslen over svenskenes overmakt gang efter gang og vant tilbake næsten hele Båhuslen. Men han fór også rått frem mot fienden. Således gjorde han et tog like østover til Venern, brente flere hundre bondegårder, og folkene hans drepte endog kvinner og barn. Gyldenløves seire gjorde sitt til at danskene nu tok til å få stor aktelse for nordmennene. Men Ludvig 14 av Frankrike tvang Kristian 5 til å slutte fred og la svenskene få igjen Båhuslen.
Nogen år efter den skånske krig sendte Kristian 5 ut en ny lovbok for Norge (Kristian 5’s Norske lov 1687). Norges lover blev da meget lik de danske. — Norges bønder klagde over rikmennene her oppe. Da hjalp kongen dem for det meste. Derfor blev han meget avholdt i Norge.
Kristian 5 prøvde å ligne Ludvig 14, og han ødslet bort mange penger til stas og fester. Fra nu av blev kongens øverste embedsmenn (byråkratiet) mest æret i riket, og kongen gjorde flere av dem til adelsmenn og gav dem høiere rang enn den gamle adel. En av de nye adelsmennene var vinhandler-sønnen Griffenfeld fra Kjøbenhavn, han som skrev Kongeloven (s. 86). Han er den største statsmann Danmark har hatt. Griffenfeld fikk Tønsberg grevskap i Norge. Men kort tid efter kom han »i unåde« og blev sendt til Munkholmens festning i Trondheimsfjorden. Han var fange i 22 år, til han døde (1699). — Nogen år efter Griffenfelds fengsling blev Tønsberg grevskap solgt til den innflyttede tyske general Wedel; Wedels efterkommere kaller sig nu Wedel-Jarlsberg.
I Kristian 5’s tid levde presten Petter Dass i Alstahaug i Nordland; han har skrevet Nordlands Trompet (se leseb.!) og var den første fremtredende dikteren i Norge efter sagatiden. Omtrent samtidig levde de danske salmedikterne Kingo og Brorson.
88Den store nordiske krig 1700—1721.
Siden Gustav Adolfs tid eide Sverige omtrent alle landskapene øst og syd for Østersjøen. Da blev den knapt 15-årige Karl 12 konge, og Sveriges riksdag kom sammen og gav ham fullt enevelde med det samme. Et par år efter blev Kristian 5’s sønn Fredrik 4 konge over Danmark og Norge (1699—1730). Hans høieste ønske var å ta fra Sverige igjen de landsdelene som Kristian 4 og Frederik 3 hadde mistet. Så sluttet han forbund med Peter tsar av Russland og August den sterke av Polen. Alle disse 3 mente, at siden Karl 12 var så ung, skulde det bli en lett sak å ta landstykker fra Sverige hver på sin kant.
Men Karl 12 og soldatene hans (»karolinene«) seilte over til Sjælland og tvang Danmark til å slutte fred. Så seilte de mot Russland. Ved Narva lå Peter den stores hær; der var fem russere for hver svenske, og russerne hadde tykke skanser foran sig. Karl angrep likevel og vant. Derfra marsjerte han til Polen og erobret hele landet. Men i 1709 var han med folkene sine ved Poltava i Russland; der kom en tre ganger så stor russer-hær mot ham, og den kastet op høie skanser foran sin leir. Karl 12 angrep; men nyss før var han blitt såret i en fot, så han ikke kunde kommandere selv; derfor tapte karolinene, og Karl selv flyktet til Tyrkiet med nogen få hundre mann. — Straks efter begynte Danmark og Norge og Polen på nytt å være med i krigen mot Karl 12. Nogen år senere kom Karl 12 tilbake til Sverige.
Gregers Granavollen. Anna Kolbjørnsdatter.
I 1716 rykte Karl 12 vestover mot Oslo med en svensk hær. Da fikk han merke at han ikke hadde bare Norges soldater imot sig, men hele folket; for overalt hvor han drog frem, gjorde bøndene ham all den fortred de kunde. Han la sig rundt Akershus. Norges hær lå imens i skogåsene mellem Oslo og Drammen og stengte veien for ham videre frem. Karl 12 sendte da ut oberst Løwen med 500 ryttere. De skulde ride nordover til Hadeland, derfra sydover Ringerike, og komme bakpå den norske hæren, mens Karl selv vilde angripe forfra. Den første natten tok de svenske rytterne inn på Hakadals 89jernverk. Bestyreren der fikk høre hvor de skulde hen. Han sendte øieblikkelig en flink skiløper vest gjennem Nordmarka med bud til den norske hæren, og bad ham gå dag og natt. Litt før hadde Gregers Granavollen på Hadeland sendt budstikken rundt i bygdene der omkring, og det møtte 60 mann med børser og kårder. Vejen fra Oslo til Hadeland går ett sted gjennem en trang skogdal. Der gav bøndene sig til å felle trær tvers over dalen (»forhugninger«). Med det samme kom svenskene. Men da la bøndene sig bakom forhugningene og forsvarte sig mot den næsten 9-dobbelte overmakt i mange timer. Således blev svenskene forsinket omtrent en hel dag, skiløperen fra Hakadalen fikk tid til å varsle nordmennene ved Drammen, og de sendte et par rytterflokker mot svenskene.
På gården Norderhov på Ringerike bodde prestefruen Anna Kolbjørnsdatter. Sagnet forteller at mannen hennes lå syk da svenskene kom dit; men hun gav dem mat og brennevin i overflod. Samme kveld kom den første av de norske rytterflokkene nordover isen på Tyrifjorden. Svenskene hørte at det brakte i isen, og spurte hvad det var; men Anna sa at slik braking hørtes ofte i frostvær. Hun syntes så synd på de svenske soldatene, som frøs fælt ute i gården; derfor fikk hun lov til å tende store bål ute på tunet. Det gjorde hun forat nordmennene lettere skulde finne frem; men Løwen forstod ikke det og takket den snilde prestefruen. Hun fikk ham også til å sette ut vakten for natten langt vestenfor gården, bort imot Dramselva hvor svenskene ventet et overfall av nordmennene; der kunde vakten ikke høre de norske rytterne som kom meget lenger øst. En stund efter satt Løwen og varmet sig og hadde nettop trukket støvlene av, da rutene klirret, og de norske rytteres kuler pep om ørene på ham. Men nordmennene var så få at størsteparten av svenskene kom sig unda.
Haldens forsvar 1716.
Efter seieren på Norderhov rykte nordmennene mot Oslo både fra vest, nord og øst. Karl 12 holdt på å bli ringet inne, og så måtte han skynde sig østover Glomma igjen. Da vilde han ta Halden (Fredrikshald). Der lå flere hundre norske soldater oppe på Fredriksten; 90dessuten hadde bymennene nede i Halden slått sig i hop til et frikorps; høvdingene over det var trelasthandlerne Peder og Hans Kolbjørnssønn, Anna Kolbjørnsdatters halvbrødre. — En mørk natt lurte Karl sig med 1500 mann øst gjennem Halden, vadde over Tista, gikk derefter stille gjennem gatene og nådde frem til den nederste skanseporten på Fredriksten. Da først blev de norske vaktmennene ham var, de smelte porten igjen, og Karl måtte tilbake til byen. Men der slengte bymennene sig ned bak hus og stener, mange i bare skjorten, og skjøt mot svenskene. Litt efter litt måtte dog bymennene trekke sig op mot festningen, og efter tre timer var Karl herre i byen.
Hans Kolbjørnssønn blev sendt med bud til Karl. Karl sa til ham at folket i byen, som ikke var soldater, ingen rett hadde til å kjempe, og han bante på at han vilde straffe dem på en grusom måte. Da svarte Hans Kolbjørnssønn: »Hvad vi bymenn enn får lide, angrer vi ikke. Når fienden kommer inn i landet, er hver mann soldat!«
Så lenge Karl kunde holde sig nede i Halden med folkene sine, gjorde kanonkulene fra Frederiksten ham ikke videre skade, fordi husene var i veien; det var stor fare for, at når natten kom, vilde han greie å ta festningen også, og 91siden hele Norge. Bymennene oppe på festningen lot da to mann lure sig ned til Halden; under klærne hadde de bekbrædde hampetau (»bekkranser«). Dem tendte de og kastet ild inn i flere hus, og snart stod hele byen i lue. Karl blev så rasende at han bet sig i fingrene; men han måtte komme sig vestover Tista igjen. Over elven var der bare én bro; der kom den ene granaten efter den andre fra festningen og smalt midt blandt folkene hans, mens luen stod himmelhøit fra husene rundt om. Da kongen var kommen vest om elven igjen, hadde han tilbake bare ⅔ av dem som han hadde hatt med sig inn i byen.
Peter Tordenskiold. Krigens slutning. Tordenskiold var sønn av rådmann Wessel i Trondheim. Allerede da han var smågutt, fantes ikke hans make i hele byen til å slåss og gjøre skøierstreker. Så hendte det at Fredrik 4 kom reisende nordover langs kysten til Trondheim; da kongen senere fór sydover Dovre med stort følge, stjal Peter sig med; slik kom han til Kjøbenhavn. Året efter blev Peter Wessel elev ved sjøkrigsskolen. Siden tok han tjeneste som matros på et skib som gikk til Vestindia, og derefter med en ostindiafarer. Han blev bredbygd og sterk, med mørkt hår og blå øine. Når stormen pep, likte han sig best. »Nu går det gledelig«, sa han en gang uværet tok masten og tauverket overbord. Da han kom hjem fra Ostindia, hadde Danmark og Norge nettop igjen begynt å være med i Den store nordiske krig mot Karl 12. Norges øverste general satte da Wessel til høvding på et skib med 4 kanoner, og snart fikk han flere skib. Til lønn for alle mesterstykkene hans gjorde kongen ham til adelsmann og gav ham navnet Tordenskiold. Da sa Wessel: »Nu skal jeg sannelig også tordne således for svenskenes ører at de skal skjønne at Deres Majestet ikke har gitt mig navnet for ingen ting!«
Da Karl 12 var jaget ut av Halden i 1716, la han sig utenfor byen med folkene sine. Han vilde vente der, mens svenskene rustet ut 44 skib i Gøteborg, med store kanoner. Skibene skulde snike sig nordover innenfor øene i Båhuslen; når de kom frem til Norge, tenkte Karl å gå løs på Fredriksten og Akerhus for alvor; siden vilde han ta hele Norge. De svenske skibene nådde også næsten helt frem; de var 92kommet like til Dynekilen, en fjord litt sønnenfor Halden; innløpet til denne fjorden er ½ mil langt, men bare et stenkast tvert over somme steder, og fullt av farlige undervannsskjær. Den svenske flåten lå godt gjemt; på en holme like ved stod kanoner ferdige, og på fjellknausene rundt om stod mange hundre soldater. Likevel seilte Tordenskiold inn med bare 7 skib, mens svenskene dundret og skjøt fra alle kanter; han tok 14 skib og brente resten, og da måtte Karl 12 skynde sig ut av Norge.
I 1718 la Karl sig foran Fredriksten igjen med en svensk hær. Mat og kanoner fikk han den gang landeveien fra Sverige. Folkene hans tok til å grave løpegraver bort imot festningen (fra øst), og de hadde ikke langt igjen. Men nordmennene på festningen skjøt uten stans på dem som grov. En kveld var Karl 12 ute i graven, og han strakte hodet og brystet op over brystvernet og skulde se frem til festningen. Med det samme kom det en kule og traff ham i hodet, så han døde. Da drog svenskene hjem igjen.
I 1718 seilte Tordenskiold med krigsskibene sine inn mot byen Marstrand, som lå på stranden med en høi bergfestning like bakenfor. På havnen i Marstrand lå flere svenske krigsskib. 93Et senere sagn forteller at Tordenskiold klædde sig ut som fisker, tok en fiskekurv på armen, og gikk op i festningen og ut på de svenske krigsskibene og skulde selge fisk. Da han hadde sett nok, drog han til sine egne skib igjen. Han tok selve Marstrand i en fart, men hadde for lite folk til å ta festningen med makt. For å skremme kommandanten sendte han bud til ham at han hadde mange tusen soldater. Kommandanten sendte en kaptein som skulde se efter; men det har senere vært fortalt, at ham skjenkte Tordenskiold full. Derpå stilte han sine 4—500 mann op i én gate, og da kapteinen hadde sett dem, stilte han dem op i næste gate, osv. Kapteinen skyndte sig tilbake; han sa at det vrimlet av fiender i hele byen, — og kommandanten lovte å overgi festningen kl. 3 dagen efter. Da det gikk over tiden, tok Tordenskiold med sig nogen mann og gikk op på festningen. Han stakk sabelen inn gjennem kommandantens åpne vindu og ropte: »Tiden er omme, hvad nøler I efter?«. Mannen blev da så redd at han straks rømte ut av festningen med folkene sine.
En tid efter sluttet Danmark og Norge fred med Sverige (1720). Dette landet var ikke nu lenger så farlig som før. Men Norge hadde ikke vunnet igjen hverken Båhuslen eller Jemtland og Herjedalen. — Senere på året reiste Tordenskiold utenlands. I Tyskland duellerte han med en svensk oberst og blev dødelig såret. Da var han bare 29 år gammel.
Efter den store nordiske krig fikk Russland beholde Sveriges landskaper i øst for Østersjøen og 94et stort stykke av Finnland, og Russland har siden vært Nordeuropas stormakt istedenfor Sverige.
Westen. Egede. I Fredrik 4’s dager reiste presten Thomas von Westen (i Veøy i Romsdalen) til Finnmark og lærte folket der den kristne tro (»finnenes apostel«).
Presten Hans Egede i Lofoten hadde lest at det i sagatiden hadde bodd flere tusen nordmenn på Grønland, og at der hadde vært 16 kirker, 2 klostre, og en bisp på Garder (i Austbygden). En tid efter Svartedauen var de siste nordmennene dødd ut; men det visste ikke Egede; han trodde at eskimoene nedstammet fra nordmennene, og det gjorde ham ondt at de var blitt hedninger igjen. Derfor reiste han til Grønland (1721) og prekte der (i »Godthåp« i Vestbygden) i 15 år (»Grønlands apostel«).
Om folks overtro i dansketiden. Ved år 1700 var folk enda svært overtroiske. Om fjellene og skogene mente de således at de var fulle av bergtroll og underjordiske. Gikk en komét over himmelen, trodde de at det snart brøt løs ildebrand. Blev folk eller kreaturer syke, leste de bibel-ord over dem. Rett som det var, blev en eller annen »trollkjerring« mistenkt for å ha voldt sykdommen. Øvrigheten pinte henne da kanskje med pinebenk og tommeskruer til hun måtte tilstå. Siden kjørte de ved sammen på torvet, og tendte ild på, og så kastet de kjerringen inn i ilden. Imens stod folket 95rundt og gledet sig. I alt er her i Norge blitt brent flere hundre hekser (den siste ved år 1670). I de andre landene i Europa er brent flere hundre tusen, flest i de protestantiske land.
De lærde folk mente at de ikke kunde bli så kloke som de lærde folk i oldtiden. Når de vilde ha greie på stjernene, plantene og dyrene, så de først og fremst efter hvad oldtidens gamle visdomslærere hadde sagt. Især hadde de stor tiltro til den greske vismannen Aristóteles († 322 f. Kr.). De mente likesom han at solen og stjernene var festet til 9 gjennemsiktige himler (sfærer), som lå den ene utenom den andre og svinget sig rundt om jorden; i stjernene kunde de stjernekyndige lese hvad som kom til å skje i fremtiden.
Men så endelig lærte folk å lage mikroskoper, kikkerter og termometre (o. 1600), og de begynte å granske stjernene, plantene og dyrene på egen hånd. Dermed tok overtroen til å minke, iallfall mellem de mer oplyste.
Den tyske stjernekyndige Kopérnikus († 1543) opdaget at alle planetene går rundt om solen. Også italieneren Galliléi († 1642), tyskeren Kepler († 1630) og engelskmannen Newton (Njut’n, † 1727) var utmerkede astronomer.
Ludvig Holberg var fra Bergen. Mens han var ung, gjorde han flere reiser til Holland, England, Frankrike, Italia og Tyskland. Da han kom hjem igjen, slo han sig til i Kjøbenhavn, og nogen år efter utnevnte kongen ham til professor ved universitetet der.
Folk i Danmark hadde store feil den gang. De prøvde å efterligne meget av det dårlige i utlandet, f. eks. all den franske pynt og stas. Det målet som folk talte hjemme i Danmark var for simpelt til å bruke:
»Hver mann som med kløkt gikk i lærdom til bunn,latin på papiret kun malte;med fruene fransk, og tysk med sin hund,og dansk med sin tjener han talte«.
Holberg vilde da prøve å rette noget på alt dette, og så skrev han en bok på vers om Peder Pårs. I den gjorde han narr av både fornemme og simple folk, fordi de var så uvitende og likevel innbilte sig å være kloke. Men da trodde flere av Danmarks fornemste menn at det var dem Holberg hadde 96siktet til; de blev rasende og hadde så nær fått censuren til å ødelegge boken. Derfor torde han ikke skrive på den måten mer. I steden begynte han å skrive komedier efter fransk mønster (f. eks. Jeppe på Berget, Erasmus Montanus, Jacob von Tyboe o. m. fl.). Der lot han personene snakke og bære sig at slik som folk i Kjøbenhavn. Når da disse gikk i teatret og så komediene, fikk de med det samme greie på sine egne feil, og det blev lettere for dem å legge feilene av.
Men så brøt det i Kjøbenhavn løs en ildebrand, som ødela næsten hele byen. Også teatret brente. Da sluttet Holberg å skrive komedier. Siden gav han ut en Danmarks historie og Nils Klims underjordiske reise (på latin). Gjennem bøkene sine blev Holberg banebryter for det franske og engelske åndsliv i Norge og Danmark. De engelske og franske skribenter på den tid skrev helst engelsk og fransk. På samme måte skrev Holberg helst dansk, og han »polerte« dansken, så den blev lettere å bruke; han har fått hedersnavnet »den dansk-norske litteraturs far«.
Om Gud mente Holberg at han ikke bryr sig så meget om hvad et menneske sier det tror, men mer om hvor meget godt det utretter.
Pietismens tid. Kristian 6 (1730—1746).
Helt siden den lutherske lære blev innført i 1536, hadde de lutherske prestene preket mest om at folket måtte passe vel på å ha den lutherske tro; hadde de det, var det ikke så nøie om de både drakk og sloss og syndet på andre måter også. Prekenene i kirkene kunde vare optil 5 timer. Riktignok sovnet tilhørerne; men så hadde Kristian 4 ansatt kirkevektere som gikk rundt og vekte dem med lange staver. Da 97var det (noget før 1700) at presten Spener i Tyskland begynte å preke, at den som vil høre Gud til, også må leve som en kristen. De som holdt med Spener blev kalt pietister (ɔ: de fromme). Somme av dem regnet omtrent all slags moro for synd.
I Danmark fikk Spener mange venner. En av dem var Fredrik 4’s eftermann, Kristian 6. Det var en liten, tynn mann som vilde prøve med makt å gjøre folk mer gudfryktige enn de var før. Utenfor hver kirke på landet lot han sette op en »gapestokk«. Hvis nogen ikke gikk i kirken om søndagene, måtte de enten betale stor mulkt, eller de måtte stå i gapestokken en søndag senere, mens folk gikk inn og ut av kirken; enhver som gikk forbi, kunde da spytte på dem. — Men Kristian 6 gjorde også meget godt. Før hans tid hadde bonde-barna i Norge ikke gått på skole; de hadde bare møtt op nogen ganger hos presten i bygden og der lært katekismen utenat. Nu bestemte Kristian 6 at i hver bygd skulde en lærer reise rundt og undervise barna, nogen dager på hver gård (»omgangsskoler«). Herefter måtte alle barn lære å lese i bok. De måtte også lære utenat Pontoppidans forklaring til katekismen (over 700 spørsmål og svar); i 14 års alderen måtte de møte frem på kirkegulvet, mens menigheten var til stede, og bekjenne at de var kristne (»konfirmasjonen«); derefter fikk de gå til alters første gang. — Fattigfolk hadde før gått rundt fra gård til gård og tigget; nu bestemte kongen at de andre folk skulde betale litt til dem for hvert år (»fattigskatt«, »fattigkasser«).
Oplysningstiden i Europa.
Siden 30-årskrigen hadde kongene i Frankrike hatt enevoldsmakt. Adelen eide ⅓ av Frankrike. Hver adelsmann hadde delt op godsene sine i små bondegårder, som han leide ut til bøndene; de måtte betale stor jordleie til ham for hvert år, og de levde i filler, smuss og utøi. Adelen selv betalte omtrent ikke skatt; den bodde for det meste ved hoffet i Versailles og var så ødsel i mat og klær at mange adelsmenn var utfattige; ofte levde de et stygt liv. — Prestene rådde kanskje over ¼ av Frankrikes jord. De fornemste bodde
7 — Lødøen: Norges historie.
98ved hoffet omtrent som adelen. — Tredjestanden bestod av kjøbmannsslektene i byene, håndverkerne og arbeiderne. Flere av kjøbmannsslektene var blitt uhyre rike. Adelen lånte stadig penger av dem; men den vilde næsten ikke regne dem for mennesker likevel. Derfor hatet byborgerne adelen. — Det var byborgerne og de selveiende bøndene som måtte betale næsten alle de skattene som landet trengte. Når de brøt lovene, fikk de streng straff; men prester og adelsmenn som gjorde det samme, gikk ofte fri. Enda sa de katolske prestene at alt dette var Guds vilje. Var det nogen som klaget, tok kongens politi dem og førte dem til fengslet Bastillen [Bastíen], ofte uten at de var dømt til det.
Da hendte det at den unge franske dikter Voltaire (Voltær, † 1778) måtte opholde sig i England i flere år. Han så hvor godt folket der hadde det, og da han kom tilbake til Frankrike, skrev han nogen bøker om at den franske konge burde gjøre det likeså godt for franskmennene. Først og fremst burde der bli »trykkefrihet«, så alle fikk lov å skrive i avisene det de mente var rett, enten så kongen og adelen likte det eller ei. Voltaire så godt at folk flest var for uvitende til å kunne styre selv i landene. Derfor skulde kongene få ha sin enevoldsmakt enda en tid; men de skulde bruke makten til gagn for folket, de skulde skaffe folket gode skoler osv. — Likesom alle store menn var Voltaire en flittig arbeider; han kunde sitte ved skrivebordet op til 18 timer i døgnet.
Voltaires bøker var ualmindelig morsomt skrevet; det blev på mote blandt fornemme folk i Europa å tro så som han, og kongene tok til å få istand skoler for de simple folk. Også i de protestantiske land tok mange prester til å tro bare det som de kunde forstå med sin fornuft (fornufttroens, »rasjonalismens«, tid).
På samme tid som Voltaire levde Fredrik 2, den store, av Preussen († 1786) og også de to store tyske diktere Goethe († 1832) og Schiller († 1805).
Fredrik 5 (1746—1766). Fredrik 5, Kristian 6’s sønn, lot ikke pietistene få rå mer enn de andre. — I 1763 begynte Norges første avis, Norske Intelligenssedler å komme ut.
Kristian 7 (1766—1808). Kristian 7 hadde krum nese og smalt bryst. Mens han vokste op, kom han sammen med dårlige kamerater og levde forferdelig ryggesløst. Snart 99blev han sinnssvak, og da lot han sin livlæge, tyskeren Struensee, styre.
Struensee prøvde å bruke makten til folkets gagn, så som den franske dikter Voltaire på den tid krevde det. Med ham kom det oplyste enevelde til styret i Danmark og Norge. Først avskaffet han bokcensuren; var det en embedsmann som herefter vågde å kreve for stor skatt, da kunde folk skrive om det i bøker og aviser, så han måtte passe sig en annen gang (»trykkefrihet«). — I korstogenes tid var det blitt skikk i Europa, når de mente at en hadde gjort en ugjerning, at de pisket ham eller satte tommeskruer på ham, inntil han tilstod (»pinligt forhør«, »tortur«). Struensee vilde også at folk skulde få tro om Gud det som de selv syntes var rett (»religionsfrihet«); de skulde ikke lenger være nødt til å tro akkurat det samme som Luther. I de 16 månedene han styrte, sendte han ut over 600 forordninger.
Men Struensee hadde også store feil. Således levde han et usedelig liv; derfor foraktet folket ham. En natt trengte en del fornemme menn ved hoffet inn til den sinnssyke konge og skremte ham til å la Struensee sette i fengsel. Struensee blev derefter dømt til døden. Først hugg de av hans høire hånd, derefter hodet; så delte de liket i fire parter, knuste det på hjul og la det på et høit stillas (»en steile«) til føde for ravnene; hodet satte de i midten på en lang stake (1772).
Efter Struensee styrte Ove Guldberg i 12 år. Inntil da hadde endog mange av kongene skrevet og snakket næsten bare tysk; men nu krevde Guldberg at det danske mål for eftertiden skulde være skriftmålet i Danmark, og bare de som var født i Norge, Danmark eller Slesvig-Holstein skulde herefter kunne bli embedsmenn.
Da Kristian 7’s sønn, Kronprins Fredrik, blev konfirmert, tok han styret over Danmark og Norge (Fredrik 6).
De fleste av bondegårdene i Danmark tilhørte den gang store godseiere, som leide dem bort til bøndene. I Fredrik 5’s
7*
100tid måtte bøndene arbeide på godseierens egen gård uten betaling, så ofte han forlangte det (»hoveri«). Fra sitt 4de til sitt 40de år hadde de ikke lov til å flytte til andre steder, selv om de der kunde få meget større betaling (»stavnsbånd«). Og godseieren kunde piske dem, og sette dem på trehesten, når han vilde. Derfor var bøndene blitt dovne og redde (som f. eks. Jeppe på Berget). Men så (i 1788) avskaffet kronprins Fredrik stavnsbåndet. Fra da av begynte Danmarks bønder å gå fort frem i velstand og oplysning.
Enevoldskongenes styre i Norge.
Kongen prøvde å være som en far både mot dansker, nordmenn og holstenere. Allerede før eneveldets tid hadde de dansk-norske kongene prøvd å la det ene land hjelpe det andre. Kristian 6 hadde gitt den lov at Danmark og Holstein skulde kjøpe jern bare i Norge, — så pengene ikke gikk til utlandet. De som eide de norske jernverkene, fikk lov å legge på prisene, og de blev rike menn (Jakob Åll; Wedel; Peder og Carsten Anker). I steden måtte folket i det sønnenfjellske Norge i lang tid kjøpe korn bare i Danmark; når det kom uår der nede, sultet fattigfolk i Norge ihjel.
Kongen vilde få folk til å spare; derfor gav han regler for hvor mange gjester de skulde be til bryllups, hvor mange alen tøi de skulde bruke til buksene sine osv. Men i Norge innbilte folk sig at det var embedsmennene som hadde funnet på en hel del av dette, imot kongens vilje. — Da embedsmennene i Agder tok for høie avgifter, og kjøbmennene satte kornprisene op til det dobbelte, reiste bonden Kristian Lofthus til Kjøbenhavn og klagde for kronprinsen, som lot saken undersøke. Men så tok embedsmennene Lofthus og satte ham på Akershus festning, lenket til en treblokk, inntil han døde, 10 år efter.
I det hele hadde dog nordmennene det bedre enn både danskene og de andre folkene i Europa i enevoldstiden. De flinkeste jorddyrkerne fikk premier, således Nils Justesen på Hitra; han avlet 14 tønner korn da han tok imot sin gård; men i sine senere år avlet han 150. — De norske kjøbmennene leide enda mange hollandske skib til å føre ut trelasten og fisken fra Norge; men det blev stadig flere norske skib også (i 1723 — 100 skib, i 1807 — 1500). Norge blev rikere og rikere; folketallet vokste fra 500 000 (i 1700) til 900 000 101(i 1801); ja, danskene trodde endog at det var de store skattene fra Norge som gjorde at Danmark kunde greie utgiftene sine.
Det Norske Selskap i Kjøbenhavn. I slutten av enevoldstiden tok de fornemme folk i Danmark til å få stor aktelse for nordmennene. Dette kom vel mest av at de norske bønder ikke hadde måttet træle under adelsmenn og godseiere; derfor var de ikke blitt så redde av sig som de danske bøndene, og danskene sa om dem at de »nedstammet fra konger«.
Norge hadde dengang enda ikke fått universitet. Derfor måtte de unge nordmenn som skulde læres op til prester, doktorer og sakførere, reise til Danmark og bli studenter ved universitetet i Kjøbenhavn. Men der regnet de sig for gjævere enn de danske, og de tok med makt de beste plassene når lærerne skulde undervise dem. — I 1772 slo endel nordmenn i Kjøbenhavn sig sammen til et lag (»Det Norske Selskap«). De holdt møtene sine på madam Juels kaffehus; der skulde de »samles titt, snakke, spøke, drikke fritt«. Værelset hadde simple stoler og et langt trebord. På det lå en protokoll, hvori de skrev inn morsomme småvers o. l. De mest evnerike i laget var den morsomme Wessel, den fornemme Fasting og brødrene Frimann.
Den gang var det så, at når en vilde ha et embede (f. eks. bli prest), måtte han reise til Kjøbenhavn og be om det. Slike embedsansøkere møtte av og til i Det Norske Selskap, således trønderen Johan Nordal Brun, han som siden blev bisp i Bergen; på møtene sang de hans vise: For Norge, kjempers fødeland. Edvard Storm fra Vågå, han som har skrevet Sinklarvisa, levde også i Kjøbenhavn i de dager.
Tanken om å avskaffe eneveldet. Allerede i Voltaires dager hadde franskmannen Montesquieu (Månteskiǿ, † 1755) skrevet at kongen i et land ikke burde ha enevelde; i steden burde stortingsmenn som var valgt av folket, fastsette lovene (således som i England); kongen (eller en president) skulde ansette embedsmenn til å passe på så alle rettet sig efter lovene; de som brøt lovene, skulde bli dømt av dommere som ikke behøvde å være redde hverken for kongen eller folket. Disse meningene begynte nu å vinne innpass i Europa litt efter hvert.
102På samme tid som Montesquieu og Voltaire levde franskmannen Rousseau [Ruså]. Han skrev at det ikke var Gud som hadde gitt enevoldskongene deres store makt, således som de selv påstod; men det var folket som fra først av hadde satt kongene til å styre; når kongene ikke styrte godt, burde folket ta makten fra dem igjen.
De fornemme folk var den gang forferdelig ødsle i mat og klær. Om dette sa Rousseau at det gjorde dem svake og ulykkelige. Og bøndene deres som skulde skaffe dem pengene, blev nødt til å arbeide så hårdt at også de måtte ha det ondt hele livet. Derfor burde de rike ta til å nøie sig med lite; da skulde det bli godt for alle; der skulde bli »frihet, likhet og brorskap«.
Også andre enn Rousseau skrev bøker om hvor godt de folk hadde det som var sine egne herrer og levde simpelt (romantikkens tid).
Fredrik 2 av Prøisen førte krig mot mange av grannelandene (den prøisiske syvårskrig 1756—1763). Imens førte engelskmennene krig mot Frankrike og vant store landstykker i Nordamerika, Asia, Afrika og Australia; de har siden eid flere kolonier enn noget annet rike. Hjemme i England fant de op maskiner til å spinne og veve med. Watt [Uått] fant på å la maskinene gå med damp. Da fikk engelskmennene bruk for stenkullene og jernet i fjellene sine, og de blev verdens fremste industrifolk.
Så krevde de engelske nybyggerstatene i Nordamerika å få velge nogen av sine folk til å være med i det engelske parlament (ɔ: storting). Men England sa nei, og da begynte Den nordamerikanske frihetskamp (1776—1783); amerikanernes ledere hette Washington [Uåsjingt’n] og Franklin [Frænk-]. Frankrike hjalp dem, så De forente stater blev et rike.for sig selv.
Den franske revolusjon. Kongen i Frankrike hadde ikke gjort det bedre for folket, slik som Voltaire hadde rådd ham til; hvert år sultet fattige folk ihjel i tusentall. Derfor tok bymennene i Frankrike til å merke sig det som Montesquieu og Rousseau hadde skrevet, om at kongen ikke burde ha enevelde. De sa også at de ikke lenger orket å betale alle skattene alene. Da kalte kongen sammen i Versailles [Versái] 300 adelsmenn, 300 geistlige og 600 bymenn; de skulde rådslå om hvordan landet kunde få større skatteinntekter. Denne nasjonal-forsamlingen flyttet siden til Paris. Den vedtok at Frankrike skulde ha en ny grunnlov (efter Montesquieus lære), og at også adelen 103og prestene for eftertiden skulde betale skatt; brøt de lovene, skulde de få samme straff som andre folk (den franske revolusjon, 1789).
Men så blev enevoldsherskerne i Østerrike og Tyskland redde for at også folkene deres skulde gjøre revolusjon; derfor sendte de store hærer inn i Frankrike og tenkte å hjelpe kongen, så han igjen kunde få enevoldsmakt. Da erklærte nasjonal-forsamlingen i Frankrike: Fedrelandet er i fare! I Paris ringte de med kirkeklokkene uten stans, de skjøt med kanoner og trommet gjennem gatene; det betydde at nu måtte alle franskmenn møte frem og forsvare landet mod enevoldskongene rundt om. Mange av de franske revolusjonssoldater var godt oplært i krig fra før. En del var bønder. Men de franske bøndene hadde i revolusjonen fått rett til å rå over gårdene sine selv. Tapte de nu, kom de til å miste sin frihet igjen. Derfor sloss de som rasende. Fiendens soldater derimot sloss bare for daglønn; de blev drevet ut av Frankrike igjen i en fart. — Høsten 1792 avsatte franskmennene kongen sin, og landet blev republikk. De trodde at en del av de fornemme folk holdt med Frankrikes fiender; dem halshugg de uten videre, omtrent en mill. i alt. De dømte til døden og halshugg også kongen og dronningen. Da sendte Europas fyrster for annen gang store hærer inn i Frankrike. Men franskmennene vant da også, og var det en general som tapte stygt, så halshugg de ham. Når de gikk i kamp, sang hele hæren Marseillaisen [Marseiǽsen].
Den franske revolusjons mest berømte general, Napoleon Bonaparte, var fra øen Korsika og sønn av en fattig sakfører. I guttedagene gikk han på en krigsskole i Frankrike. Han blev liten av vekst, men overmåte utholdende. Likesom alle store menn hadde Napoleon sterk lyst til å arbeide; han kunde holde på 16 timer i døgnet. I de franske revolusjonskrigene blev han general da han var 24 år, og siden gjorde han sig til keiser over Frankrike. Så vilde han legge under sig hele Europa, og han tok det ene landet efter det andre. Bare engelskmennene kunde han ikke vinne over; for de hadde så mange krigsskib at de var herrer på havet.