81

En tid efter Kalmarkrigen fant en gjætergutt nogen sølv-årer i et fjell ved Numedalslågen. Han banket løs sølv, og far hans solgte av det. Kristian 4 reiste da dit og fikk i gang Kongsberg sølvverk, 1624. — Samme år brente Oslo. Da befalte Kristian 4 at bymennene skulde bygge husene sine op igjen tett ved Akershus festning, og han var selv med og stakk ut gatene. Denne byen kalte han Kristiania efter sig selv. (Siden 1925 er det gamle navnet, Oslo, igjen tatt i bruk).

Norges gamle ledingsflåte hadde vært ubrukelig siden Håkon 6’s tid (s. 68). Fra da av hadde svenskene og danskene fått fare frem i Norge som de selv vilde, og i 1612 hadde de 3—400 skottene så nær greid å marsjere tvert gjennem hele landet. Kristian 4 tykte ille om dette, og han påbød at for eftertiden skulde Norges bønder være pliktige til å forsvare landet (én soldat for hver 4 hele bondegårder). Officerene kommanderte på tysk. De fikk bondegårder som tilhørte kongen, til å bo på. Soldatene måtte møte frem ved kirken om søndagene efter prekenen og eksersere. Således fikk Norge igjen en nasjonal hær (over 6 000 mann). — Danmark derimot måtte lenge enda nøie sig med næsten bare tyske leiesoldater i landhæren sin.

I sine senere år anla Kristian 4 Kristiansand (1641), og den blev siden bispeby istedenfor Stavanger. Også Røros kobberverk blev anlagt da.

6 — Lødøen: Norges historie.

82Denne tiden blev ellers meget ulykkelig for Norge og Danmark. Kristian 4 var nemlig misunnelig over at svenskene vant så mange seire i 30-årskrigen, og han fornærmet dem slik at de sammen med hollenderne begynte krig. Hannibal Sehested, en av kongens svigersønner, var den gang stattholder i Norge. Efter ham blev krigen her hos oss kalt Hannibals-feiden. Sehested drog med Norges nye hær fra Båhuslen, som den gang enda hørte til Norge, inn i de svenske grensebygdene, og han vant i flere slag. Likevel gav Kristian 4 de norske landskapene Jemtland og Herjedalen til Sverige for å få fred (1645). Fattigdommen i Norge var da på grunn av ufreden blitt rent forferdelig; i flere av bygdene åt folket barkebrød til daglig, og mange sultet ihjel. —

Kristian 4 døde i sitt 71 år 1648, samme år som 30-årskrigen sluttet.

I Kristian 4’s tid fikk Norge sitt første boktrykkeri, 1643. — Inntil da hadde privatfolk som skrev brev fra Danmark til Norge, måttet sende dem med folk som skulde samme vei likevel. Sehested fikk ansatt post-ryttere til å bringe brevene frem. Posten drog fra Kjøbenhavn hver lørdag, fór til hest gjennem Sverige og kom til Oslo en uke senere; derpå samme vei tilbake igjen. Kristiansand, Bergen og Trondheim fikk Oslo-post én gang i uken, og Finnmark bare én gang om året.

81

En tid etter Kalmarkrigen fant en gjetergutt noen sølv-årer i et fjell ved Numedalslågen. Han banket løs sølv, og far hans solgte av det. Kristian 4 reiste da dit og fikk i gang Kongsberg sølvverk, 1624. — Samme år brente Oslo. Da befalte Kristian 4 at bymennene skulle bygge husene sine opp igjen tett ved Akershus festning, og han var selv med og stakk ut gatene. Denne byen kalte han Kristiania etter seg selv. (Siden 1925 er det gamle navnet, Oslo, igjen tatt i bruk).

Norges gamle ledingsflåte hadde vært ubrukelig siden Håkon 6’s tid (s. 68). Fra da av hadde svenskene og danskene fått fare frem i Norge som de selv ville, og i 1612 hadde de 3—400 skottene så nær greid å marsjere tvert gjennom hele landet. Kristian 4 tykte ille om dette, og han påbød at for ettertiden skulle Norges bønder være pliktige til å forsvare landet (én soldat for hver 4 hele bondegårder). Offiserene kommanderte på tysk. De fikk bondegårder som tilhørte kongen, til å bo på. Soldatene måtte møte frem ved kirken om søndagene etter prekenen og eksersere. Således fikk Norge igjen en nasjonal hær (over 6 000 mann). — Danmark derimot måtte lenge enda nøye seg med nesten bare tyske leiesoldater i landhæren sin.

I sine senere år anla Kristian 4 Kristiansand (1641), og den ble siden bispeby istedenfor Stavanger. Også Røros kobberverk ble anlagt da.

6 — Lødøen: Norges historie.

82Denne tiden ble ellers meget ulykkelig for Norge og Danmark. Kristian 4 var nemlig misunnelig over at svenskene vant så mange seire i 30-årskrigen, og han fornærmet dem slik at de sammen med hollenderne begynte krig. Hannibal Sehested, en av kongens svigersønner, var den gang stattholder i Norge. Etter ham ble krigen her hos oss kalt Hannibals-feiden. Sehested drog med Norges nye hær fra Båhuslen, som den gang enda hørte til Norge, inn i de svenske grensebygdene, og han vant i flere slag. Likevel ga Kristian 4 de norske landskapene Jemtland og Herjedalen til Sverige for å få fred (1645). Fattigdommen i Norge var da på grunn av ufreden blitt rent forferdelig; i flere av bygdene åt folket barkebrød til daglig, og mange sultet ihjel. —

Kristian 4 døde i sitt 71 år 1648, samme år som 30-årskrigen sluttet.

I Kristian 4’s tid fikk Norge sitt første boktrykkeri, 1643. — Inntil da hadde privatfolk som skrev brev fra Danmark til Norge, måttet sende dem med folk som skulle samme vei likevel. Sehested fikk ansatt post-ryttere til å bringe brevene frem. Posten drog fra Kjøbenhavn hver lørdag, fór til hest gjennom Sverige og kom til Oslo en uke senere; derpå samme vei tilbake igjen. Kristiansand, Bergen og Trondheim fikk Oslo-post én gang i uken, og Finnmark bare én gang om året.