I oldtiden og middelalderen regnet folk India for å være det rikeste land i verden. Kjøbmenn fra Arabia seilte hvert år til India efter varer: kanel, 65sukker, edelstener, silke o. s. v. Disse varene fraktet de vestover til Mesopotamia og Rødehavet. Derfra gikk varene med lange karavaner vestover til havnene i Syria og Egypten. Dit kom så handelsmenn fra Norditalias byer (Venezia, Génova o. fl.) seilende med ull, våben, tømmer og træler; de byttet til sig varene fra India og seilte derefter til Italia igjen.
Siden blev varene sendt over Alpene, og nordover langs efter de tyske og franske elvene. Langs med disse handelsveiene vokste det nu frem byer (efter 1100), helst der hvor handelsmennene brukte å ligge over med varene sine om natten. Men på fjelltoppene langs med veiene hadde riddere bygd borger. Når så handelsmennene kom kjørende med kostbare vare-lass, hendte det ofte at ridderne kom ridende med svennene sine og røvet varene. Da slog handelsmennene i nogen tyske byer sig sammen til et lag (i Håkon Håkonssons tid); det blev senere kalt »Hansaen«. Omkring år 1350 var bort imot 100 byer med, like fra Amsterdam og London til Novgorod langt inne i Russland. — Når de sendte varer fra den ene byen til den andre, leide de krigsfolk til å følge med og forsvare dem mot røver-ridderne. Brügge og Lübeck var lenge de mektigste av hansebyene. Rundt byene sine bygde de høie stenmurer; sjøbyene eide så mange krigsskib at de kunde føre krig mot både Norge, Danmark og Sverige på en gang. De ødela Norges blomstrende handel og skibsfart og tiltvang sig stadig større handelsrettigheter rundt om i landene. — Hjemme i byene sine bygde de rådhus med klokkespill i tårnet og mange praktfulle kirker som en kan se flere av enda.
Hanse-kjøbmennene i Norge.
Allerede i Håkon Håkonssons dager hadde de norske stormennene efter hvert sluttet med å seile selv til utlandet med varer fra bygdene sine; de syntes da de var blitt for fine til slikt. I steden begynte norske kjøbmenn i byene å kjøpe sammen varene. Senere tok så hansebyene i Nordtyskland til å sende handelssvenner til de største byene i Norge, Sverige og Danmark; i Bergen fikk de ikke lov til å gifte sig mens de var der. I den første tiden var det så at når bøndene kom seilende til Bergen og skulde selge varer (smør, tørrfisk, tjære o. l.) måtte de først selge varene til de norske kjøbmennene i Bergen, og de solgte dem så til de tyske svennene i store partier. Til betaling for varene fikk de
5 — Lødøen: Norges historie.
66norske kjøbmennene salt, øl, vin, krydderier, som de solgte i smått til bøndene igjen.
De tyske svennene syntes de var meget finere folk enn nordmennene. Rett som det var, satte de sig også op mot kongens befalingsmann i Bergen. Da så svartedauen herjet på det verste, slo de sig sammen til et lag, Kontoret, for å støtte hverandre i handelen, og det gikk derefter fort tilbake med de norske kjøbmennene.
De norske byene var små enda. Bergen, som var en av de største i hele Norden, hadde rimeligvis under 6000 mennesker, og av dem var kanskje halvparten tyskere.
Vi kan tenke oss at vi kommer seilende til en norsk by. Langs efter stranden stod en lang rad med store tjærebrædde tømmerhus; de vender gavlen mot sjøen, og har store glugger med tre-luker for, istedenfor vinduer. Dette er handels-gårdene. Foran dem står trebrygger langt ut i vannet (s. 78). Ved bryggene ligger om sommeren hundrer av skib, og folk er i travelt arbeide med å bringe varer i land eller ombord. Ovenfor raden med handelsgårder går storgaten i byen, krok i krok, og den er så smal at vi flere steder kan nå husveggene på begge sider når vi strekker ut armene. Den er ikke stenlagt; i regnvær renner vannet midt efter den. Husrekken på den øvre siden av gatelinjen vender også gavlen mot gaten. Det er mest mørke røikstuer med torvtak. Hit op bringer handelsmennene varene fra handelsgårdene og selger dem i smått. Hver stue har en firkantet åpning i gateveggen; foran denne åpningen er en treluke, som handelsmannen slår ned til disk. 67Folk må således stå ute mens de handler. Handelsmennene har sin del av gaten, våbensmedene sin, skomakerne sin osv.
Ved Storgaten, midt i byen, er torvet; der møter folk fra landet frem med varene sine og står og selger dem. Der står en høi stolpe (»kaken«); når en har stjålet, binder de ham fast til den og pisker ham, mens folket ser på (»kakstryking«); så svimerker de ham efterpå i pannen med gloende jern (hvorfor?). Ved siden av kaken stod også ofte en gapestokk. Til den satte de fast med halsjern slike som var slemme til å banne, som ikke holdt orden på barna sine osv.
Da bymennenes hus var så lave og fattige, tok de mange kirker og klostre sig dobbelt staselige ut. De var av huggen gråsten. Innvendig skinte det fra mange lys på altrene; det glitret i de forgylte helgenbilleder og sølvkar, og prestene gikk klædd i purpur og gull; alt skulde være en efterligning av himmelens herlighet.
Tett ved byen, på en haug eller et nes, lå som regel en bispe- eller kongsgård; utenom den var tykke murer og vanngraver, og innenfor var tinder og tårn. Der bodde den bispen eller adelsmannen som skulde forsvare byen. Mot slutten av middelalderen tok de norske bymennene til å slå sig sammen i foreninger (kjøbmannsgilder, skomaker-laug osv.), efter utenlandsk mønster. I gildemøtene bestemte de hvor mange handelsmenn, skomakere osv. det skulde være i byen, og hvad hver vare skulde koste. Vilde f. eks. en sette sig ned som smed, måtte han vente til det blev plass ledig i »lauget«.
Håkon 6 Magnusson (1355—1380). Magnus Eriksson greide ikke å styre godt både i Norge og Sverige. Nordmennene fikk ham derfor til å ta sin sønn Håkon til medkonge i Norge (Håkon 6). 8 år senere valgte svenskene Albrekt av Mecklenburg til konge; dermed var Norge og Sverige skilt igjen.
I Håkon 6’s tid var den listige Valdemar Atterdag konge over Danmark. Håkon giftet sig med Valdemars datter Margreta. Hun var den gang bare 10 år gammel. Like efter sendte de hende til en svensk dame, som skulde opfostre henne; der fikk hun ofte ris. Hun blev liten av vekst, men overmåte forstandig. Nogen år senere flyttet hun hjem til Håkon.
5*
68
I de dagene lyste det ikke fyr-lykter langs efter Norges kyster om nettene, slik som nu; det var ikke lenge mellem hver gang at tyske kjøbmannsskib rente frem på undervannsskjær i de norske fjordene. Men da kom straks kongens høvedsmann til stedet og tok både skib og ladning; for det var gammel lov over hele Norden, at alt strandet utenlandsk gods skulde tilhøre den som hadde »strandretten« (oftest kongen). Hansebyene krevde gang på gang å få disse urettferdige lovene forandret; men Håkon 6 og Valdemar Atterdag nektet det. Til slutt begynte da hansebyene krig; der var ialt 77 byer, like fra Holland til Den finske bukt. Den gang hadde hansebyene tatt til å bruke nogen store krigsskib som kaltes »kogger«, og de sendte flere slike til Norge. Mot dem kunde de gamle ledingsskibene i Norge ikke stå sig; således blev det nu slutt med Norges berømmelige ledingsflåte for alle tider. Tyskerne brente op byene Konghelle og Marstrand, og efter bare nogen få uker måtte Håkon gå inn på at tyskerne fikk beholde de strandede skibene sine.
Olav Håkonsson. (1380—1387). Da Håkon 6 døde, blev hans og Margretas 10 år gamle sønn, Olav, konge over både Danmark og Norge; de to land kom herefter til å ha konge sammen like til 1814 (»Dansketiden« 434 år). — Men Olav Håkonsson døde allerede i 1387, bare 17 år gammel; han var Norges siste konge av Magnus Erikssons ætt. 69Dronning Margreta hadde fått meget å si over Norge og Danmark allerede mens Olav, sønnen hennes, var konge. Hun greide alle sakene med så stor kløkt at »det falt angst og frykt over hele adelen«. Da så Olav døde, styrte hun fremdeles. Om ikke lenge satte størsteparten av svenskene sig op mot sin konge Albrekt, og i steden valgte de Margreta til »fullmektig frue og husbonde«. Således hadde da Margreta samlet de tre landene i Norden under ett styre.
Nogen år senere holdt de norske, svenske og danske bisper og adelsmenn et møte i Kalmar. Dit kom Margreta med sin søsterdattersønn Erik av Pommern, og Danmarks erkebisp kronte ham til konge over Norge, Sverige og Danmark (»Kalmarforeningen, 1397«).
Til Danmark hørte i de dagene også Skåne, Halland og Blekinge (øst for Øresund), og folketallet var større i Danmark alene enn i Norge og Sverige tilsammen. Nu vilde Margreta smi de tre rikene sammen til ett. Derfor satte hun danske og tyske menn til høvdinger i Sverige og Norge, og selv bodde hun i Danmark.
Erik av Pommern (1389—1442). Erik av Pommern gjorde Kjøbenhavn til hovedstad for de tre rikene. Han fant på å kreve inn skatt av alle de fremmede skibene som seilte gjennem Øresund (»Øresundstollen«). Dette blev senere en av danskekongenes største inntekter.
Likesom Margreta satte Erik av Pommern inn danske og tyske menn til høvedsmenn både i Norge og Sverige. En av dem, som var foged i Dalarne, hengte en gang op 5 mann efter hendene og tendte ild under, fordi de ikke orket å betale skatten i rett tid. Den svenske adelsmann Engelbrekt eide den gang et kobberverk i Dalarne. Han fikk med sig dalbøndene og nogen svenske adelsmenn, og de jagde danskene ut av hele Sverige. Herefter var det oftest en riksforstander som styrte over Sverige, og han blev 70valgt av Sveriges riksdag (ɔ: bispene og adelsmennene og de fornemste av bymennene og bøndene).
Kristoffer av Bayern. Efter Erik av Pommern blev Kristoffer av Bayern konge (i 6 år). Han gav de tyske svennene lov til å handle også i smått med bøndene, så meget de bare vilde. Da blev det efter hvert helt forbi med den norske kjøbmannsstand — i 100 år fremover.
Kristiern 1 (1449—1481). En tid efter Kristoffer av Bayerns død kom Danmarks riksråd (ɔ: bispene og de fornemste av adelsmennene) sammen i Slesvig. De valgte Kristiern av Oldenburg til konge over Danmark (Kristiern 1). Før var han arving til Slesvig og Holstein, og således kom nu disse landene sammen med Danmark. En tid var Kristiern 1 konge også over Sverige.
I Norge hadde adels-døtre som arvet store jordegodser, fort vekk giftet sig med danske adelsmenn, om disse var aldri så fattige; de syntes det var finere enn å bli gift med nordmenn. Nu satt det derfor flere slike inngiftede danske adelsmen i Norges riksråd, og de drev igjennem at Kristiern 1 blev valgt til konge også over Norge. Året efter holdt Kristiern 1 et unionsmøte i Bergen (1450) med 13 av de fornemste norske og 13 av de fornemste danske riksrådene. Der gikk de alle inn på at Norge og Danmark for eftertiden skulde ha samme konge — til evig tid. Kristiern 1’s kongeætt, Oldenburgerne, kom til å styre Danmark og Norge like til 1814.
Efterat Norge i 1319 hadde fått konge sammen med Sverige og senere også sammen med Danmark, var det blitt meget større samferdsel enn før mellem de tre landene. Dette var en av grunnene til at talemålet i Norge forandret sig sterkt i denne tiden (hen mot de nuværende bygdemål). Norges gamle skriftmål, gammelnorsken, forandret sig derimot lite, og blev tyngre og tyngre å bruke for nordmennene når de skrev. Samtidig innvandret mange danske adelsmenn til Norge. Deres danske skriftmål blev da bedre og bedre 71kjent her oppe. Derfor kunde Kristiern 1 begynne å skrive dansk i alle brevene sine til Norge, uten at nordmennene gjorde noget for å hindre det.
Kristiern 1 brukte mange penger til stas og var derfor alltid i pengemangel; svenskene kalte ham »den botnlöse taska«. Da datteren hans giftet sig med den skotske kongen, hadde han ikke penger å gi henne i medgift; så lot han henne få Orknøiene og Hjaltland i pant for medgiften; de kom aldri mer i Norges eie.
Olav Nilsson til Talgøy var befalingsmann på Bergenhus festning i Kristiern 1’s tid. Tyskerne hadde den gang sin største makt i Norge. De for frem med røveri, mord og vold mot de norske bymennene; men hver gang var det tyske menn som bestemte straffen; ja, tyskerne satte endog op kanoner på Tyskebryggen og truet med å skyte på nordmennene. Olav Nilsson prøvde å vise dem til rette; men mot ham samlet det sig til slutt 2000 tyskere. Olav og Bergens bisp måtte rømme til Munkelivs klosterkirke; bispen stilte sig foran alteret med nadverens sakramente i hånden, og Olavs sønn holdt ham om halsen; men tyskerne hugg først hendene av bispen, og så stakk de ham ihjel; derefter drepte de hans slekt og tjenere, 60 i alt. Olav hugg de i stykker, og satte ild på klostret. Kong Kristiern 1 hadde lånt mange penger i hansebyene, og han straffet derfor ikke tyskerne i Bergen. Men paven satte dem i bann, og således tvang han dem til å bygge klostret op igjen. Og Olavs enke og barn lot krigsskib ligge på lur ute ved Nordsjøen i over 50 år bakefter; de røvet mange av de tyske handelsskibene som seilte forbi.
Kong Hans. Også kong Hans, Kristiern 1’s sønn, var en tid konge over hele Norden. Men så drev svenskene ham bort fra Sverige igjen. — I sine senere år bygde kong Hans mange store krigsskib, så den dansk-norske krigsflåten blev herre over Østersjøen, og det var den for det meste like til 1807.
Kristiern 2 (1513—1524). Kristiern 2 hadde av sin far, kong Hans, fått en god oplæring i ungdomsårene. Han blev breivoksen og vakker, men også tungsindig, hissig og 72troløs, ofte næsten vanvittig. Da han var 25 år, satte faren ham til styrer over Norge. — De danske fogdene i Norges bygder tvang folket til å betale for store skatter. Da valgte bøndene på Hedmark Herlog Hudfat (ɔ: skinnfeld) til høvding; de drepte en foged og drev en annen vekk. Kristiern gikk da mot bøndene med sine soldater. Herlog blev fanget. Kristiern halshugg ham og de mektigste av de andre bøndene, og satte hodene deres på lange staker utenfor Akershus, Herlogs hode med en jernkrone på; de hang der i over 20 år.
Det stockholmske blodbad (1520). Kristiern 2 drog inn i Sverige med flere krigshærer, og Sveriges erkebisp kronte ham i Stockholm med stor prakt til konge over Sverige. Siden befalte Kristiern de svenske adelsmennene og bispene å møte i slottets store sal. Derpå kom han selv inn, mørk i ansiktet, og satte sig på sin trone; så trådte Sveriges erkebisp frem og klagde over at Sveriges bisper og adelsmenn hadde ført krig mot ham og danskene. Siden lot Kristiern soldatene sine ta 82 av de fornemste svenske stormennene ut på torvet og slå ring om dem; derefter halshugg de dem. Torvet lå høit, og da det kom regnvær, rant blodet gjennem gatene. Men den unge adelsmannen Gustav Vasa reiste til Dalarne og samlet bøndene der, og snart hadde han »kjørt« danskene ut av Sverige for siste gang. I 1523 valgte svenskene Gustav Vasa til konge over Sverige. Dermed var det slutt med Kalmar-foreningen for de følgende tider.
Kristiern 2 jages bort. Kristiern 2 bestemte at alle varer som Danmark hadde tilovers (korn, kjøtt o. l.), først skulde selges til de danske byene, og så skulde kjøbmennene der føre dem til utlandet. På den måten kom bymennene til å tjene mer enn før, og de holdt derfor meget av Kristiern 2.
Men adelen i Danmark blev efter hvert mer og mer redd for Kristiern 2, og i 1523 sendte de fornemste bispene og adelsmennene i Jylland et brev til ham og sa at de ikke lenger vilde ha ham til konge. Da blev han aldeles motløs. Han tok med sig hustruen, barna og kostbarhetene sine ombord i nogen skib og seilte til Holland; der trodde han han skulde få hjelp hos keiser Karl 5, som var bror til hans 73hustru. Han var så elsket i Kjøbenhavn at det stod fullt av sorgfulle mennesker på muren og så efter skibene hans, så lenge de kunde øines.
Fredrik 1. Fredrik 1 var kong Hans’s yngste bror (og Kristiern 2’s farbror). Nu valgte adelen og bispene i Danmark ham til konge istedenfor Kristiern 2, og de brente op Kristiern 2’s lover. Året efter holdt Norges bisper og de fornemste av adelsmennene et møte i Bergen. Der valgte de Fredrik 1 til konge også over Norge. Han satte danske menn til å styre over Norges sterkeste festninger Bergenhus, Akershus og Båhus.
Efter nogen års forløp leide Kristiern 2 sig soldater i Holland; han seilte med dem til Oslo og vilde prøve å ta rikene sine igjen. Da sa høvedsmannen på Akershus at Kristiern 2 kunde få gå ombord i et av hans skib og seile til Danmark og forlike sig med Fredrik 1; blev de ikke forlikt, skulde han få reise tilbake til Norge igjen (»fritt leide«). Men Fredrik 1 satte ham i fengsel (på Als); han var fange i 27 år, til han døde.
De store opdagelsene ved år 1500. I kong Hans’s og Kristiern 2’s tid hendte det store ting ute i Europa. Inntil da hadde varene fra India kommet vestover Middelhavet. De blev svært dyre, fordi de måtte lastes om mange ganger, og bare rikfolk kunde kjøpe dem. Men så lærte sjøfolkene efter hvert å bruke kompass (omkring 1300), og nu tok mange dristige sjøfarere (især i Portugal) til å lete efter en lettere vei til India. En sådan sjøfarer var også genueseren Kolumbus. Han hadde fått greie på at jorden er rund, og han trodde, at når han bare seilte fra Afrika og vestover, skulde det være den korteste vei til India. Til slutt fik han sig tre skib i Spania og seilte avsted; men han kom til Amerika i steden (1492). — Portugiserne prøvde å komme til India ved å seile syd om Afrika; de nådde frem 6 år efter Amerikas opdagelse.
Opdagelsen av Amerika og av sjøveien til India førte med sig store forandringer for Europas folk. De fikk da for første gang greie på hvor stor jorden var. Herefter hentet de Indias varer sjøveien syd om Afrika. Efter hvert kom også nye varer, som tobakk og poteter, fra Amerika til Europa. Portugiserne og spanjerne var nu en tid flinke til å hente varer fra de fremmede verdensdeler; senere blev hollenderne og engelskmennene enda flinkere. Men byene i Norditalia og hansebyene gikk tilbake.
74Reformasjonen.
Efter korstogene tok de lærde i Europa til å få flere kunnskaper enn før (»humanismen«); mange forstod da, at meget av det prestene hittil hadde fortalt dem om Gud, ikke kunde være riktig; men de vågde ikke å si noget om det; for da blev de anklaget av pavens folk og siden brent levende. Da var det at den tyske munk og universitetslærer Martin Luther i Wittenberg var modig nok til å stå frem og preke bent imot paven (1517). Luther sa at folk skulde tro om Gud bare det som stod i bibelen, og som deres egen samvittighed sa var sant. Om dette skrev han mange bøker. Nogen år før Luthers tid hadde Gutenberg fra Mainz funnet op boktrykkerkunsten (1450). Luther kunde derfor få bøkene sine trykt, og han kunde sende mange tusen utover Tyskland på én gang. Da blev det snart så mange som holdt med ham at paven ikke greide å få ham brent. Luther døde 1546. — Prestene Zwingli og Kalvin i Schweiz prekte omtrent likedan som Luther. De kristne har siden været delt i to store partier, katolikkene (de som holder med paven) og protestantene (de som er uenige med paven).
Dette at der nu blev renset ut så mange menneskebud av den kristne tro, kaller vi reformasjonen. Med opdagelsen av sjøveien til Amerika og med reformasjonen begynner det tidsrum i verdenshistorien som vi kaller den nyere tid (1500 e. K. — til våre dager).
Leiehærer kommer i bruk.
Siden omkring år 1350 hadde folk i Mellemeuropa brukt krutt til å skyte med i krigene; kulene gikk også gjennem riddernes rustninger, og ridderhærene gikk nu av bruk, litt efter hvert. Når kongene herefter vilde føre krig, sendte de først ut officerer til å leie fotsoldater (»hverve«). Når hververen kom til en by, stilte han sig oftest på torvet, og folkene hans rullet frem øl- og vintønner. Hans trompeter og trommeslager stemte op med en krigsmarsj, så mange menn og alle byens unger samlet sig rundt. Derefter skrøt hververen av hvor godt mennene kunde få det om de lot sig leie til soldater. De som meldte sig, fikk »festepenger«, og øl og vin. Kongen kunde bruke leiesoldatene 75sine også mot adelen, og adelsmennene blev derfor nu mer forsiktige enn før med å sette sig op mot kongene.
Også på sjøen tok folk efter hvert til å bruke børser og kanoner. De bygde riktignok krigsskibene av tre, nu også, men meget større enn før, forat de skulde kunne bære så mange tunge kanoner som mulig. Ofte hadde krigsskibene 2—3 dekk og 6—700 mann ombord. Få av kanonene kunde rettes fremover og bakover. Forat fienden ikke skulde angripe der, gikk de store skibene i linje, det ene bak det andre (»linjeskib«, s. 78). Når to krigsflåter skulde slåss, seilte de frem jevnsides i to lange linjer, mens seilene buket sig, og de skjøt mot hverandre fra hele skibssiden på én gang (»glatte lag«).
Kristian 3 (1537—1559). Reformasjonen innføres i Norge. Da kong Fredrik 1 av Danmark og Norge døde, sendte den mektige hansebyen Lübeck en tysk greve nordover med en tysk leiehær som skulde gjøre den fangne Kristiern 2 til konge igjen (»grevens feide«). Men så valgte Danmarks adel Fredrik 1’s sønn Kristian, som allerede før var hertug over Slesvig og Holstein, til konge. Også han drog da nordover med en hær av tyske leiesoldater, han vant over den lübeckske hær og blev derefter konge over Danmark (Kristian 3).
Kristian 3 likte Luthers lære. Da han var blitt konge, befalte han derfor straks soldatene sine at de »i Guds navn skulde ta bispene i Danmark ved vingebenet« (ɔ: fengsle dem); siden kalte han sammen Danmarks adel til en riksdag i Kjøbenhavn 1536. De menn som møtte frem der, var redde for soldatene hans; derfor fikk han ordne allting som han selv vilde. Det viktigste var at folket i Danmark og Norge herefter skulde tro så som Luther; kongen skulde sette inn prester og lønne dem av statskassen (ɔ: Danmark og Norge fikk en »statskirke«). Kongen satte også inn nogen prestlærte menn til å se igjennem alt det som folk vilde ha trykt. Fant de noget »galt«, blev håndskriftet brent (bokcensuren). — Også i Sverige blev Luthers lære innført (av Gustav Vasa).
I Norge gikk det mange rykter om at Kristian 3 holdt med Luther. Norges siste erkebisp, Olav Engelbrektsson, 76satte sig derfor imot at han blev konge. Men den innflyttede danske adel vilde ha ham til konge også over Norge. Kristian 3 besluttet å straffe hele landet for erkebispens »oprør«, og så lot han riksdagen i Kjøbenhavn få bestemme at Norge fra da av skulde være bare »et ledemod av Danmarks rike til evig tid.« Erkebispen vågde derefter ikke å være i Norge lenger; han tok med sig domkirkens hellige kar og seilte til Holland. Der døde han året efter.
Riksdagen i Kjøbenhavn bestemte også at for eftertiden skulde det danske riksråd styre også over Norge. Likevel vedblev Norge å være et rike. De 4 gamle norske lagdømmene var efter hvert blitt opdelt, så det nu var 12 lagdømmer i selve Norge og 4 i skattlandene; i hvert av disse lagdømmer innsatte kongen enda en norsk lagmann, som holdt lagting og dømte efter Magnus Lagabøters lov. Av og til sendte kongen dessuten hit nogen av sine fornemste menn som holdt herredag for hele landet; da fikk folk møte frem og si fra om de hadde noget å klage over.
De norske kirkene og klostrene eide i 1536 rimeligvis ⅓ av alle bonde-gårdene. Nu bestemte kongen at størsteparten av alle disse gårdene skulde tilhøre ham, og han lot fogdene sine kreve inn jord-leien av dem for hvert år. På den måten fikk han meget større inntekter fra Norge enn før.
Kirkene i Norge var i de dager fint utstyrt med forgylte helgenbilleder, alterbeger, kors o. l. som gudfryktige folk tidligere hadde forært til dem. Nu sendte kongen nogen av sine befalingsmenn rundt i kirkene; de kastet ut helgenbilledene, som folk hadde kysset og tilbedt i flere hundre år. Og gull- og sølvsakene samlet de i hop og sendte dem ned til kongens kasse i Danmark; de brydde sig ikke om at folk blev harme og kalte dem både tyver og røvere. Fra Trondheims domkirke tok danskene St. Olavs skrin (95 kg sølv), 182 edelstener, innfattet i sølv og gull, o. m. m., og da bispen ikke hadde igjen noget å vedlikeholde kirken med, forfalt den aldeles.
Kongen innsatte efter hvert lutherske prester i Norge. Disse lot nordmennene lære utenat av danske katekismer og bibler uten at nordmennene satte sig imot det, og det 77gammelnorske skriftmålet blev nu efter hvert glemt av folk flest. På Island derimot talte og skrev folket sit eget mål enda, og der brukte de lutherske prestene dette målet.
Men det var næsten bare de dårligste danske prestene som vilde reise til et så avsides land som Norge, og de var så uvitende og rå at de ikke greide å undervise skikkelig om den nye lære. Ofte regnet de utukt, drukkenskap og banning for små synder. De brukte også nye kirkeskikker som ikke var så vakre som de gamle. Alt dette gjorde at folket i de mer avsides bygdene lenge vedblev å tro omtrent på samme måten som før.
Den første lutherske bispen i Bergen, Gjeble Pederssønn, og de andre bispene fikk i stand en latinskole i hvert bispedømme, istedenfor de gamle katolske presteskoler. Efter hvert som elevene blev utlært, satte bispene dem til prester rundt om i bygdene. Men kongen gav skolebestyrerne og lærerne liten lønn; ofte måtte de skaffe sig ekstrafortjeneste med å spille til dans i brylluper. Derfor blev skolene dårlige.
I Bergen hadde de tyske kjøbmennene (»Kontoret«) tatt sig ene-rett til å kjøpe all fisken fra Nordland. De gav for fisken bare hvad de selv vilde, og tjente svært. Dette likte ikke Kristian 3. Så satte han Kristoffer Valkendorf til å styre over Bergenhus len og befalte ham å passe på tyskerne. Valkendorf stilte da op kanoner på festningen i Bergen og truet med å skyte hele Tyskebryggen i filler. Fra den tid 78måtte tyskerne la også de norske kjøbmennene få kjøpe fisk i Nordland og være med og tjene på denne handelen.
Allerede i sagatiden hadde nordmennene utført trelast. Det var runde tømmerstokker. Eller stokkene var kløvd med kiler til bord og derefter hugget til med øks. — Omkr. 1530 begynte de norske bøndene å sette op vann-sager i alle større elver; de kunde derfor herefter tilvirke meget mer trelast enn før, og den norske trelasten blev dermed til en verdensartikkel. Det var mest hollenderne som hentet trelast i Norge, især efter Kristian 3’s tid; folket i de norske bygdene og byene tjente mange penger på det, og da endelig begynte Norge å gå opover igjen i velstand og folketall.
Fredrik 2. Fredrik 2 kunde ikke glemme at danskene før hadde vært herrer over Sverige. Derfor brukte han tre kroner i sitt våbenmerke. Dette likte ikke kongen i Sverige, og så begynte Den nordiske 7-årskrig (1563—1570.). Danskene sendte en leiehær fra Skåne nordigjennem Sydsverige, og den herjet fælt. Til gjengjeld sendte svenskene flere leiehærer inn i Norge; de brent Konghelle, Skien og Sarpsborg, og Hamar med domkirken. Istedenfor Sarpsborg blev Fredrikstad bygd.
79Religionskrigene efter reformasjonen. I Frankrike prøvde katolikkene å utrydde protestantene (blodbryllupet i Paris, 1572); men enden blev at protestantene fikk religionsfrihet (1598). — På den tid hadde dronning Elisabet i England (1558—1603) krig mot Filip 2 i Spania; i den grunnla hun Englands makt på havet. — På dronning Elisabets tid levde engelskmannen Shakespeare [Sjekspir]; han er en av verdens største skuespillforfattere.
I Tyskland vilde katolikkene og protestantene prøve å ødelegge hverandre (i 30 års-krigen, 1618—1648). På den tid var Gustav Adolf konge i Sverige. Det var en stor og sterk mann med lysegult hår. Da han tok styret over Sverige, var Sveriges hær for det meste sammensatt av leiesoldater, som skikken var den gang. Men den slags folk var aldri riktig å stole på. Gustav Adolf påbød da at de svenske bygdene skulde skaffe nogen soldater hver. Disse soldatene gikk ikke i krigen for å tjene penger, men for å forsvare sin konge og sitt hjemland; derfor blev de meget flinkere enn leiesoldatene. Gustav Adolfs hær var i grunnen den første nasjonale hær i Europa. Han forbød soldatene sine å banne. Hver morgen og kveld måtte de holde bønn. Han seilte med dem over til Tyskland og hjalp protestantene i 30-årskrigen, så de tyske smårikene fikk religionsfrihet.
Kristian 4 (1588—1648). Kristian 4 blev konge efter faren (Fredrik 2) da han var bare 11 år gammel. Han vokste sig stor og vakker. Efterat han hadde overtatt styret, brukte han å stå op kl. 4 hver dag. Han drakk sig ofte full, så som far hans hadde gjort, især om kvelden; han hadde også mange uekte sønner og døtre. Men folk flest var så rå den gang at de ikke aktet slikt for stor synd. Oftest begynte han dagen med å lese et stykke av bibelen; derfor regnet de ham for en gudfryktig mann likevel.
Kristian 4 er den av Oldenburgerne som mest har prøvd å gjøre vel mot Norge. De andre pleide sjelden å gjeste landet; men han var her minst 25 ganger. Når det falt sig så, var han med i bondebrylluper og skålte og drakk sig full sammen med bøndene, og folket elsket ham høit. — Gang efter gang hadde trønderne før klaget over lensherren i Trøndelag, Ludvig Munk, at han tok urettferdige avgifter av dem. Han hadde hittil vært en av de fornemste mennene 80i rikene; likevel avsatte kongen ham nu og lot ham utrede en svær pengesum attpå. — Lagmennene i Norge hadde den gang enda bare Magnus Lagabøters lov (på gammelnorsk) til å dømme efter. Men flere av dem skjønte ikke godt gammelnorsken, og så blev loven omsatt til ren dansk (Kristian 4’s Norske lov 1604).
På Kristian 4’s tid påstod kongen av Sverige at Finnmarks fastland hørte til Norge og Sverige i fellesskap, og han sendte menn dit for å kreve skatt. Kristian 4 seilte da nordover, like forbi Varangerfjord, for å se landet der nord. Nogen år senere begynte han sin første krig mot Sverige (Kalmarkrigen 1611—1613), og Sverige måtte da la Norge få beholde Finnmark alene.
Mens Kalmarkrigen stod på, hadde den svenske kongen leid en flokk skotske soldater (3—400 mann) til krigen mot Danmark. De vågde ikke å seile inn gjennem Kattegat, fordi danske krigsskib lå og stengte veien. Derfor gikk de i land i Romsdal og drog syd gjennem Gudbrandsdalen; men der blev de ødelagt ved Kringen av gudbrandsdølene (1612).
Ved Kringen går østsiden av Gudbrandsdalen bratt op fra elven; der hadde gudbrandsdølene samlet sig. Høit oppe i lien hadde de hugget ned en masse tømmer, bundet stokkene sammen med tau, veltet store stener oppå og stukket barkvister inn imellem, så det skulde se ut som skogen; selv lå de på lur i skogkanten. Sagnet forteller at på den andre siden av dalen, på en fjellknaus, hadde de satt en jente, Prillar-Guri, som var en mester i å spille på bukkehorn. Da skottene kom til Kringen, stemte Guri i med en slått, og musikken hos skottene svarte. Men så med ett svingte hun et hvitt klæde over hodet; straks hugg bøndene av tauene som holdt velten, så den fór nedover med bulder og brak og midt igjennem skotteflokken. Med det samme kom bøndene løpende og satte på skottene. Lensmannen Berdon Segelstad skjøt kaptein Sinklar; han hadde ladd riflen sin med en sølv-skjorteknapp, fordi han trodde at bly ikke bet på ham. Størsteparten av skottene blev drept. — Nu står det en minnesten ved Kringen, og Edvard Storm har skrevet »Sinklarvisa« om toget. Sinklar var forresten ikke anfører for skottene, men bare kaptein.