Magnus Eriksson. Svartedauen i Norge. Da Håkon 5 døde i 1319, blev hans tre år gamle dattersønn, Magnus Eriksson, konge over både Norge og Sverige. I Magnus Erikssons tid kom svartedauen fra Østerlandene og fór rundt Europa i 8 år. Den kom til Bergen om høsten 1349 med et handelsskib fra England. Skibet la inn til bryggen og tok til å losse varene; men så døde mannskapet, og skibet blev liggende til det sank. Da varene kom op i byen, begynte folk å få feber og blodbrekning, så blev kroppen full av sorte bylder, og efter 1 til 3 dager døde de fleste av de syke; men de som kom sig igjen, blev aldri så sterke som før. På én dag blev det gravsatt 80 lik ved en kirke i Bergen. Prestene i Norge døde næsten alle sammen; de fikk lett sykdommen, fordi de var så ivrige til å besøke de syke. Det var dengang ingen læger eller medisin, og folk forstod ikke hvordan de syke måtte holdes borte fra andre folk; derfor bredde sykdommen sig over hele landet. 10 år senere herjet koppene over hele 64Norge, og 11 år derefter igjen kom en ny forferdelig farsott. Sagnet forteller om mange daler at alt folket døde, og at aker og eng grodde til med skog. I Norge var det den gang omtr. 300 000 mennesker; av dem døde kanskje ⅓ i svartedauen. (Sagnene om Jostedalsrypa, og om Hedals kirke i Valdres.)

På svartedauens tid eide kongen og adelen i Norge rimeligvis bort imot ⅓ av alle bondegårdene, og kirken eide kan hende også ⅓. Disse gårdene blev bortleid til leilendinger, som måtte betale jord-leie for hvert år (korn, kjøtt, smør, skinn osv.). Derfor var det at adelen og bispene hittil hadde hatt råd til å holde så mange riddersvenner. Men så kom svartedauen og rev bort mange også av leilendingene. Bakefter blev det ofte vanskelig for jordeierne å få leid bort gårdene sine, de måtte i mange bygder nøie sig med mindre enn tredjeparten så stor jordleie som før, og de hadde ikke nu lenger råd til å holde så mange riddersvenner. — Nogen adelsslekter brukte i denne tiden å la de rikeste arvingene i slektene gifte sig med hverandre; somme av adelsslektene kom på denne måten til å rå over mer enn tusen gårder til slutt. Men leieinntektene deres var likevel for små til at de kunde holde så mange riddersvenner som adelen i Sverige og Danmark. Derfor regnet de sig for ringere enn den utenlandske adel; når de skrev brev, blandet de inn svenske og danske ord. Og barna deres blev svake, fordi foreldrene var så nær i slekt. Således gikk det nu jevnt nedover med den norske adel, både i makt og dyktighet.

Leilendingene derimot gikk det opover med; de slapp efter svartedauen å betale så stor jordleie som før, og de blev efter hvert mer velstående. Dette er kan hende en av grunnene til at folket i bygdene i de følgende tider var så snare til å gjøre oprør mot de verste av styresmennene i bygdene.

Magnus Eriksson. Svartedauen i Norge. Da Håkon 5 døde i 1319, ble hans tre år gamle dattersønn, Magnus Eriksson, konge over både Norge og Sverige. I Magnus Erikssons tid kom svartedauen fra Østerlandene og fór rundt Europa i 8 år. Den kom til Bergen om høsten 1349 med et handelsskip fra England. Skipet la inn til bryggen og tok til å losse varene; men så døde mannskapet, og skipet ble liggende til det sank. Da varene kom opp i byen, begynte folk å få feber og blodbrekning, så ble kroppen full av sorte byller, og etter 1 til 3 dager døde de fleste av de syke; men de som kom seg igjen, ble aldri så sterke som før. På én dag ble det gravsatt 80 lik ved en kirke i Bergen. Prestene i Norge døde nesten alle sammen; de fikk lett sykdommen, fordi de var så ivrige til å besøke de syke. Det var dengang ingen leger eller medisin, og folk forstod ikke hvordan de syke måtte holdes borte fra andre folk; derfor bredde sykdommen seg over hele landet. 10 år senere herjet koppene over hele 64Norge, og 11 år deretter igjen kom en ny forferdelig farsott. Sagnet forteller om mange daler at alt folket døde, og at aker og eng grodde til med skog. I Norge var det den gang omtr. 300 000 mennesker; av dem døde kanskje ⅓ i svartedauen. (Sagnene om Jostedalsrypa, og om Hedals kirke i Valdres.)

På svartedauens tid eide kongen og adelen i Norge rimeligvis bort imot ⅓ av alle bondegårdene, og kirken eide kan hende også ⅓. Disse gårdene ble bortleid til leilendinger, som måtte betale jord-leie for hvert år (korn, kjøtt, smør, skinn osv.). Derfor var det at adelen og bispene hittil hadde hatt råd til å holde så mange riddersvenner. Men så kom svartedauen og rev bort mange også av leilendingene. Bakefter ble det ofte vanskelig for jordeierne å få leid bort gårdene sine, de måtte i mange bygder nøye seg med mindre enn tredjeparten så stor jordleie som før, og de hadde ikke nå lenger råd til å holde så mange riddersvenner. — Noen adelsslekter brukte i denne tiden å la de rikeste arvingene i slektene gifte seg med hverandre; somme av adelsslektene kom på denne måten til å rå over mer enn tusen gårder til slutt. Men leieinntektene deres var likevel for små til at de kunne holde så mange riddersvenner som adelen i Sverige og Danmark. Derfor regnet de seg for ringere enn den utenlandske adel; når de skrev brev, blandet de inn svenske og danske ord. Og barna deres ble svake, fordi foreldrene var så nær i slekt. Således gikk det nå jevnt nedover med den norske adel, både i makt og dyktighet.

Leilendingene derimot gikk det opover med; de slapp etter svartedauen å betale så stor jordleie som før, og de ble etter hvert mer velstående. Dette er kan hende en av grunnene til at folket i bygdene i de følgende tider var så snare til å gjøre opprør mot de verste av styresmennene i bygdene.