Olav var i Gardarike bare ett år. Da kom han tilbake med en hær, gjennem Sverige og til Trøndelag, og vennene hans i Norge reiste ham i møte for å være med i hæren hans. Mellem dem var hans halvbror den 15-årige Harald, Sigurd Syrs sønn, med mange menn fra Oplandene. Også mange hedninger og stimenn (ɔ: røvere) i de svenske skogene tilbød sig å slåss på hans side; men sagaen sier at bare de som lot sig døpe, fikk være med. »For nu må vi lite på Gud, og ikke på at vi har mange folk«, sa Olav.
Øverst i Verdal fikk Olav høre at Kalv Arneson fra Egge, Tore Hund fra Bjarkøy og Hårek av Tjotta hadde samlet bøndene i fylkene sine og kom imot ham. På Stiklestad blev det da en hård kamp, og Olav falt, 29de juli 1030.
Kvelden før slaget la Olavs hær sig til å sove på marken, med skjoldene over sig. Kongen selv våkte lange stunder og bad til Gud. Da dagen rant, bad han islendingen Tormod Kolbrunarskald om å kvede en vise. Tormod satte sig op og sang det gamle Bjarkemål, så det hørtes over hele hæren:
Dagen er kommen,hanen slår med vingene,nu er tid for træleneå trede til arbeid.
Våkner, venner, våkner,ikke til vin og kvinner,men heller til Hildsharde lek.
Krigerne våknet da efter hvert; alle roste kvedet, og kongen gav skalden en tykk gullring. Da takket Tormod og sa: »Min bønn er det, gode konge, at du aldri lar mig skilles fra dig, i liv eller død.« Det lovte kongen.
Derefter holdt bispen messe for hæren, og alle mann gikk til alters. Siden førte Olav folkene sine videre nedover dalen til Stiklestad. Da så de hvordan bøndenes hær kom imot dem; den var dobbelt så stor som Olavs. Tore Hund gikk fremom bøndenes merke og ropte: »Fram, fram, bondemenn!« Da skrek alle bøndene og gikk frem så fast de kunde. De forreste hugg med sverd, de som kom derefter, stakk med spyd; men alle som gikk bakefter, skjøt med spyd og piler, eller kastet store stener. — Olavs hær ropte nu også sitt hærskrik: »Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!« Dermed satte de utover 38skråningen og inn på bondehæren med slik makt at bøndene måtte tilbake, og somme sprang. Men bondehøvdingene og huskarene deres stod faste som fjell, og så søkte bøndene atter inn på kongshæren fra alle kanter.
Tor Folesson bar kongens merke høit på den forgylte stang; han fikk nu banesår; men med det samme støtte han merkestangen, så hårdt i jorden at den blev stående likevel. Tore Hund gikk i reinsdyr-kofte. Olav hugg til ham over akslene; men sverdet bet ikke. Da sa han til Bjørn Stallare: »Slå du til hunden, som jern ikke biter på!« Bjørn slo til Tore med øksehammeren. Men da kjørte Tore spydet sitt gjennem Bjørn og sa: »Slik dreper vi bjørn, nord i Finnmark!« Nu hugg en bonde til Olav med øksen sin ovenfor kneet. Olav kastet sverdet, hellet sig op til en sten og bad Gud hjelpe sig. Med det samme stakk Tore Hund til ham med spydet Selshevner; det gikk inn under brynjen på ham og op gjennem underlivet. Straks efter fikk Olav også et øksehugg i halsen, og da falt han overende og døde. — Nu står alteret i Stiklestad kirke på det stedet.
Olav Haraldsson blir Norges landshelgen.
Før slaget på Stiklestad hadde Knut den mektige sagt til Einar Tambarskjelve at han kanskje skulde bli jarl over Norge; det samme hadde han lovt Kalv Arnesson. Men da Olav var fallen, satte Knut likevel Svein, sønnen sin, til konge (1030—1035). Svein var ung; derfor fikk Alfiva, moren hans, styre.
Om kvelden efter slaget på Stiklestad hadde bonden der på gården tatt Olavs lik, så ingen visste om det. En natt senere rodde han det til Nidaros og grov det ned i den høie sandbakken ved elvekanten (hvor domkirken nu står). Men så tok det til å bli meget snakk mellem folk om at Olav var en hellig mann, og allerede året efter måtte bonden på Stiklestad til Nidaros og grave Olavs lik op igjen. Alfiva og mange andre var til stede, og alle syntes at Olavs ansikt var like vakkert som før, og at håret og skjegget hans hadde vokset. Bispen og alt folket dømte da at Olav var en sann helgen; han blev fra den dag landshelgen for Norge, og senere la de liket hans i et sølvskrin og satte det på høialteret i Trondheims domkirke. Fra Dublin til Holmgard blev bygd kirker til St. Olavs ære; ja like fra 39Italia og Grekenland kom det siden syke til Olavs-messen (29de juli), og når de bad ved St. Olavs grav, fikk de sin helse igjen. De gav store gaver til St. Olavs kirke. Derfor kunde erkebispen senere bygge på den, så den blev den prektigste kirken i Norden (s. 53).
Magnus den gode (1035—1047). Da Olav den hellige blev felt på Stiklestad, var Magnus, sønnen hans, igjen i Gardarike. Men snart efter Stiklestad-slaget blev nordmennene leie av Svein og Alfiva og danskenes styre. De to mektigste norske bondehøvdingene, Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, reiste da med mange menn gjennem Sverige til Gardarike for å hente tilbake Magnus, som dengang var 11 år. Alt folket i Norge tok ham straks til konge, 5 år efter slaget på Stiklestad; men Svein og Alfiva rømte til Danmark. Magnus blev senere så mild mot høvdingene at han fikk tilnavnet den gode.
Knut den mektige døde 1035, og noget senere døde de tre sønnene hans. Magnus seilte da med en flåte sydover til Danmark; han blev tatt til konge også over hele dette rike, og han giftet søsteren sin, Ulvhild, med hertugen av Saksen ¹). — Magnus satte Knut den mektiges søstersønn Svein Estridsson, til jarl over Danmark. Einar Tambarskjelve skjønte at Svein ikke var til å stole på, og han sa: »For stor jarl, fostersønn.« Han fikk rett i det; for straks efter tok Svein kongsnavn over Danmark, og Magnus hadde ufred med ham alltid siden.
På sydsiden av Østersjøen rådde i de dagene det slaviske folk venderne. En uhyre mengde av dem drog på den tid nordover for å vinne nye bosteder (i Jylland). Magnus hadde bare sjetteparten så mange folk som de; men han gikk dem likevel kjekt i møte på Lyrskog hede, vest for Heidaby (ved Slesvig); han vant over dem aldeles og reddet dermed Danmark. 40Kvelden før slaget hærklædde Magnus’s menn sig, og de lå om natten på marken med skjoldene over sig. Magnus, som da gikk i sitt tyvende år, var så spent på utfallet at han sov lite hele natten. Men bortimot dag drømte han at han så sin far, Hellig Olav, og han sa: »Vær ikke redd for hedningene, om de er mange. Jeg skal følge dig i slaget; gå bare frem når du hører min krigslur!« Denne drømmen fortalte Magnus til hærmennene sine, og alle blev glade. Det lysnet nu av dagen. Da syntes de at de hørte i luften lyden av kirkeklokker, og nordmennene mente de tydelig kunde kjenne igjen Hellig Olavs-klokken i Nidaros. Med det samme så de venderhæren hvordan den kom veltende frem vidt og bredt. Magnus lot straks blåse i krigsluren, og hele hæren hans løp bent imot hedningene. Han var selv foran i rød silkeskjorte, og han hadde sin fars øks Hel (ɔ: døden) i hånden. Snart måtte venderne på flukt; men 15 000 (?) lå igjen drepte. Samme vinter vant Magnus også et slag mot Svein, og året efter et nytt stort slag; fra da av trodde folk at det ikke nyttet å stride mot Magnus, fordi hans far alltid hjalp ham.
Harald Hardråde (1046—1066).
Harald Hardråde var sønn av Sigurd Syr og Åsta. Han blev over 3½ alen høi og kunde 8 idretter. 15 år gammel hadde han tigget sig lov til å være med sin halvbror, Hellig Olav, i slaget på Stiklestad; der fikk han svære sår. Siden rømte han østover Kjølen. Da kvad han:
Her fra skog til skog jegtrasker med liten heder;hvem vet dog om ikke med tidenvide berømt jeg vorder!
I de dagene var Myklegard (ɔ: Konstantinopel) den mest navngjetne byen i Europa. Mange vikinger brukte derfor å reise dit, gjennem Russland, og Harald Hardråde gav sig i lag med en slik flokk. Keiseren i Myklegard hadde da leid nogen vikinger fra Norden til å være livvakt for ham (væringene). Sagaen sier at Harald blev høvding over væringene; han fór i krig både til Sicilia, Nordafrika, Lilleasia og Jorsalaland (nu Jødeland), og han vant 80 borger. Alt godset sendte han efter hvert til kongen i Holmgard, forat han skulde gjemme det for ham. Harald seilte derefter også selv til 41Holmgard; siden fór han hjem til Norge. Her gav han Magnus halvparten av skattene sine, og han fikk i steden det halve kongeriket. Året efter døde Magnus på Sjælland på et tog mot Svein, 1047.
Om Magnus’s død forteller sagaen at han en natt drømte at han så far sin. Denne sa: »Hvad vil du velge nu, enten å følge mig, eller å bli verdens mektigste konge og gammel av år, men gjøre en forferdelig synd?« Magnus svarte: »Velg du, far!« — Få dager efter kjente Magnus at han måtte dø. Da sendte han bud til Svein og gav ham Danmark, men Harald Norge. Harald spurgte om hvor meget Magnus hadde igjen av gullet hans. Da svarte Magnus: »Se til skibsbordene, de er kranset med raske helter; dem har jeg gitt gullet, og de er blitt vennene mine i steden. En trofast venn er mer verd enn gull.« — Så snart Magnus var død, talte Harald Hardråde til hæren og bad dem om å følge ham mot Svein så de kunde undertvinge Danmark; men Einar Tambarskjelve svarte at han holdt det for en høiere plikt å følge sin fostersønns lik nord til Nidaros, og at han heller fulgte Magnus død enn nogen annen konge levende. — De sterke krigerne gråt da de likklædde den gode kongen. Høit i løftingen på kongsskibet la de ham, og så seilte hæren bakefter i sørgetog til Nidaros.
Efter Magnus’s død blev Harald Hardråde enekonge. År efter år seilte han til Danmark og herjet; men han greide ikke å legge landet under sig igjen. Det er rimelig at det var i denne tiden han grunnla Oslo, innerst ved Folden (Oslofjorden, 1048?); derfra var det lett å overfalle Danmark.
På Harald Hardrådes tid levde Hallvard fra Lier, en søsterdattersønn 42av Hellig Olavs mor Åsta. En gang skulde Hallvard hjelpe en flyktende kvinne over Dramsfjorden. Men nogen menn som forfulgte kvinnen, felte ham med sine pileskudd, bandt en sten om halsen hans og kastet ham i sjøen. Nogen tid senere blev liket funnet flytende med stenen i. Dette regnet folket for et »jærtegn«, og Harald Hardråde fikk da Hallvard kåret til helgen for Østlandet og satte liket hans på alteret i St. Hallvards kirke i Oslo. — Oslo byvåben viser oss St. Hallvard, med de tre pilene i den ene hånden og stenen i den andre.
Harald var streng mot bondehøvdingene i Norge, like ens som hans halvbror Olav den hellige hadde vært; det var derav han fikk tilnavnet Hardråde. — Einar Tambarskjelve, som da nærmet sig de 70 år, møtte stadig op når Harald holdt ting i Trøndelag, og han var ikke redd for å si kongen imot. En gang vilde Harald prøve Einar, og sendte nogen danske menn til ham med gaver som de skulde si var fra Svein danekonge. Men da sa Einar: »Vel vet vi alle at Harald ikke er min venn; men kommer dere daner med en krigshær mot Norge, da skal jeg og alle mine menn være de første til å verge landet med sverd i hånd.« Likevel snikmyrdet kongen ham kort tid efter.
Kongen og Einar hadde den gang avtalt et forliksmøte i kongens tingstue i Nidaros, og Einar møtte frem med 600 mann. Han satte sønnen Eindride og alt folket igjen ute, og gikk alene inn. Men kongen og mennene hans hadde lagt over ljoren, så det var mørkt i stuen; de begyndte straks å hugge og stikke. Da skrek Einar: »Kvast biter kongens hunder!« Eindride styrtet inn; men både han og faren blev drept. Så kom Harald 43Hardråde ut; Einars folk var uten høvding, og de lot ham få seile utover fjorden. (B. B.: Bergljot).
Da Harald Hardråde hadde vært konge i 20 år, seilte han over Nordsjøen med 100 store skib for å overfalle England fra nord. Samtidig angrep Vilhelm Erobreren i syd med normannerne fra Frankrike. En dag det var varmt vær, gikk nordmennene inn i landet, uten brynjer. De nådde frem til Stanford bro. Da kom den engelske konge uventet over dem med en stor overmakt, og Harald og næsten hele hæren blev nedhugget. Men Vilhelm Erobreren vant over engelskmennene 19 dager senere (i Sydengland), og han tok landet, 1066.
Olav Kyrre (1066—1093). Olav Kyrre, Harald Hardrådes sønn, seilte hjem til Norge igjen med levningene av hæren. Siden styrte han landet i 27 år, og han førte ikke krig en eneste gang; derfor kaldte folket ham Kyrre (ɔ: den rolige).
Olav lot legge sten-eller plankegulv i stuene på kongsgården. Han flyttet også høgsætet sitt fra den nordre langbenken bort til den innerste tverrveggen, og han tok bort langilden i midten av stuen, og satte op en stenovn i steden borte i hjørnet ved kovedøren.
Denne stenovnen var kan hende et slags peis (eller en kamin). Eller også var det en røikovn med tykk stenmur på sidene; i ethvert fall kom røikovner i bruk i Norge omtrent ved de tider. Røikovnen la de full med ved om vintermorgenen og tendte ild på. Stenveggene i ovnen blev da så varme, at de holdt stuen varm like til non (kl. 3—5); da maatte folket atter ilde op. Røikovnen trengte ikke saa meget ved som langilden. På Vestlandet, der det er lite ved, tok de derfor til å bruke røikovner i stuene sine.
Peisen trenger meget ved. Men fordi den kan ha en lang peispipe, gjorde den det lettvint for folk å bygge stuene sine med flere etasjer. Fra o. 1500 blev det efter hvert skikk i de skogrike østlandsbygdene å bo i slike to-etasjes peisestuer. — I de par siste hundreår har malmovner kommet i bruk.
I Olav Kyrres dager kom flere utenlandske skikker på moten i Norge. Når kongen satt i høgsætet sitt på tverrpallen, bar han til høitid en bred gullring rundt hodet. På begge sider satt de 44fornemste mennene hans. De var klædd i kostbare kjoler av silke og skarlagen, med praktfulle farver; de hadde gullringer om leggene og gullspenner i skoene. Hver mann hadde et gyllent drikkebeger fremfor sig på bordet, istedenfor de gamle drikkehorn; foran bordet stod skutilsvenner og vartet op, og hos hver fornem mann stod en kjertesvenn og holdt et tendt lys. Efter måltidet var det også nu sagafortelling og gammen omtrent som i tidligere dager.
Mens Olav Kyrre var konge, sluttet de norske storbøndene mer og mer å fare i viking. I steden kjøpte de sammen tørrfisk smør, skinn o. l. hver fra sine bygder; så lastet de varene ombord i skib og seilte til London, Dublin, Havre eller andre byer utenlands; der byttet de til sig stasklær, våben m.m.
På markedsplassene i Norge begynte da flere og flere å bygge sig hus og handle hele året. Det var rimeligvis på en sådan markedsplass at Olav Kyrre grunnla byen Bjørgvin (ɔ: Bergen, 1072?). Dit seilte Nordlands-jektene senere med fisk to ganger om sommeren (1ste og 2net stevne), og utenlandske skippere kom seilende og byttet fisken til sig. Snart blev Bjørgvin på den måten den rikeste byen i Norge. — Inntil nu hadde bispene i Norge flyttet om fra bygd til bygd. Men så oprettet Olav Kyrre tre faste bispedømmer for Norge: Nidaros, Oslo og Bjørgvin. 45Byene var forresten små den gang; ofte hadde de bare én trang gate, med nogen lave røikstuer på begge sider. — I julen og andre høitider var det skikk at mennene kom sammen en aften hos hver (»gilder«). De hadde da øl med sig, som de satt og drakk; når de blev fulle, sloss de. Olav Kyrre påbød da at også konene skulde være med i disse lagene og passe mennene sine (?). I hver by blev det nu bygd minst én gildestue til å ha gildene i; dersom en av gildebrødrene blev syk, eller huset hans brente e. l., da skulde de andre gildebrødrene hjelpe ham. Siden blev det så at kjøbmennene hadde sin gilde-skåle, skredderne sin (kjøbmanns-gilde, skredderlaug, osv.). — Også i de folkerikeste bygdene på landet var det gilde-skåler.
Helt fra kristendommens første tider hadde paven og prestene skrevet alle brevene sine på latin. Efter hvert som landene i Europa blev kristne, fikk de derfor samtidig latin til skriftmål. I England derimot skrev prestene også på angelsaksisk. Fordi de første kristne prestene i Norge var engelskmenn, tok de snart til å skrive gammelnorsk, jamsides med latin, efter engelsk mønster, rimeligvis i Olav Kyrres dager. I Danmark og Sverige derimod blev det brukt bare latin enda et par hundre år.
Omtrent på denne tid levde den islandske prest Are den frode (ɔ: lærde). Han skrev på gammelnorsk sin Islendingabok og en nu tapt Konungabok, hvor han greide ut om årstallene i Islands og Norges eldste historie.
Magnus Berrføtt (1093—1103). Magnus Berrføtt, Olav Kyrres sønn, var stor og sterk og likte best å være ute i hærferd likesom Harald Hardråde. Han seilte til Vesterlandene med en krigsflåte, og fra da av måtte Suderøiene (ɔ: Hebridene) og Man utrede skatt hvert år til Norges konge. Siden klædde han sig som skottene i kort kjole uten bukser, og det var av det han fikk tilnavnet Berrføtt. Når vennene hans advarte ham mot å våge sig for langt frem i striden, svarte han: »En konge skal trakte efter å bli berømt, og ikke efter å leve lenge!« Da han hadde vært konge i 10 år, seilte han igjen til Vesterlandene med en hær. Han tok Dublin. Men en gang senere, da han var på tilbakeveien til skibene 46sine med hæren og gikk over nogen myrer, kom irerne uventet over ham med stor overmakt. Han fikk et hugg over halsen av en irsk øks og falt (1103).
I Magnus Berrføtts tid blev den danske konge Knut Danmarks landshelgen (Knut den hellige).
Den katolske kirkes makt vokser.
Inntil omtrent 1050 hadde keiserne og kongene i Europa rådd over bispene nogenlunde likedan som over de andre stormennene. Men så blev den myndige Gregor 7 pave i Olav Kyrres tid. Han krevde at fra da av skulde bispene og prestene med paven i spissen ha fullt selvstyre og ikke lenger behøve å lyde keiserne og kongene:
1. Paven skulde bl. a. velges av kardinalene (ɔ: de fornemste bispene og prestene, særlig i Italia).
2. Bispene skulde velges av prestene i bispekirken (ɔ: korbrødrene, domkapitlet).
3. Prestene skulde ikke ha lov til å gifte sig; de skulde hele sitt liv arbeide bare for kirkens beste.
Var det så en konge eller keiser som ikke styrte slik som pave Gregor 7 vilde, da satte Gregor ham i bann (ɔ: støtte ham ut av den kristne kirke og forbød undersåttene hans å lyde ham, inntil han igjen forlikte sig med paven).
Om klostrene.
Helt fra kristendommens første tider hadde folk trodd, at når en mann bodde sammen med bare gode mennesker, var det lettere for ham å være gudfryktig. I mange byer og bygder næsten i hele Europa hadde de derfor bygd op store bygninger som kaltes klostre; hvert kloster blev styrt av en kloster-forstander (abbed, prior).Når så en mann fikk sterk hug til å leve gudfryktig, kunde han gå til et kloster og be kloster-forstanderen om å få være der resten av sin levetid. Han måtte da love at han skulde la være å gifte sig, og gjøre alt som kloster-forstanderen påla ham. Så fikk han kanskje et lite værelse for sig selv (en celle), det blev sydd en drakt til ham, av det slag som blev brukt i klosteret, og han kaltes fra da av en munk. I klostrene ute i Europa kunde det bo flere hundre munker. De leste bønner, skrev av bøker, stelte med trærne i klosterhaven. Også for kvinner var der klostre (nonner, nonneklostre). — I Norge blev det første klosteret bygd i Magnus Berrføtts tid (på Nidarholm). Senere kom Munkeliv ved Bergen, Hovedøens kloster o. fl. Munkenes tall i de 47norske klostrene var sjelden over 20. — Klostrene hadde nogen gjesterum for reisende folk (pilegrimer, kjøbmenn (o. a.). I de bygder der det ingen kloster var, fikk kloster-forstanderen i stand herberger for de reisende, især langs med pilegrimsveiene nord til Nidaros (f. eks. Stenhuset på Gran, Hadeland). Klostrene stod bare under paven. Enda mer enn bispene og prestene var munkene hans lydige tjenere rundt om i landene.
Om korstogene. Gjennem hele middelalderen hadde det vært skikk mellem de kristne å gjøre pilegrimsferder (eller valfarter) til Det hellige land. Pilegrimene bad til Gud på de steder der Jesus hadde levd, og de trodde at Gud hørte bedre efter bønnene deres der enn hjemme. Men så la tyrkerne Det hellige land under sig, og de for stygt frem mot pilegrimene. Da holdt en av pavene et stort kirkemøte i Sydfrankrike, og han fikk Europas ypperste riddere til å dra avsted for å jage vekk tyrkene (korstogene 1096—1290). Krigerne festet et rødt kors på den høire skulderen; derfor blev de kalt korsfarere. Pavenes mening var nok den at korstogene skulde skaffe dem makt også i Østerlandene.
Sigurd Jorsalfar og Øystein (1103—1130). Da Magnus Berrføtt var falt, seilte Sigurd, sønnen hans, tilbake fra Irland til Norge med krigsflåten. Derefter tok han og hans bror Øystein styret i landet. På den tid hadde korstogene nettop begynt ute i Europa, og mange nordmenn fikk lyst til å gjøre et korstog, de også. Enden blev da at den 17 år gamle kong Sigurd seilte avsted med 60 skib og 10 000 mann. Siden blev han kalt Sigurd Jorsalfar.
Sigurd seilte først til England, og så langs med Frankrike, og Spania. Nogen år før hadde normannerne fra Frankrike tatt Sicilia og Syditalia; hos dem var Sigurd i gjestebud om vinteren. Derfra seilte han til Akre, og så fór han over land til Jerusalem. Kongen i Jerusalem, Balduin, holdt mange gjestebud for kong Sigurd, og fulgte ham selv til Jesu grav og Golgata; han gav ham en liten flis av Jesu kors og mange andre kostbarheter. — Siden vilde Sigurd gjeste Myklegard. Da han kom til Dardaneller-sundet, stanste han, enda det var god vind. Men så fikk han sidevind, og da lot han skibene sine seile, det ene efter det andre nær land. Og folk stod på stranden og »gapte« på de forgylte dragehoder og de purpurrøde silkeseil, som skinte 48i solen. I Myklegard lot den greske keiseren bre purpurrødt silkeklæde utover veien fra landgangen til Gullporten; denne porten blev ellers bare åpnet for keiseren, når han kom tilbake fra hærferd og hadde vunnet; men nu fikk også Sigurd gjøre sitt inntog gjennem den. Foran Sigurds tog gikk spillemenn. Han bød folkene sine å sitte stolte på hestene, og ikke vise nogen forundring over all stasen. Keiseren fikk store tanker om Sigurds makt, han holdt store gjestebud for ham og gav ham kostbare gaver. — Mange av nordmennene hadde tatt tjeneste i Jorsaland og hos keiseren. Nu gav Sigurd alle skibene sine til keiseren; det forgylte dragehodet på Sigurds skib satte keiseren op på tårnkuppelen på Sofiakirken. Så fór Sigurd hjem den gamle handelsveien langs med Donau til Bayern, og derfra til Danmark. En bror av den danske kongen forærte ham et skib, og på det seilte han tilbake til Norge. Alle sa at ingen hadde gjort en mer ærerik ferd. — I 1290 drev tyrkene de kristne helt bort fra Det hellige land igjen. Dermed sluttet korstogene.
Mens Sigurd var på korstog, hadde Øystein, bror hans, styrt hjemme. — Veien fra Østlandet og til Trøndelag gikk i de dager over Dovre, efter en lang og naken fjelldal. Der var så langt over at de reisende måtte ligge ute natt efter natt; kom det så uvær, frøs de fælt. Derfor bygde Øystein et par fjellstuer på Dovre. — I Nordland reiste folk hver vinter til Lofotøiene og skulde fiske torsk; om kvelden hvelvet de båtene sine oppe på stranden, og de sov under dem i vinterkulden. Men nu bygde Øystein rorboder for fiskerne. — Da folket i Jemtland hørte om hvor godt han styrte, bad de om at bygdene deres igjen måtte få høre til Norge, og slik vant Øystein denne landsdelen tilbake.
Bispene og prestene i Norge hadde den gang små inntekter. Men da så Sigurd Jorsalfar kom tilbake fra sitt tog, bestemte han og Øystein at bøndene for eftertiden skulde betale 49tiende til kirken for hvert år (hvert tiende kornband, hver tiende kalv, hver tiende tørrfisk; bispen fikk ¼, presten ¼, kirkebygningen ¼, de fattige ¼). Nu varte det ikke lenge før den norske kirke blev rik. — Nogen år efter døde Øystein, og sagaen sier at siden Magnus den godes død hadde det ikke stått så mange sorgfulle menn ved nogen norsk konges grav. Sigurd Jorsalfar oprettet Stavanger bispedømme. I sine siste leveår blev han tungsindig og ofte helt vanvittig. Han døde 1130.
Borgerkrigene.
Kort før Sigurd Jorsalfar døde, kom det til Norge en irsk mann, Harald Gille, og sa han var sønn av Magnus Berrføtt. Han «beviste» at dette var sant, på den måten at han gikk på gloende jern i Sems kirke (?) ved Tunsberg (jernbyrd). Først var han da oppe en hel natt og fastet og bad. Næste morgen la de 9 gloende plogjern på kirkegulvet; en bisp på hver side leide ham, de andre bispene og prestene messet, og så gikk han barbent over jernene. Derpå satte de bind om føttene hans og la ham i en seng. Tre dager efter tok de bindet av. Da var føttene uskadde, og nu trodde Sigurd Jorsalfar at Gud hadde dømt at Harald Gille var bror hans.
Da Sigurd Jorsalfar døde, blev hans 15 år gamle sønn Magnus konge. Men Harald Gille krevde å bli konge han også; for slik var lovene dengang. Det blev da krig mellem Magnus og Harald Gille; dermed begynte borgerkrigenes tid, som varte i 110 år (1130—1240).
Harald Gille hadde fått stormennene i Norge til å tro, at når bare han blev konge, skulde de få styre som de selv vilde i fylkene sine. Derfor hjalp de ham. De fanget Magnus i Bergen; Harald lot trælene sine stikke ut øinene på ham, de hugg den ene foten av ham, og så satte Harald ham inn i klosteret på Nidarholm (Munkholmen).
Men året efter kom Sigurd Slembe til Norge; også han var fra Vesterhavs-øiene, og han sa han var en sønn av Magnus Berrføtt. En natt da Harald Gille lå og sov (i Bergen), lurte Sigurd sig inn og drepte ham. Derefter hentet han Magnus Blinde ut av klosteret, og de to prøvde nu å legge landet under sig.
4 — Lødøen: Norges historie.
50Da tok stormennene Harald Gilles unge sønner til konger, og krigsflåten deres møtte Magnus Blindes og Sigurd Slembes flåte ved Holmengrå (utenfor Dynekilen). Magnus falt. Sigurd Slembe blev fanget; de knuste armene og benene på ham, og derefter pisket de huden hans av. Men han var hele tiden rolig og sang en salme. Så slo de ryggen av på ham, hengte ham og hugg hodet av. — Nogen år senere begynte Harald Gilles sønner å føre krig sig imellem; de blev drept den ene efter den andre. — Derefter blev den 14-årige Håkon Herdebrei konge; han var sønnesønn av Harald Gille. Men han blev drept av lendermannen Erling Skakke (i slaget ved Sekken i Romsdalsfjord, 1162).
Sveriges merkeligste konge på denne tid, Erik den hellige, gjorde et korstog til Finnland, og litt efter hvert la svenskene hele dette landet under sig. Senere en gang, mens han hørte messe i Uppsala kirke, kom nogen uvenner og tok ham til fange og drepte ham. Men siden regnet bispene og folket ham for landshelgen i Sverige.
Den katolske kirkes makt vokser også i Norge.
I Norge hadde de katolske bispene og prestene vært ivrige til å lære folket den kristne tro. I hvert av bispedømmene hadde bispen en skole hvor han lærte op prester (i Nidaros, Bjorgvin, Stavanger og Oslo), og i bygdene og byene gikk prestene rundt og hjalp foreldrene (og fadderne) med å lære barna trosbekjennelsen, fadervår og mariabønnen utenat (på latin og gammelnorsk). Barna skulde kunne dette senest når de var 15 år. Også munkene i klostrene holdt skole, mest for stormannssønner. Og prester og munker var med og leste bønnene sine når et barn skulde døpes, når nogen skulde gifte sig, når nogen skulde begraves; de leste bønner over havet, så det skulde bli rikt fiske, over jorden, så den skulde gi meget høi og korn, over de syke kreaturer, så de skulde bli friske igjen. Alt dette gjorde at folket fikk stor tiltro til de katolske prestene og munkene.
De norske bispene hadde helt til borgerkrigenes tid måttet lystre landets konge. Men så sendte paven den vennesæle kardinal Nikolaus hit op (1152), midt under borgerkrigene. Harald Gilles sønner, som den gang var konger, kalte da sammen 51et riksmøte i Nidaros. Der satte kardinalen inn bispen i Nidaros til erkebisp over Norgesvelde (Norge, Island, Grønland, Færøiene, Suderøiene og Man). Dermed hadde de norske bispene fått sin egen høvding, som kunde passe på å gjøre også dem fri fra kongenes overherredømme så snart han fant høve til det. — Samtidig blev Hamar bispedømme oprettet.
Kardinal Nikolaus fikk også nordmennene til å gå inn på at de for eftertiden skulde betale skatt til paven for hvert år (peterspengene). Og han fikk dem til å sette inn i lovene at hvem som vilde, herefter kunde få gi 1/10—1/4 av gårdene sine til kirker og kloster. Folk trodde nemlig i de tidene, at når en døde, kom sjelen først i »skjærsilden«. Der skulde den pines for sine synder. Men hadde han før sin død gitt gårdparter som sjelegave til prester og munker, da leste de bønner for ham, så sjelen hans slapp fortere inn i himmerike. Herefter blev det derfor skikk å gi slike gaver, især når folk lå på sitt siste.
Efter hvert som kirkene og klostrene fikk større eiendommer, blev de også brukt af folket som et slags banker. Når en bonde trengte penger, kunde han låne av dem rentefritt og sette gården sin i pant. Hendte det så at han ikke greide å betale, da tok de gården hans. Men han fikk bruke gården som før, mot å betale jordleie for hvert år (han blev leilending). Efter et par hundre års forløp hadde kirken og klostrene i Norge fått makten over kanskje 1/3 av alt jordegodset.
Også efter riksmøtet i Nidaros var det Norges konger som kåret nye bisper i Norge. Men så blev den evnerike Øystein erkebisp. Han satte sig fore at han vilde gjøre de norske bispene fri fra kongenes makt, slik som bispene ute i Europa nu var blitt det. I de dager var Erling Skakke fra Sunnhordland den mektigste lendermann i Norge; han var gift med Sigurd Jorsalfars datter og hadde med henne sønnen Magnus. Erling (og stormennene) hadde fått Magnus tatt til konge på Øreting (efter Håkon Herdebrei); men
4*
52dette var imot Norges gamle lover, fordi Magnus bare var dattersønn av en konge. Erling ønskede derfor at erkebispen skulde krone Magnus og dermed gjøre hans kongedømme mer lovlig i folkets øine. Erkebispen og Erling holdt da et stort høvdingmøte i Bergen (1164), og der kronte erkebispen den da 8-årige Magnus til konge; det var den første kongekroning i Norge. Men til lønn for dette måtte Erling Skakke gå inn på at de nye bispene i Norge for eftertiden skulde velges av kor-brødrene i bispekirken, således som pave Gregor 7 hadde krevd det. Erkebispen skulde ha rett til å kreve inn større skatter enn før, og han skulde også være tilsynsmann over selve kongen. Dermed var de norske bispene blitt fri fra kongens overmakt; men disse avtalene blev omgjort igjen snart efter av kong Sverre.
Sverre Sigurdsson (1177—1202). Sagaen forteller at Sverre blev født i Bergen (?). Men han vokste op på Færøiene hos en bisp. Han blev kortbent og breivoksen, og hadde skarpe øine. Omtrent alle hærmenn i de tidene brukte å drikke sig fulle så ofte de kunde. Sverre derimot drakk aldri så meget at han mistet vettet, sier sagaen, og han er den mest evnerike av alle Norges konger.
Først gikk Sverre i prestelære på Færøiene. Han tenkte allerede da på å bli en mektig mann, og en dag sa han til mor sin: »Er du ikke glad nu da jeg snart er prest og nok også med tiden skal bli bisp?« Men hun tok til å gråte og sa: »Du er født til noget høiere; din far var Harald Gilles sønn!« Da blev Sverre meget tankefull. Snart efter reiste han til Norge. Der opholdt han sig ofte mellem Erling Skakkes og Magnus’s hirdmenn, og han fikk nøie 53greie på uvennene deres rundt om i landet. Men han syntes det var umulig å ta riket fra Magnus og Erling; derfor vilde han ikke være i Norge lenger, og han drog til Vermland. Den gang var der i Norge en flokk krigsmenn som kaltes birkebeinene. De hadde kjempet mot Magnus og Erling Skakke i mange år og var blitt så fattige at de brukte sko av bjørke-never; derav hadde de fått sitt navn. Så var kongen deres blitt drept i slaget på Ré ved Tunsberg, og nu kom de efter Sverre til Vermland og vilde velge ham til konge i steden. Sverre sa først nei, for de var nogen fæle røvere, og ikke flere enn 70 mann. Men så truet de med å drepe ham, og da valgte han heller å bli konge over dem. I de første to årene vanket Sverre og birkebeinene fredløse om i Norge fra bygd til bygd. De kom ofte i den ytterste nød (f. eks. en gang på Vossefjellene). Men da brukte Sverre å holde en tale for dem, og når de så bare gjorde som han sa, greide de sig. — De drepte Erling Skakke i et slag ved Nidaros (på Kalvskinnet)¹; siden 54drepte de også Magnus i sjøslaget ved Fimreite i Sogn, 1184. Dermed hadde Sverre lagt Norge under sig. Birkebeinene, som før hadde vært bare fattige landstrykere, fikk nu gode gårder og rike giftermål. Men folk sa også at det aldri hadde vært likere krigere i Norge.
Sverres hårdeste strid.
Sverre påstod at han i grunnen var innsatt til konge av Gud selv; han var konge »av Guds nåde«. Derfor regnet han det for sin plikt å passe på så fattigfolk i landet ikke led urett. Hittil hadde omtrent de samme lendermanns-slektene styrt over fylkene, helt fra Harald Hårfagres tid av, og de hadde faret frem mot småbøndene som de vilde. Men nu innsatte Sverre sysselmenn til å styre, i flere fylker; han innsatte også 2—3 lagmenn til øverste dommere i hvert lagdømme, og de skulde passe på i kongens sted så der blev faret rettferdig frem mot småfolket. Lendermanns-slektene fikk således herefter meget mindre makt enn før; men det regnet de som en hevn fra Sverre, fordi de hadde hjulpet Magnus Erlingsson, og de blev Sverres fiender enda mer enn tidligere.
Til bispene sa Sverre at han ikke kunde la dem få beholde den store makt som Erling Skakke hadde gitt dem. Derfor fikk Sverre også bispene imot sig. Da så erkebisp Øystein døde, rømte Øysteins eftermann på erkebispestolen til Danmark og lyste derfra bann over Sverre. Samtidig begynte lendermanns-slektene krig mot Sverre, og de fikk med sig almuen hver i sine fylker, særlig på Østlandet. Lederen for oprøret var bispen i Oslo, Nikolaus Arnesson (fra Stovrheim i Nordfjord); derfor blev de kalt baglerne (ɔ: bispevennene).
Vanlige folk hadde i de dagene stor tiltro til bispene og paven; endog mange birkebeiner fryktet for at Gud vilde la dem bli fordømt, fordi de hjalp Sverre mot baglerne. Sverre fikk da en av mennene sine til å skrive en hel bok mot bispene. I den la han ut om at det var han som hadde Gud og Hellig Olav på sin side. Bispene derimot brydde sig ikke om hvad 55selve Hellig Olav hadde satt inn i lovene; men de vilde tvinge det fattige folk til å betale dobbelt så store skatter til kirken; dette var det Sverre ikke vilde vite av! Sverre lot boken sin mot bispene lese op på tingene, og folk stolte i de dager så fast på Hellig Olav at endog flere av prestene da begynte å holde med Sverre igjen.
Så truet paven med å legge interdikt over hele Norge; det skulde da regnes som et hedensk land, og kirkene skulde stenges; utenfor kirkedøren skulde prestene stå og preke at de som lydde kongen, var sikre på å komme i helvete. I Viken trodde bøndene dette fullt og fast. En vinter da Sverre var i Oslo, kom 15 000 bønder stevnende fra alle kanter og vilde drepe ham. Selv hadde han bare 3 000 mann. På en dag holdt han 8 slag mot bondeflokkene, og han vant over dem aldeles.
Nogen bagler hadde en borg på Slottsberget ved Tunsberg. Sverre og birkebeinene slo ring rundt fjellet og lå der i 20 uker om høsten og vinteren, så baglerne til slutt ikke hadde annet til mat enn lærtau og gamle skofiller. Da måtte de gi sig. Men der blev Sverre syk, og han seilte til Bergen. Han skjønte, at når han var død, vilde ingen i Norge kunne føre hans veldige kamp mot pavekirken frem til seier. Derfor skrev han til sin sønn Håkon og rådde ham til å slutte fred med erkebispen. Nogen dager senere måtte de sette Sverre i høgsætet; da sa han: »Jeg har i min kongetid hatt mer ufred og fare enn ro og fred, og mange har ønsket ondt over mig; nu tilgi Gud alle mine fiender og dømme mellem dem og mig!« Dermed døde Sverre, bare 54 år gammel.
Håkon Sverresson. Inge Bårdsson.
Efter Sverre blev Håkon Sverresson konge, og han sluttet forlik med bispene, efter Sverres råd; de måtte da finne sig i at han ikke gav slipp på retten til å godkjenne de nye bispene. — Et halvt år efter Håkon Sverressons død tok birkebeinene Sverres søstersønn Inge Bårdsson til konge. 56I Danmark var Valdemar den store blitt enekonge 1157. Valdemar var opfostret sammen med Absalon, som siden blev erkebisp over landet (i Lund). De to seilte år efter år til Vendland (nu Nordtysland) med hærskib. Venderne brukte den gang enda å gå til fots når de var i krig. Men i Danmark hadde nu de rikeste bøndene begynt å ride på hester. Derfor seiret Valdemar den store, og han tvang venderne til å bli kristne. Knut Valdemarsson og Absalon erobret hele Vendland og Holstein. Knuts bror, Valdemar Seier, vant også Estland. Sagnet forteller at i et av slagene der falt Danmarks flagg, Danebrog, ned fra himmelen. — Erkebisp Absalons skriver Sakso skrev på latin den første Danmarks-historie (o. 1200); den er danskenes mest berømte bok fra sagatiden.
Håkon Håkonsson (1217—1263). Håkon Håkonsson, Sverres sønnesønn, blev født på gården Folkenborg, nogen mil nord for Sarpsborg, en tid efter farens død. Men baglerne rådde i Viken den gang. Da Håkon var halvannet år gammel, tok derfor hans mor, Inga, gutten med sig og gav sig på vei til Trondheim; der bodde kong Inge Bårdsson, og der hadde birkebeinene makten. De kom til Hamar julaften. Bispen bad dem til sig i julen; men moren trodde han vilde drepe gutten, og hun rømte nordover til Lillehammer og derfra til Østerdalen. Det blev en hård reise med kulde og snedrev. Til sist tok to flinke skiløpere imot gutten, så han iallfall kunde bli berget, og de nådde frem til en skoglade. Der gjorde de op ild; men da begynte det å dryppe av taket, 57så det til slutt var bedre ute enn inne. Til barnet hadde de ikke annet enn bær som de grov frem under sneen. Baglerne hadde sendt ut nogen hærmenn som skulde forfølge dem; men de nådde dem ikke. — Da Sverres sønnesønn kom til Trondheim, blev birkebeinene i Trøndelag svært glade. Siden tok de ham ofte for moro skyld en i armene og en annen i benene og tøide ham mellem sig; da sa de: »Vi vil gjøre ham lenger, han vokser for smått!« Men de trodde han nok skulde bli lik Sverre når han blev stor.
Da Inge Bårdsson døde (1217), blev Håkon konge; han var da 13 år og lignet Sverre nokså meget både i kropp og sjel. Men Inge hadde en bror, Skule, som også vilde være konge. Håkon giftet sig med Skules datter, og siden gjorde han Skule til hertug over ⅓ av Norge. Likevel begynte Skule krig. Året efter drepte birkebeinene ham utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros 1240; dermed endte borgerkrigene. Bispene og lendermennene var blitt tuktet av Sverre og Håkon, og kongene i Norge blev fra nu av næsten eneveldige.
I de tider trodde folk, at når en konge lot sig krone, blev han meget gjævere enn før. Håkon skrev derfor til paven og fikk ham til å sende kardinalen Wilhelm av Sabina op til Norge; han kronte Håkon i Kristkirken i Bergen med stor stas. Efterpå skulde kongen holde gjestebud for kardinalen; men i hele byen fantes ikke dengang en sal som var stor nok til det. Så måtte de bruke et 60 m langt skibs-naust, som de klædde med kostbare tepper rundt alle vegger. Håkon ergret sig visst meget over denne tarvelige gjestebudshallen, og ikke lenge efter gikk han i gang med å bygge en gildehall av sten. I dansketiden blev den brukt til kornmagasin i mange år; men nu er den satt i stand igjen. — Ute i Europa var Håkon høit æret; den franske konge vilde ha ham med på et korstog (til Egypten); paven tilbød ham å bli keiser i Tyskland; datteren hans blev gift med en spansk prins.
I Håkons tid hadde Norge større utenlandshandel og skibsfart enn nogen annen tid i middelalderen.
Håkon vilde prøve å hindre at det i eftertiden blev borgerkrig mellem kongssønnene så som før. Derfor fikk han folket 58på tingene til å sette inn i lovene at fra da av skulde kongens eldste ektefødte sønn være den nærmeste arving til riket. Han bygde kirker i Ofoten og på Tromsøy; det var det første tiltaket til å kristne finnlappene. Folket på Grønland og på Island valgte Håkon til konge, og Norges-veldet rakk da fra Finnmark og Gøtaelv til Man og Grønland. Til slutt seilte Håkon avsted med mange skib og vilde tukte skottekongen. På Orknøiene blev han syk. De måtte da lese op for ham av Bibelen (på latin). Siden leste de de gamle kongesagaer, like fra Halvdan Svarte. Da Sverres saga var lest, døde han. — Håkons merke var en gul løve på rød bunn. I Håkon 5’s tid blev det Norges riksvåben og flagg.
Kongespeilet. I Håkon Håkonssons tid blev det skrevet så mange bøker i Norge som aldri før. Mest kjent av dem alle er Kongespeilet; der forteller en far til sønnen sin hvordan han skal bære sig at i krig, og hvordan han ellers skal opføre sig. Av Kongespeilet ser vi at nordmennene den gang var likeså dannet som folk utenlands. Det var på sine vikingtog og handelsferder de hadde lært så meget. En del hadde de vel også lært av de mange utlendingene som kom til Norge hvert år og bad ved St. Olavs skrin i Nidaros.
I Kongespeilet står det: »Den som vil bli vis, må først og fremst frykte Gud over alle ting. — Venn dig til å holde din kropp rank, og gå vakkert også, uten dog å gå for langsomt. — Gjør dig umake så du ikke blir full av sorg; for den sorgfulle er alltid syk. — La aldri nogen dag gå hen uten at du lærer noget nyttig. — Når du kommer til en fremmed by, da gå tidlig om morgenen til kirke, men derefter til ditt arbeide. Drikk, terningspill, dårlige kvinner og tretter må du passe dig for som for djevelen selv; for alt slikt fører de største ulykker med sig. Prøv alltid å være i lag med gode mennesker. — Pass nøie på hvad du sier; for det kan bli til ære for dig, men også til den aller største skade. Når du er sint, bør du tale lite; mangen en har da sagt ord som han siden vilde ha kjøpt tilbake for gull, om det var mulig. Tål dog ikke at folk fornærmer dig med vilje!«
I Håkon Håkonssons tid blev også diktet det berømte Draumkvede; det forteller om Olav Åstesons ferd gjennem dødsriket.
Snorre Sturlasson († 1241). Snorre blev i sine barneår opfostret på gården Odde på Sydisland. Der satt de om 59kveldene rundt langilden og fortalte sagaer og sa frem kveder, så som skikken var i de tider, og Snorre hørte alltid vel efter. Da Snorre blev voksen, giftet han sig med en rik arving og blev den mektigste høvdingen på Island; han kunde møte på alltinget med 800 mann. Snorre studerte nøie de sagaene som var skrevet allerede den gang. Han gjorde også en ferd til Norge; der søkte han op slike folk som kunde fortelle ham om gamle dager. Da han kom tilbake til Island igjen, arbeidet han alt dette sammen til en bok, De norske kongers sagaer, som rekker til slaget på Ré; den er skrevet på gammelnorsk, og er den beste sagaboken i Europa fra de tider. Snorre skrev dessuten også den yngre Edda, om de gamle norske gudesagnene. — I Snorres tid var det store kriger mellem høvdingene på Island, og en natt kom en af fiendene hans med mange menn til gården hans, Reykjaholt, og drepte ham.
Ute i Europa var det i de dager mest bare prestene som skrev bøker; i Norge og på Island derimot var det også høvdingene. Men mot slutten av sagatiden døde de islandske høvdinge-slektene ut, og da var det ingen som dugde til å skrive nye bøker; de bare skrev av de gamle. Også ellers kom det da en ulykkelig tid for Island, med uår, sult og farsotter.
Magnus Lagabøter (1263—1280). Magnus Lagabøter var Håkon Håkonssons eneste sønn. For å få fred med skottekongen avstod han Man og Suderøiene, mot at Norge skulde få en avgift fra Skottland for hvert år (freden til Pert 1266). Slik begynte det nu å gå nedover med Norges vesterhavsvelde.
Norge hadde den gang enda en særskilt lov for Frosta lagdømme, en for Gula, en for Eidsivatings og en for Borgartings lagdømme. Magnus lot disse 4 lovene arbeide sammen til én landslov (1276) og fikk av det sitt tilnavn. Magnus Lagabøters landslov kom til å gjelde i over 400 år (til 1687). 60Herefter blev det kongene i Norge som gav nye lover; de skulde da rådføre sig med sine »gode menn« (ɔ: bispene og lendermennene, riksrådet).
Hittil hadde Norges konger når de reiste i krig, hatt med sig bare fotfolk. Men i Danmark og Sverige hadde kongene nu begynt å la sine og lendermennenes huskarer ride på hester i krigene, så som skikken var i de sydligere land (riddersvenner). Derfor blev Magnus nødt til å skaffe også Norge en ridderhær. Han gav lendermennene navnet baroner, og andre fornemme menn blev kalt riddere (»adelen«); han fikk dem til å holde nogen riddersvenner hver (s. 7). Til lønn for det gav han dem av de bondegårdene som kongen eide i bygdene, og gårdene leide de bort til leilendinger og fikk jordleie av dem for hvert år. Men husene på de norske barongårdene og riddergårdene var ikke enda stort staseligere enn på de største bondegårdene.
Kongsdøtrene og adelsdøtrene vevde, spant og broderte. — Især når det var gjestebud, moret de sig med lek. De unge riddere og jomfruer holdt da hverandre i hendene og danset i ring og sang ridderviser; først sang én alene, siden, når de kom til de siste linjene i verset, sang hele flokken. — Det blev nu diktet mange ridderviser; de handlet mest om ridderes storverker eller om trofast kjærlighet (f. eks. Dalebu Jonsson o. m. fl.). Tjenerne på herregårdene lærte både visene og dansene. Således kom de ut blandt folket, og i de siste par hundre år er de blitt opskrevet. I barnas leker finnes drag av dem den dag idag.
I Magnus Lagabøters tid blev den myndige Jon Raude erkebisp i Nidaros. Han tok op kirkens gamle krav om at bispene skulde velges av kor-brødrene — med slik kraft at Magnus Lagabøter måtte gå inn på det (forliket i Tunsberg). Herefter hadde erkebispen så mange krigssvenner om sig at han næsten kunde kappes med selve kongen. Bispene blev like mektige som de fremste av lendermennene.
Kong Erik Klipping i Danmark og Danmarks fornemste menn holdt et riksmøte i Vordingborg, 1282; der vedtok de en lov om hvor stor rett de og folket skulde ha (den første danske 61»håndfestning«). For eftertiden måtte omtrent hver eneste dansk konge skrive under på en slik håndfestning og gi større og større rettigheter til stormennene, før han kunde bli valgt. Dette varte til 1660.
Eirik Magnusson. Håkon 5 (1299—1319). Da Magnus Lagabøter døde, blev hans 12 år gamle sønn Eirik konge. Men Eirik døde allerede 19 år efter, og så gikk riket over til hans yngre bror Håkon. Hele sin styretid arbeidet Håkon 5 ivrig for Norges vel. Således bygde han borgene Akershus ved Oslo, Båhus på en holme i Gøtaelv, og Vardøhus. — Han hadde bare en datter som han kunde gi riket til når han døde, og han var redd for at lendermennene da skulde gjøre sig enerådige i landet. Derfor bestemte han at herefter skulde ingen vanlige stormenn mer innsettes til lendermenn (eller baroner) i Norge; bare sysselmenn skulde fra da av styre over fylkene. På den måten gjorde Håkon nu slutt på de langvarige stridighetene mellem kongen og lendermanns-slektene, som hadde vart like siden Harald Hårfagres tid.
62Håkon 5 syntes også han måtte sørge for en mann til å styre riket når han selv falt fra. Derfor giftet han datteren sin med en sønn av kong Magnus Ladulås i Sverige, og deres unge sønn, Magnus, innsatte han til tronarving i Norge. Men så begynte Håkon å tenke på at kanskje de svenske stormennene siden kunde rive til sig makten over Norge. Da han lå på sitt siste (på Tunsberghus), kaldte han derfor til sig 8 av Norges fornemste menn; de måtte legge hånden på det hellige kors (s. 47) og sverge på at de vilde se efter så menn fra et annet rike aldri kom til å rå over embeder og festninger her i landet. Så døde Håkon 5 i 1319; vi regner ham som den siste av Harald Hårfagres ætt på mannssiden.
En Olavs-messe ved år 1300. Det er olsok-aften. Folket i Trondheim bor enda bare i vanlige røikstuer; men byen har dessuten omkr. 20 kirker og klostre, og vakrere enn alle de andre kirker er domkirken, som nylig er blitt ferdig. — Inn over fjorden kommer hundrer av båter fra Norges fjordbygder i nord og syd. Der er også fartøier som er kommet helt fra England og Frankrike (over Bergen), eller fra Tyskland og Danmark (over Tunsberg). Ombord er fromme pilegrimer, og handelsmenn som skal selge varer ved messen. Langs efter alle veier kommer folkeflokker, ridende og gående. Her og der kan en se halte som går på krykker. Et sted kommer en ung gutt leiende med sin blinde mor; han tror hun skal få synet sitt igjen når hun bare ber til Gud ved St. Olavs skrin. Snart står der telt ved telt i alle gater og langt bort over markene.
Om kvelden begynner festen. De mange pilegrimene har hatt med sig vokslys i hundretall og gitt dem til kirken; nu brenner lysene inne, rundt alle vegger. Flere prester står rundt alteret og synger en lang »vekselsang« om alle de mirakler og gode gjerninger som St. Olav har gjort; av og til blander orgelet sin røst med. De som søker helsebot, sitter i kirken hele natten; de faster, ber og synger (olsok ɔ: Olavs-vaka). Men utenfra høres skrål og larm; for ikke langt borte er markedet i full gang, med kjøp og salg, dans og drikk, ofte slagsmål og tyveri.
Næste formiddag, olsok-dag, 29de juli, står selve erkebispen for høialteret. Han har da på sig en gullsydd rød kappe, og over hele kirken dufter det av røkelse. Han løfter brødet og vinen høit op, og innvier det med sang til å være Jesu legeme 63og blod. Da går det et støt gjennem alle som er i kirken: halte og lamme merker med ett at de er blitt friske igjen, de kaster krykkene sine, og faller på kne og takker Gud med høie rop. Så går alle ut av kirken i et stort tog. Først går kordrenger og prester i hvite drakter; de bærer tendte lys, forgylte alterbeger, helgenbilleder og kors. Derefter kommer erkebispen og andre bisper og prester, så kommer 60 prester som bærer St. Olavs skrin, derefter pilegrimene og alt folket. Rundt skrinet henger en mengde poser, og en prest står oppå det; han roper ut og ber folket legge penger i posene; gjør de det, da skal Gud lønne dem, det kan han trygt love. Ofte kan der på denne måten komme inn 5000 merker sølv (¼ mill. kr.) på én dag. Toget går langsomt fremover, og rundt om kirken, mens alle prestene synger; folk både puffer og støter og vil frem og røre ved skrinet; mange må nøie sig med å falle på kne og be på de steder der prestene har satt skrinet ned mens de hvilte. — Olsok-festen varte i 8 dager; det var den største kirkefesten i Norge i middelalderen.