34

Den mektigste bondehøvdingen i Norge i Olavs dager var Erling Skjalgsson på Sole. Den gang han giftet sig med Olav Tryggvessons søster, hadde Olav Tryggvesson tilbudt ham å bli jarl; men Erling var for stolt til å ta imot et større navn enn forfedrene hans hadde hatt. I steden blev han den mektigste hersen i Norge; han rådde fra Lindesnes til Sogn, og folk kalte ham »rygekongen«. Erling var god mot trælene sine; han sa til dem hvor meget arbeid de skulde gjøre for hver dag, og når de var ferdige, lot han dem få arbeide mer til sig selv. På den måten kunde de kjøpe sig fri på et par år.

Åsbjørn Selsbane.

Erling Skjalgssons søster var gift med en bror til Tore Hund på Bjarkøy. De bodde på Trondenes på Hinnøy og hadde sønnen Åsbjørn. Da Åsbjørn var 18 år, døde 35faren. De første årene bakefter blev svære uår i Nordland. Åsbjørn hadde så meget korn liggende at han greide sig i to år. Men det tredje året visste han ikke bedre råd enn at han med nogen mann seilte sydover til morbroren sin på Sole for å kjøpe korn. Erling mottok ham på det beste, og han måtte sette sig hos ham i høgsætet. Men kongen hadde forbudt folket der sør å selge korn. Derfor lot Erling ham dagen efter kjøpe korn av trælene sine; de var ikke pliktige til å lyde kongens bud. Åsbjørn fikk full last, han gav sig på veien nordover igjen og nådde om kvelden til kongsgården Avaldsnes på Karmøy. Der kom kongens årmann (ɔ: gårdsstyrer), Tore Sel, ned på bryggen med 60 mann og spurte hvor Åsbjørn hadde fått kornet. Åsbjørn fortalte det. Men da sa Tore at han ikke brydde sig om Erlings knep; han tok fra ham alt i hop, og til slutt tok han også det nye seilet til Åsbjørn og gav ham et gammelt i steden.

Åsbjørn kom vel hjem igjen til Trondenes, men gikk hele vinteren og pønsket på hevn over Tore Sel. Han eide et stort langskib. Næste vår gikk han ombord i det med sine menn og venner, 90 i alt, og seilte til Karmøy. Kong Olav var nettop da i gjestebud på Avaldsnes; Åsbjørn lurte sig inn i gangen utenfor gjestebuds-skålen. Døren stod åpen; kongen satt i høgsætet, og Tore Sel stod framfor kongens bord og skrøt av møtet sitt med Åsbjørn, til stor moro for alle. Da spurte én ved bordet: »Hvordan tok da han Åsbjørn alt dette?« — »Å, så tålelig i førstningen,« svarte Tore; »men da vi gikk med seilet, stod gråten i halsen på ham.« Men nu kunde Åsbjørn ikke styre sig lenger; han løp inn med draget sverd og hugg hodet av Tore, så blodet sprøitet ut over bordduken.

Kongen blev overmåte harm, og dømte at Åsbjørn skulde drepes, som det var fastsatt i loven. Erling Skjalgssons sønn, Skjalg, var den gang hos kongen. Han sprang med 12 mann i en båt og rodde om natten i største hast hjem til Sole. Erling sendte straks budstikken ut og samlet bøndene i fylket; søndagen efter, mens kongen var til kirke på Avaldsnes, stilte Erling sig med 1800 mann i to rader på begge sider av veien, helt inn til kirkedøren. Da kongen kom ut, blev enden den at han måtte gi Åsbjørn fri. Åsbjørn skulde bli kongens gårdsstyrer på Avaldsnes istedenfor Tore Sel; men Erling fór hjem igjen uten å si far vel til kongen.

Åsbjørn holdt frem med å trosse Olav, og han lot være å reise syd til Avaldsnes. En tid efter skjøt en av Olavs menn ham derfor ihjel med et spyd (»Selshevner«). Da Åsbjørns mor holdt gravøl over ham, tok hun spydet og gikk frem til far-

3*

36broren hans, Tore Hund, og sa: »Hvis du vil fare åt som en mann, da får du skille dig ved dette spydet således at det står tvert gjennem Olav Digre (ɔ: kongen)!« Og Tore tok imot spydet. Et par år efter drog Tore til Knut den mektige i England; Olav tok gården hans.

Da Knut den mektige hadde lagt England under sig, vilde han også vinne Norge tilbake. Han gav derfor store gaver til Erling Skjalgsson og de andre norske fylkeshøvdingene som var misnøide med kong Olav (f. eks. Tore Hund på Bjarkøy, Hårek av Tjotta, Einar Tambarskjelve o. fl.), og til slutt var det bare få igjen i Norge som Olav kunde lite på. Da så Olav hadde rådd over landet i 12 år, kom Knut seilende hit op med 1 400 hærskib; han reiste fra ting til ting, bondehøvdingene og bøndene tok ham til konge, han satte Eirik jarls sønn Håkon til jarl over Norge, og så fór han til Danmark igjen.

Olav lå imens i Dramsfjorden. Derefter seilte han vestover med 13 skib. Ved Stavanger kom Erling Skjalgsson settende efter ham med mange skib. Olav la merke til at Erlings skib seilte langt foran de andre. Med én gang la Olav sig da til å vente bakom et høit nes (ved Utstein?); med det samme Erlings skib nådde frem, kringsatte Olav det med hele flåten sin. Erlings folk falt alle; enda stod han selv lenge i løftingen og verget sig. Da sa Olav: »Du setter ansiktet ditt imot mig idag.« Erling svarte: »Ansikt mot ansikt skal ørner hugges!« Til slutt gik Erling likevel inn på å bli Olavs mann på nytt; med hans hjelp kunde Olav ha vunnet landet tilbage. Men så sprang en av Olavs folk frem og kløvde Erlings hode. Da sa Olav: »Nu hugg du Norge av min hånd!«

Da Olav nådde nord til Sunnmøre, kom en stor bondehær seilende mot ham nordenfra; men sønnenfra kom Erling Skjalgssons sønner seilende med mange folk. Innerst på Sunnmøre gik Olav derfor i land; han satte ild på skibene sine, og drog østover fjellene og helt til Gardarike.

34

Den mektigste bondehøvdingen i Norge i Olavs dager var Erling Skjalgsson på Sole. Den gang han giftet seg med Olav Tryggvessons søster, hadde Olav Tryggvesson tilbudt ham å bli jarl; men Erling var for stolt til å ta imot et større navn enn forfedrene hans hadde hatt. I stedet ble han den mektigste hersen i Norge; han rådde fra Lindesnes til Sogn, og folk kalte ham »rygekongen«. Erling var god mot trælene sine; han sa til dem hvor meget arbeid de skulle gjøre for hver dag, og når de var ferdige, lot han dem få arbeide mer til seg selv. På den måten kunne de kjøpe seg fri på et par år.

Åsbjørn Selsbane.

Erling Skjalgssons søster var gift med en bror til Tore Hund på Bjarkøy. De bodde på Trondenes på Hinnøy og hadde sønnen Åsbjørn. Da Åsbjørn var 18 år, døde 35faren. De første årene bakefter ble svære uår i Nordland. Åsbjørn hadde så meget korn liggende at han greide seg i to år. Men det tredje året visste han ikke bedre råd enn at han med noen mann seilte sydover til morbroren sin på Sole for å kjøpe korn. Erling mottok ham på det beste, og han måtte sette seg hos ham i høgsetet. Men kongen hadde forbudt folket der sør å selge korn. Derfor lot Erling ham dagen etter kjøpe korn av trælene sine; de var ikke pliktige til å lyde kongens bud. Åsbjørn fikk full last, han ga seg på veien nordover igjen og nådde om kvelden til kongsgården Avaldsnes på Karmøy. Der kom kongens årmann (ɔ: gårdsstyrer), Tore Sel, ned på bryggen med 60 mann og spurte hvor Åsbjørn hadde fått kornet. Åsbjørn fortalte det. Men da sa Tore at han ikke brydde seg om Erlings knep; han tok fra ham alt i hop, og til slutt tok han også det nye seilet til Åsbjørn og ga ham et gammelt i stedet.

Åsbjørn kom vel hjem igjen til Trondenes, men gikk hele vinteren og pønsket på hevn over Tore Sel. Han eide et stort langskip. Neste vår gikk han ombord i det med sine menn og venner, 90 i alt, og seilte til Karmøy. Kong Olav var nettopp da i gjestebud på Avaldsnes; Åsbjørn lurte seg inn i gangen utenfor gjestebuds-skålen. Døren stod åpen; kongen satt i høgsetet, og Tore Sel stod framfor kongens bord og skrøt av møtet sitt med Åsbjørn, til stor moro for alle. Da spurte én ved bordet: »Hvordan tok da han Åsbjørn alt dette?« — »Å, så tålelig i førstningen,« svarte Tore; »men da vi gikk med seilet, stod gråten i halsen på ham.« Men nå kunne Åsbjørn ikke styre seg lenger; han løp inn med draget sverd og hugg hodet av Tore, så blodet sprøytet ut over bordduken.

Kongen ble overmåte harm, og dømte at Åsbjørn skulle drepes, som det var fastsatt i loven. Erling Skjalgssons sønn, Skjalg, var den gang hos kongen. Han sprang med 12 mann i en båt og rodde om natten i største hast hjem til Sole. Erling sendte straks budstikken ut og samlet bøndene i fylket; søndagen etter, mens kongen var til kirke på Avaldsnes, stilte Erling seg med 1800 mann i to rader på begge sider av veien, helt inn til kirkedøren. Da kongen kom ut, ble enden den at han måtte gi Åsbjørn fri. Åsbjørn skulle bli kongens gårdsstyrer på Avaldsnes istedenfor Tore Sel; men Erling fór hjem igjen uten å si far vel til kongen.

Åsbjørn holdt frem med å trosse Olav, og han lot være å reise syd til Avaldsnes. En tid etter skjøt en av Olavs menn ham derfor ihjel med et spyd (»Selshevner«). Da Åsbjørns mor holdt gravøl over ham, tok hun spydet og gikk frem til far-

3*

36broren hans, Tore Hund, og sa: »Hvis du vil fare åt som en mann, da får du skille deg ved dette spydet således at det står tvert gjennom Olav Digre (ɔ: kongen)!« Og Tore tok imot spydet. Et par år etter drog Tore til Knut den mektige i England; Olav tok gården hans.

Da Knut den mektige hadde lagt England under seg, ville han også vinne Norge tilbake. Han ga derfor store gaver til Erling Skjalgsson og de andre norske fylkeshøvdingene som var misnøyde med kong Olav (f. eks. Tore Hund på Bjarkøy, Hårek av Tjotta, Einar Tambarskjelve o. fl.), og til slutt var det bare få igjen i Norge som Olav kunne lite på. Da så Olav hadde rådd over landet i 12 år, kom Knut seilende hit opp med 1 400 hærskip; han reiste fra ting til ting, bondehøvdingene og bøndene tok ham til konge, han satte Eirik jarls sønn Håkon til jarl over Norge, og så fór han til Danmark igjen.

Olav lå imens i Dramsfjorden. Deretter seilte han vestover med 13 skip. Ved Stavanger kom Erling Skjalgsson settende etter ham med mange skip. Olav la merke til at Erlings skip seilte langt foran de andre. Med én gang la Olav seg da til å vente bakom et høyt nes (ved Utstein?); med det samme Erlings skip nådde frem, kringsatte Olav det med hele flåten sin. Erlings folk falt alle; enda stod han selv lenge i løftingen og verget seg. Da sa Olav: »Du setter ansiktet ditt imot meg i dag.« Erling svarte: »Ansikt mot ansikt skal ørner hugges!« Til slutt gikk Erling likevel inn på å bli Olavs mann på nytt; med hans hjelp kunne Olav ha vunnet landet tilbake. Men så sprang en av Olavs folk frem og kløvde Erlings hode. Da sa Olav: »Nå hugg du Norge av min hånd!«

Da Olav nådde nord til Sunnmøre, kom en stor bondehær seilende mot ham nordenfra; men sønnenfra kom Erling Skjalgssons sønner seilende med mange folk. Innerst på Sunnmøre gikk Olav derfor i land; han satte ild på skipene sine, og drog østover fjellene og helt til Gardarike.