28

Det var den katolske tro som Olav hadde lært å kjenne i England; de kristne den gang, likesom katolikkene enda, bad ikke bare til Gud, men enda mer til jomfru Maria og andre helegener, og de trodde at helgenene da vilde gå til Gud og be for dem. De trodde også at Kristus hadde satt inn paven i Rom til »stattholder« over alle de kristne på jorden. 29Om hedningene hadde de den mening at de, når de døde, kom til å brenne i helvete til evig tid, med kropp og sjel. Men i Norge var næsten alt folket hedninger enda. Derfor hadde Olav tatt med sig prester fra England; han vilde prøve å kristne landsmennene sine og dermed redde dem fra helvetes forferdelige ulykke.

Den del av Norge som Olav kristnet først, var Viken; for der fikk han litt hjelp av slektningene sine. Senere seilte han med mange menn vestover langsmed kysten; han holdt ting med bøndene i det ene fylket efter det andre og befalte dem å la sig døpe.

Kirker var ikke bygd enda. Så måtte prestene hans nøie sig med å sette op et kors ved tingplassen. Foran korset satte de et alterbord med forgylte alterbeger og helgenbilleder og mange brennende vokslys. Rundt alterbordet stod prestene i klær med vakre farver; de sang fagert om Gud og helgenene, de brente røkelse så det duftet lang vei. Alt dette var meget vakrere enn de stygge blotfestene som nordmennene før var vant til. Da folket nu også så at Olav hadde slik en god lykke, så trodde de at hans gud måtte være sterkere enn æsene, og de fleste lot sig døpe; de tok til å holde helg om søndagene, og de lot være å ete hestekjøtt. Men på vikingtog reiste de enda, og blodhevn brukte de omtrent som før.

Da Olav møtte på Gulatinget, kom Erling Skjalgsson fra Sole dit. Erlings slekt var den mektigste på Vestlandet; den krevde at Olav skulde gifte søsteren sin bort til Erling. Olav gjorde det, og da satte bøndene inn i Gulatingsloven at alt folket der skulde være kristne.

En tid senere holdt Olav ting på Frosta for 8 fylker i Trøndelag; men bøndene møtte med full væbning, og han måtte love å blote sammen med dem så som Håkon den gode hadde gjort. Nogen tid 30efter (?) gjorde Olav et herlig julelag på Lade for storbøndene i de nærmeste bygdene. Men den andre gjestebudsdagen lot han mennene sine slå ring om stuen, og så sa han til storbøndene: »Jeg lovte dere nyss å blote; men da vil jeg ikke blote dyr eller usle træler; jeg vil blote de ypperste høvdinger i Trøndelag, de som nu er her tilstede!« Da valgte de heller å la sig døpe. Straks efter grunnla Olav Nidaros (997). Siden måtte bøndene sette inn i Frostatingsloven at de alle skulde være kristne.

Olav fikk kristendommen lovtatt også på Orknøiene, Færøiene, Island og Grønland; folk sa siden om ham at han hadde kristnet fem land.

Den gang Olav kristnet Vestlandet, var der på øen Selja, utenfor Nordfjord, nyss blitt funnet nogen menneskeben som lyste i mørke. Sagnet sa at det var levningene efter en hellig kongedatter, Sunniva, og følget hennes, som var kommet seilende til Selja fra Irland. Sunniva blev senere regnet som helgen for Vestlandet; de førte liket hennes til Bjorgvin (nu Bergen) og satte det på alteret i domkirken der.

Slaget ved Svold. Danekongen Svein Tjugeskjegg krevde å bli overkonge over Viken (og hele Norge) efter sin far, Harald Blåtann. På den tid var Sigrid Storråde enkedronning i Sverige. Olav Tryggvesson sendte nogen menn til henne og spurte om hun vilde bli konen hans; — da tenkte han han skulde få hjelp i Sverige mot danekongen. Siden møttes Olav og Sigrid ved Gøtaelv, og Olav bad henne bli kristen; men hun svarte nei. Da fór han op, slo henne med hansken sin i ansiktet og ropte: »Ikke vil jeg da ha dig til kone, ditt gamle rynkeskinn!« Men nu 31reiste Sigrid sig og sa: »Dette kan måskje bli din død.« Dermed skiltes de. Kort efter giftet Sigrid sig med Svein danekonge. Senere kom Sveins søster Tyra til Norge, og Olav giftet sig med henne uten å spørre Svein.

Tyra hadde store rikdommer i Vendland (i Nordtyskland); da Olav hadde vært konge i Norge i 5 år, seilte han avsted med 60 langskib og skulde hente alt sammen. Han styrte selv Ormen lange, som var et overmåte stort skib. Ingen av mannskapet der skulde være over 60 år eller under 20. Einar Tambarskjelve var likevel bare 18 år; men så var han den sterkeste bueskytteren i Norge; han kunde med butt pil skyte gjennem en rå oksehud som hang ned fra en stang.

Sigrid Storråde nyttet da høvet til å hevne sig på Olav. Hun fikk sin mann, Svein danekonge, sin sønn, Olav sveakonge, og Håkon Ladejarls sønn, Eirik jarl, til å samle 80 krigsskib; med dem la de sig i elvemunningen (?) Svold. Da så Olav var på tilbakeveien fra Vendland og seilte forbi Svold med 11 skib, overfalt de ham, og han blev drept med næsten alle sine menn, år 1000.

Da Olav seilte fra Vendland, hadde han 60 skib. Det var fagert solskinn, men svak vind, så alle de mindre skibene seilte fra ham; bagefter kom han selv med bare 11 skib. — Fiendeflåten lå imens skjult ved Svold, og høvdingene stod oppe på en haug og så på hvordan skibene til Olav seilte fremom neset, ett for ett. Sist kom Ormen lange; dens forgylte dragehode skinte i solen vidt ut over havet. Da blev det stilt mellem de svenske og danske krigerne, og Eirik jarl sa: »Det skib passer for Olav; han er gjævere enn andre konger, som Ormen er gjævere enn andre skib!« Fiende-høvdingene gikk nu ombord, og flåten deres rodde frem. Olavs menn bandt da skibene hans sammen så de lå jevnsides, som skikken var i sjøslag. Olav selv stod i løftingen på Ormen, høi og stor; han hadde gull-lagt skjold, forgylt hjelm, og over brynjen en kort rød trøie.

Så blåste de i krigslurene og ropte hærskrik, og Svein og danene rodde frem mot Ormen, men de måtte snart tilbake. Derefter kom svenskene; men det gikk ikke bedre med dem. Eirik jarl hadde imens lagt skibene sine mot de ytterste av Olavs, og 32han ryddet dem, ett for ett. Til slutt lå bare Ormen igjen. Da la Eirik jarl også mot selve Ormen, og det blev en rasende kamp.

Einar Tambarskjelve stod med sin bue i krapperummet, midt på Ormen lange. Da tenkte han, at fikk han bare livet av Eirik jarl, kunde kanskje Olav seire enda. Han skjøt; men pilen traff styreknappen, rett over jarlens hode, og gikk inn like til skaftet. Han skjøt igjen; men den pilen gikk mellem siden og armen på jarlen, og tvert igjennem en tykk fjel. Da skrek jarlen hastig til en av sine beste skyttere: »Skyt du den store mannen i krapperummet på Ormen!« Mannen skjøt og traff Einars bue da han spente den tredje gangen. Den gikk av med et stort brak. Olav spurte: »Hvad brast så høit?« — »Norge av din hånd, herre konge!« svarte Einar. Olav sa: »Så stor brist er visst enda ikke skjedd, ta min bue og skyt med!« Med det samme Einar spente kongsbuen, trakk han den straks frem for odden av pilen, og han ropte: »For veik, for veik er kongens bue!« Så tok han skjold og sverd og forsvarte rummet sitt som en mann.

Enda en lang tid stred Olavs kjemper. De blev nedhugget én for én; men ingen vék. Til slutt stod bare 8 mann igjen. Da sprang Olav overbord og druknet, og hele fiende-hæren ropte seiers-rop. Olav blev bare 36 år gammel (?). Hele Norge sørget over ham, og dronning Tyra døde av sorg 8 dager efter slaget.

28

Det var den katolske tro som Olav hadde lært å kjenne i England; de kristne den gang, likesom katolikkene enda, bad ikke bare til Gud, men enda mer til jomfru Maria og andre helegener, og de trodde at helgenene da ville gå til Gud og be for dem. De trodde også at Kristus hadde satt inn paven i Rom til »stattholder« over alle de kristne på jorden. 29Om hedningene hadde de den mening at de, når de døde, kom til å brenne i helvete til evig tid, med kropp og sjel. Men i Norge var nesten alt folket hedninger enda. Derfor hadde Olav tatt med seg prester fra England; han ville prøve å kristne landsmennene sine og dermed redde dem fra helvetes forferdelige ulykke.

Den del av Norge som Olav kristnet først, var Viken; for der fikk han litt hjelp av slektningene sine. Senere seilte han med mange menn vestover langsmed kysten; han holdt ting med bøndene i det ene fylket etter det andre og befalte dem å la seg døpe.

Kirker var ikke bygd enda. Så måtte prestene hans nøye seg med å sette opp et kors ved tingplassen. Foran korset satte de et alterbord med forgylte alterbeger og helgenbilder og mange brennende vokslys. Rundt alterbordet stod prestene i klær med vakre farger; de sang fagert om Gud og helgenene, de brente røkelse så det duftet lang vei. Alt dette var meget vakrere enn de stygge blotfestene som nordmennene før var vant til. Da folket nå også så at Olav hadde slik en god lykke, så trodde de at hans gud måtte være sterkere enn æsene, og de fleste lot seg døpe; de tok til å holde helg om søndagene, og de lot være å ete hestekjøtt. Men på vikingtog reiste de enda, og blodhevn brukte de omtrent som før.

Da Olav møtte på Gulatinget, kom Erling Skjalgsson fra Sole dit. Erlings slekt var den mektigste på Vestlandet; den krevde at Olav skulle gifte søsteren sin bort til Erling. Olav gjorde det, og da satte bøndene inn i Gulatingsloven at alt folket der skulle være kristne.

En tid senere holdt Olav ting på Frosta for 8 fylker i Trøndelag; men bøndene møtte med full væpning, og han måtte love å blote sammen med dem så som Håkon den gode hadde gjort. Noen tid 30etter (?) gjorde Olav et herlig julelag på Lade for storbøndene i de nærmeste bygdene. Men den andre gjestebudsdagen lot han mennene sine slå ring om stuen, og så sa han til storbøndene: »Jeg lovte dere nyss å blote; men da vil jeg ikke blote dyr eller usle træler; jeg vil blote de ypperste høvdinger i Trøndelag, de som nå er her til stede!« Da valgte de heller å la seg døpe. Straks etter grunnla Olav Nidaros (997). Siden måtte bøndene sette inn i Frostatingsloven at de alle skulle være kristne.

Olav fikk kristendommen lovtatt også på Orknøiene, Færøiene, Island og Grønland; folk sa siden om ham at han hadde kristnet fem land.

Den gang Olav kristnet Vestlandet, var der på øen Selja, utenfor Nordfjord, nyss blitt funnet noen menneskeben som lyste i mørke. Sagnet sa at det var levningene etter en hellig kongedatter, Sunniva, og følget hennes, som var kommet seilende til Selja fra Irland. Sunniva ble senere regnet som helgen for Vestlandet; de førte liket hennes til Bjorgvin (nå Bergen) og satte det på alteret i domkirken der.

Slaget ved Svold. Danekongen Svein Tjugeskjegg krevde å bli overkonge over Viken (og hele Norge) etter sin far, Harald Blåtann. På den tid var Sigrid Storråde enkedronning i Sverige. Olav Tryggvesson sendte noen menn til henne og spurte om hun ville bli konen hans; — da tenkte han han skulle få hjelp i Sverige mot danekongen. Siden møttes Olav og Sigrid ved Gøtaelv, og Olav bad henne bli kristen; men hun svarte nei. Da fór han opp, slo henne med hansken sin i ansiktet og ropte: »Ikke vil jeg da ha deg til kone, ditt gamle rynkeskinn!« Men nå 31reiste Sigrid seg og sa: »Dette kan måskje bli din død.« Dermed skiltes de. Kort etter giftet Sigrid seg med Svein danekonge. Senere kom Sveins søster Tyra til Norge, og Olav giftet seg med henne uten å spørre Svein.

Tyra hadde store rikdommer i Vendland (i Nordtyskland); da Olav hadde vært konge i Norge i 5 år, seilte han avsted med 60 langskip og skulle hente alt sammen. Han styrte selv Ormen lange, som var et overmåte stort skip. Ingen av mannskapet der skulle være over 60 år eller under 20. Einar Tambarskjelve var likevel bare 18 år; men så var han den sterkeste bueskytteren i Norge; han kunne med butt pil skyte gjennom en rå oksehud som hang ned fra en stang.

Sigrid Storråde nyttet da høvet til å hevne seg på Olav. Hun fikk sin mann, Svein danekonge, sin sønn, Olav sveakonge, og Håkon Ladejarls sønn, Eirik jarl, til å samle 80 krigsskip; med dem la de seg i elvemunningen (?) Svold. Da så Olav var på tilbakeveien fra Vendland og seilte forbi Svold med 11 skip, overfalt de ham, og han ble drept med nesten alle sine menn, år 1000.

Da Olav seilte fra Vendland, hadde han 60 skip. Det var fagert solskinn, men svak vind, så alle de mindre skipene seilte fra ham; bakefter kom han selv med bare 11 skip. — Fiendeflåten lå imens skjult ved Svold, og høvdingene stod oppe på en haug og så på hvordan skipene til Olav seilte fremom neset, ett for ett. Sist kom Ormen lange; dens forgylte dragehode skinte i solen vidt ut over havet. Da ble det stilt mellom de svenske og danske krigerne, og Eirik jarl sa: »Det skip passer for Olav; han er gjevere enn andre konger, som Ormen er gjevere enn andre skip!« Fiende-høvdingene gikk nå ombord, og flåten deres rodde frem. Olavs menn bandt da skipene hans sammen så de lå jevnsides, som skikken var i sjøslag. Olav selv stod i løftingen på Ormen, høy og stor; han hadde gull-lagt skjold, forgylt hjelm, og over brynjen en kort rød trøye.

Så blåste de i krigslurene og ropte hærskrik, og Svein og danene rodde frem mot Ormen, men de måtte snart tilbake. Deretter kom svenskene; men det gikk ikke bedre med dem. Eirik jarl hadde imens lagt skipene sine mot de ytterste av Olavs, og 32han ryddet dem, ett for ett. Til slutt lå bare Ormen igjen. Da la Eirik jarl også mot selve Ormen, og det ble en rasende kamp.

Einar Tambarskjelve stod med sin bue i krapperummet, midt på Ormen lange. Da tenkte han, at fikk han bare livet av Eirik jarl, kunne kanskje Olav seire enda. Han skjøt; men pilen traff styreknappen, rett over jarlens hode, og gikk inn like til skaftet. Han skjøt igjen; men den pilen gikk mellom siden og armen på jarlen, og tvert igjennom en tykk fjel. Da skrek jarlen hastig til en av sine beste skyttere: »Skyt du den store mannen i krapperummet på Ormen!« Mannen skjøt og traff Einars bue da han spente den tredje gangen. Den gikk av med et stort brak. Olav spurte: »Hva brast så høyt?« — »Norge av din hånd, herre konge!« svarte Einar. Olav sa: »Så stor brist er visst enda ikke skjedd, ta min bue og skyt med!« Med det samme Einar spente kongsbuen, trakk han den straks frem for odden av pilen, og han ropte: »For veik, for veik er kongens bue!« Så tok han skjold og sverd og forsvarte rommet sitt som en mann.

Enda en lang tid stred Olavs kjemper. De ble nedhugget én for én; men ingen vék. Til slutt stod bare 8 mann igjen. Da sprang Olav overbord og druknet, og hele fiende-hæren ropte seiers-rop. Olav ble bare 36 år gammel (?). Hele Norge sørget over ham, og dronning Tyra døde av sorg 8 dager etter slaget.