26

Olav Tryggvesson var en sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. 27Olavs far, Tryggve, var konge øst i Viken, og dronning Gunhild fikk sønnene sine til å snikmyrde ham der. Siden drog Eiriks-sønnene hjem til gården hans og vilde drepe dronningen hans også. Men hun rømte og gjemte sig på en holme i Randsfjorden; der blev Olav født. Året efter måtte hun igjen rømme med gutten, denne gangen øst gjennem skogene til Sverige. Senere fikk de »far« med et kjøbmannsskib som skulde til Holmgard; der var Olavs morbror en mektig mann. Men på Østersjøen kom vikinger og tok skibet; vikingene slo ihjel dem ombord som var gamle; de andre tok de med sig i land og solgte dem, til træler. Olav blev da skilt fra moren og byttet bort for en bukk, og derefter for en god trøie til en bonde i Estland. Så hendte det 6 år efter at Olavs morbror kom ridende i Estland med stort følge og skulde kreve skatt for kongen i Holmgard; han traff da til å få se Olav, som den gang var 9 år; han så på hans lyse hår og blå øine at han ikke var der fra landet, og han spurte om hans navn og slekt. Olav fortalte dette høit og greit. Da skjønte den fornemme mannen at Olav var hans søstersønn; han kjøpte ham fri og tok ham med sig til Holmgard.

Olav opholdt sig hos morbroren sin i Holmgard til han var 18 år (?). Da fikk han sig 5 hærskib. Han var nu blitt en overmåte stor og vakker mann, hadde langt, silkegult hår og hvasse øine. I idretter var han flinkere enn nogen annen. Han gikk utenbords på årene mens mennene hans rodde, og samtidig lekte han med tre lange kniver således at den ene alltid var i luften; han hugg like godt med begge hendene og skjøt med to kastespyd på én gang.

Olav fór siden i viking til England. Der blev han fører for en hær av norske, danske og svenske vikinger og rådde til slutt over næsten 400 vikingskib; den engelske konge måtte gi ham og mennene hans 26000 pund sølv (over 5 mill. kr.) forat de ikke skulde herje der mer. I England 28blev Olav kristen og »konfirmert«; det fortelles at den engelske kongen selv stod fadder til ham. Senere seilte Olav til Trøndelag i Norge, og bøndene der tok ham straks til konge.

I Gauldal i Trøndelag bodde den gang storbonden Orm Lyrja. Han var gift med Gudrun fra gården Lunde, og hun var så fager at folk kalte henne Lundesolen. Et par dager før Olav kom, hadde Håkon jarl sendt trælene sine for å hente Gudrun til ham. Orm blev da fælt harm; han sa til trælene at de ikke fikk Gudrun med og lot derefter hærpil gå rundt i hele bygden med det bud at alle skulde lete efter jarlen og prøve å drepe ham. Så måtte Håkon rømme. På Gaula lå is nettop da; der drev han hesten sin ut i en råk; men han lot kappen ligge igjen på iskanten, så folk skulde tro han var druknet. Siden lurte Håkon og hans træl Kark sig frem til gården Rimul; der bodde Tora, som før hadde vært kjæresten hans. Kark grov en dyp grøft inne i svinehuset; han og jarlen gikk ned i grøften, Tora la kvister over, skuffet møkk oppå der igjen, og til slutt jagde hun svinene inn.

Mens alt dette hendte, var det at Olav Tryggvesson kom seilende inn gjennem Trondheimsfjorden. Han gikk på land og holdt ting med bøndene; de blev straks glade i ham og tok ham til konge over Norge, som før er fortalt. Så fór de alle til Rimul og skulde lete efter jarlen. Olav steg til slutt op på en stor sten ved svinehuset og lovte gods og heder til den som drepte ham. Dette satt jarlen og Kark og hørte på nede i grøften. De hadde lys hos sig. Da sa jarlen: »Hvorfor blir du så blek, og stundom igjen svart som jord? Du vil vel ikke svike mig?« — »Nei,« svarte Kark. Om natten holdt de sig begge våkne, likesom den ene vilde passe på den andre. Men bortimot dag sovnet jarlen. Han skjøt benene og nakken under sig og skrek fælt. Da tok Kark en kniv av beltet sitt, skar hodet av ham og bar det til Olav; men Olav lot trælen henge.

26

Olav Tryggvesson var en sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. 27Olavs far, Tryggve, var konge øst i Viken, og dronning Gunhild fikk sønnene sine til å snikmyrde ham der. Siden drog Eiriks-sønnene hjem til gården hans og ville drepe dronningen hans også. Men hun rømte og gjemte seg på en holme i Randsfjorden; der ble Olav født. Året etter måtte hun igjen rømme med gutten, denne gangen øst gjennom skogene til Sverige. Senere fikk de »far« med et kjøpmannsskip som skulle til Holmgard; der var Olavs morbror en mektig mann. Men på Østersjøen kom vikinger og tok skipet; vikingene slo ihjel dem ombord som var gamle; de andre tok de med seg i land og solgte dem, til træler. Olav ble da skilt fra moren og byttet bort for en bukk, og deretter for en god trøye til en bonde i Estland. Så hendte det 6 år etter at Olavs morbror kom ridende i Estland med stort følge og skulle kreve skatt for kongen i Holmgard; han traff da til å få se Olav, som den gang var 9 år; han så på hans lyse hår og blå øyne at han ikke var der fra landet, og han spurte om hans navn og slekt. Olav fortalte dette høyt og greit. Da skjønte den fornemme mannen at Olav var hans søstersønn; han kjøpte ham fri og tok ham med seg til Holmgard.

Olav oppholdt seg hos morbroren sin i Holmgard til han var 18 år (?). Da fikk han seg 5 hærskip. Han var nå blitt en overmåte stor og vakker mann, hadde langt, silkegult hår og hvasse øyne. I idretter var han flinkere enn noen annen. Han gikk utenbords på årene mens mennene hans rodde, og samtidig lekte han med tre lange kniver således at den ene alltid var i luften; han hugg like godt med begge hendene og skjøt med to kastespyd på én gang.

Olav fór siden i viking til England. Der ble han fører for en hær av norske, danske og svenske vikinger og rådde til slutt over nesten 400 vikingskip; den engelske konge måtte gi ham og mennene hans 26000 pund sølv (over 5 mill. kr.) for at de ikke skulle herje der mer. I England 28ble Olav kristen og »konfirmert«; det fortelles at den engelske kongen selv stod fadder til ham. Senere seilte Olav til Trøndelag i Norge, og bøndene der tok ham straks til konge.

I Gauldal i Trøndelag bodde den gang storbonden Orm Lyrja. Han var gift med Gudrun fra gården Lunde, og hun var så fager at folk kalte henne Lundesolen. Et par dager før Olav kom, hadde Håkon jarl sendt trælene sine for å hente Gudrun til ham. Orm ble da fælt harm; han sa til trælene at de ikke fikk Gudrun med og lot deretter hærpil gå rundt i hele bygden med det bud at alle skulle lete etter jarlen og prøve å drepe ham. Så måtte Håkon rømme. På Gaula lå is nettopp da; der drev han hesten sin ut i en råk; men han lot kappen ligge igjen på iskanten, så folk skulle tro han var druknet. Siden lurte Håkon og hans trell Kark seg frem til gården Rimul; der bodde Tora, som før hadde vært kjæresten hans. Kark grov en dyp grøft inne i svinehuset; han og jarlen gikk ned i grøften, Tora la kvister over, skuffet møkk oppå der igjen, og til slutt jagde hun svinene inn.

Mens alt dette hendte, var det at Olav Tryggvesson kom seilende inn gjennom Trondheimsfjorden. Han gikk på land og holdt ting med bøndene; de ble straks glade i ham og tok ham til konge over Norge, som før er fortalt. Så fór de alle til Rimul og skulle lete etter jarlen. Olav steg til slutt opp på en stor stein ved svinehuset og lovte gods og heder til den som drepte ham. Dette satt jarlen og Kark og hørte på nede i grøften. De hadde lys hos seg. Da sa jarlen: »Hvorfor blir du så blek, og stundom igjen svart som jord? Du vil vel ikke svike meg?« — »Nei,« svarte Kark. Om natten holdt de seg begge våkne, likesom den ene ville passe på den andre. Men bortimot dag sovnet jarlen. Han skjøt benene og nakken under seg og skrek fælt. Da tok Kark en kniv av beltet sitt, skar hodet av ham og bar det til Olav; men Olav lot trælen henge.