7

Bøndene i Norge (ved år 800). I hver bygd var det nogen store bondegårder som hadde gått i arv i de samme slektene fra gamle dager av. En sådan storgård lå oftest ved en fjord eller på en bakke, og mannen der kaltes odelsbonde (hauld). Han hadde på gården nogen våbenføre menn (huskarer), dessuten mange tjenestefolk, og træler. Rundt husene lå akrer og enger. Utenom dem og hele bondegården var et sterkt gjerde. I marken og skogene bortenfor der igjen hadde odelsbonden latt somme av mennene sine få dyrke op små gårder. Disse mennene måtte da betale jord-leie til odelsbonden for hvert år og blev derfor kalt leilendinger. Leien var ikke penger, men korn, kjøtt, smør o. l. Den odelsbonden som hadde mange leilendinger, fikk fra dem så meget matvarer i året at han kunde ha mange huskarer om sig, og han rådde som en konge over bygdene vidt omkring. Når han drog i krig eller til ting, måtte alle huskarene og leilendingene hans være med. Solgte odelsbonden 8ættegården sin, da hadde slekten hans rett til å kjøpe den tilbake igjen innen en viss tid (odelsretten).

På bondegårdene gikk folket i klær av ull eller skinn — til hverdags. Om sommeren stod de op kl. 4—5. De spiste dagverd kl. 10 og non kl. 3—5.

Våre fedres gjestebud. Forut for gjestebudet pyntet de gjestebuds-skålen. De hengte op på veggene åklær (»tjeld«) med vakre farver; — der var det innsydd eller innvevd billeder av gude- og heltesagn o. l. Utenpå åklærne hengte de blanke våben, de strødde halm utover jordgulvet og satte frem lange bord. Gjestene kom ridende eller seilende til gjestebudsgården bort imot kvelds-tid. Hver høvding hadde med sig huskarer og tjenere; ofte var hustru og døtre også med. Alle frie menn i følget gikk med håret i lange lokker nedover ryggen og skuldrene; de hadde hjelm på hodet, sverd i beltet, skjold på ryggen og spyd eller øks i hånden. Kvinnene gikk ofte i praktfulle utenlandske silke- eller bomulls-kapper som var brodert med gull og sølvtråd og foret med kostbart pelsverk. Om armene og i håret deres blinket gull- og sølvringer, i beltet og på brystet blanke spenner.

Verten gikk ut og tok imot gjestene; tjenerne hans kom og tok i forvaring våbnene og hestene deres; så bad han alle inn og gav dem plass rundt bordene i stuen, mennene på langbenkene, kvinnene på tverrpallen. Husfruen (og andre kvinner) bar rundt fat med vann, som gjestene vasket hendene sine i; 9derefter reiste husbonden sig i høgsætet og bad alle være velkomne; så begynte de å spise. Kvinner vartet op; en skjenkekone stod ved et bord nederst i hallen og øste øl op i drikkehorn, som gikk rundt fra mann til mann. Når alle hadde spist, tok kvinnene av bordene. Mennene blev sittende rundt bordene utover kvelden; de fortalte om sine og andres manndomsgjerninger, de sa frem kveder og spilte på harpe. Men snart blev de drukne og begynte å trette og slåss. De hadde gitt fra sig våbnene sine da de kom; derfor måtte de nøie sig med å kaste kjøttben eller drikkehorn i hodet på hverandre. Til slutt var omtrent alle fulle; mange blev liggende og sove i halmen på gulvet.

De følgende dager, når de hadde spist dagverden, pleide de å gå til leikar-vollen og kappes i idretter; de tok ryggtak, skjøt med bue, hoppet over elver eller mannshøie gjerder; de svømte, kappsprang, gikk på ski og på is-legger (skøiter av ben). Somme tider hisset de to hester eller haner på hverandre, og ofte lot de dem slåss til den ene blev liggende død på flekken.

Når en høvding og følget hans skulde fare hjem fra laget, fulgte verten ham ut og gav ham en minnegave, f. eks. en gullring, et sverd, en silkekappe e. l. 10Også stakkarer (eg. stavkarer, tiggere) som kom og bad om natte-herberge, blev for det meste godt mottatt, til dels kanskje fordi de ofte hadde nyheter å fortelle.

Ungdommens opdragelse (ved 800). Giftermål.

Når husfruen på en bondegård fikk barn, brukte de å legge det på et skjold, og de bar det frem til høgsætet, til husbonden. Dersom han var fattig og hadde mange barn før, hendte det at han ikke vilde bry sig om barnet; så måtte en tjener sette det ut i skogen til mat for de ville dyrene. Men det vanlige var at husbonden satte barnet på kneet, og da skulde det opfostres. Han eller en av vennene hans øste vann over det og gav det navn efter en av forfedrene, og de trodde det kom til å ligne den som det var opkalt efter. Undertiden sendte husbonden sin unge sønn til en av vennene sine, forat han skulde opfostre gutten; denne 11mannen kalte de da fosterfar. Guttene måtte lære våbenbruk, og et eller annet håndverk (f. eks. å smi), og å opføre sig pent. De måtte også lære litt av de lovene som gjaldt der i fylket. Jentene måtte lære å veve og sy klær, å brodere og veve åklær med vakre billeder, og å brygge sterkt øl.

Når en mann vilde gifte sig, prøvde han helst å få sig en kone som var rik og av fornem slekt. Han og far hans tok med sig nogen menn og gikk til hennes far og bar frem frieriet. Derefter avtalte foreldrene hvor meget gods de vilde gi de to. I bryllupet efterpå gikk det for sig omtrent som i et vanlig gjestebud.

Blev to menn riktig gode venner, brukte de somme tider å gå i »fostbrorlag«. Da skar de sig i fingeren og lot blodet renne sammen i jorden; så svor de at de vilde være som brødre. Efter den dag gav de gjerne alt godset sitt og livet med for å hjelpe hverandre. Men blev en mann hårdt krenket av en annen, og han ikke fikk bøter, da prøvde han å drepe fornærmeren eller slektningene hans. Og hatet varte ofte hele levetiden.

Gravskikker (ved 800).

Når høvdingen på gården døde, hadde folket på ham hans beste klær. Derpå gikk de til en 12haug eller et nes et stykke fra gården og stablet op ved. Oppå veden satte de et skib som de la den døde i. Ved siden av ham la de hans våben og verktøi, — til bruk i det kommende liv. De slaktet hester, kyr, sauer og kanskje også træler, og kastet dem inn i skibet. Til slutt holdt en av mennene en tale og bød den døde reise til Valhall. Så tendte de ild på bålet. — Siden samlet de asken efter den døde op i et par potter av jern eller leir, som de satte på bålplassen. Omkring dem bygde de et gravkammer (av sten eller av tømmer). Rundt om gravkammeret veltet de sammen en sten- eller grushaug. På toppen satte de en bautasten, ofte med et minneord om den døde, i runeskrift. Nogen tid efter jordfestelsen holdt de et stort gjestebud til minne om den døde (»gravøl«). Da skulde hele slekten være til stede, og arvingene delte eiendommene og godset hans mellem sig; hans eldste sønn fik ættegården.

Iallfall på Østlandet blev høvdingene ofte gravsatt i skibene sine uten å brennes. I 1880 blev det således funnet et vikingskib i en stor gravhaug på gården Gokstad ved Sandefjord; det var av eiketre og nedgravd i leire (omtr. fra år 850; 24 m langt, 5 m bredt, med 16 årer på hver side, 6 m lange; mannskap omtr. 70 mann). Midt på skibet var et gravkammer av eiketømmer og tekket med never; der hadde den døde ligget på en seng. — Et stykke nord for Tønsberg, omtr. 3 km fra sjøen, blev det i 1904 igjen funnet et skib fra vikingtiden (Osebergskibet). Også det var nedgravd i leire, og dekket med torv. Der lå gravsatt en dronning (kanskje det var Halvdan Svartes mor Åse) og trælkvinnen hennes.

Vikingferdene.

Allerede i folkevandringstiden hadde handelsmenn fra Norge (»farmenn«) av og til seilt til De britiske øer med varene sine (skinn, dun o. l.). Høvdingene der gikk i klær som var røde, grønne, gule, blå; de bar skinnende gullringer; de drakk kostbar vin. Og i kirkene glitret det av gull og sølv, det duftet av røkelse, og prestene sang vakkert under de høie hvelvingene. Hjemme i Norge derimot gikk selv de rikeste storbøndene i grove hjemmevevde klær. Storbøndene hadde mange sønner som de ikke kunde skaffe gode gårder hjemme, og lite mat var det også i bygdene, når det kom dårlige år. Da var det at nordboene tok til å gjøre viking- og handelsferder hvert år; dermed begynte den yngre jernalder eller vikingtiden (omkr. 800—1030). 13Ofte fikk en storbondes sønn da med sig de sterkeste mennene i bygden, de gikk ombord i sine praktfulle langskib som hadde gapende dragehode i forstavnen og stripet råseil; så seilte de ut i verden for å vinne gods og heder. De norske vikingene tok helst veien til Færøiene, de skotske øer eller Irland, senere også lenger sydover (»vesterviking«). Når de kom frem, lurte de sig kan hende om natten inn i nærmeste by. Der satte de i et forferdelig hærskrik og stormet inn i husene. De slo ihjel mennene, stjal godset, tok med sig kvinnene, og satte ild på gårdene med det samme de gikk.

Senere i vikingtiden samlet vikingene mangen gang skutene sine til krigsflåter på flere hundre skib. De seilte da mange mil opover de store elvene i England og Frankrike og røvet og brente bygdene og byene (f. eks. London, Køln, Aachen, Paris, Lissabon). Somme tider betalte folket i landene en 10—20 tusen pund sølv til dem, forat de skulde dra sin vei; men da reiste de bare hurtig bort til andre egne, og kort tid efter kom de kanskje tilbake igjen og var like ville. I Frankrike bad folket hver søndag i kirkene: »Fra normannernes raseri fri oss, o Herre!«

Når svenskene skulde på vikingferd, drog de helst over Østersjøen (i »austerveg«). De seilte da ofte opover Nevaelven til Ladoga-sjøen, og så sydover en elv til byen Novgorod (Holmgard); der grunnla de Gardarike, som blev begynnelsen til det nuværende Russland. Ja, somme av 14vikingene trakk skibene sine omkr. 20 mil sydover landet til Dnjepr, og seilte derefter sydover Svartehavet og helt til Konstantinopel.

Ofte var vikingene handelsmenn først og fremst. I Konstantinopel byttet de således bort de kostbare skinnvarene sine fra Norden mot silketøier og andre varer fra det greske rike og Østerlandene. Med disse varene seilte de så hjem igjen og skaffet sig skinnvarer på nytt til en ny handelsferd. — Skiringssal var den gang den største handelsplassen i Norge, og siden kom Tunsberg i steden. Der kunde en hver sommer i markedstiden se lange rader med kjøbmannstelt; mennene gikk mellem teltene og byttet fra sig skinn, tørrfisk, dun o. a., og de fikk i steden vin og våben fra Frankrike, træler fra De britiske øer og Vendland (nu Nordtyskland), og fine tøier like fra Østerland.

Når en vikinghøvding sluttet med vikinglivet og kom hjem for godt, arvet han kanskje sin fars gårder og blev høvding over bygdene rundt omkring. Odelsbøndene der kalte ham da konge (eller jarl); de krigsmennene han hadde om sig, kalte de hans hird, og sønnen hans blev konge (eller jarl) efter ham. Men odelsbøndene betalte ikke skatt, og han måtte dyrke gårdene sine for å få mat og klær til sig og sine folk. — Mange vikinghøvdinger kom aldri mer hjem igjen; de og mennene deres slo sig da for alltid ned i de fremmede landene (f. eks. på Vesterhavsøiene, i Normandi og i Syditalia).

Vikingene var ikke stort verre til å myrde og røve enn de kristne på den tid. De lærte meget godt i 15utlandet (f. eks. en mer fornem opførsel, og den kristne tro). Også sproget i Norge, Sverige og Danmark forandret sig meget i vikingtiden; det holdt sig ikke nu lenger så likt det gammel-tyske som før, det blev vakrere og mere lettvint (Þonarar blev til Þorr [ɔ: Tor], Haþuwulafar [ɔ: stridens ulv] blev til Halfr o. s. v.). Vikingferdene blev på denne vis som en skole for ungdommen i Norden, og fra nu av kom også de nordiske landene med i den europeiske kulturutviklingen.

Skaldediktningen.

Mange av vikingene var skalder; de diktet da kveder om de storverk som de sterke kjempene hadde gjort. I kvedene brukte de for det meste bokstav-rim (eks. nf. og s. 37). Når hæren stod opstilt og nettop skulde sette på fienden, da hendte det ofte at en skald sa frem et slikt kvede — for å egge krigerne.

Ellers var det mest i gjestebudene at skaldene sa frem kveder. Da fortalte de også lange sagaer, f. eks. om hvordan de stridbare kjempene hadde hevnet sig på fiendene sine.

Folket lærte utenat både kvedene og sagafortellingene, og særlig på Island gikk de i arv fra mann til mann. Siden, da nordmennene og islendingene blev kristne, lærte de å bruke latinske bokstaver; da skrev de kvedene og sagaene op på pergament (efter 1100). I 1642 blev det på Island funnet en hel pergament-bok med kveder fra vikingtiden, om de gamle gudene og om navngjetne kjemper (den eldre Edda, diktet 850—1050). En av sangene i den eldre Edda heter Håvamål (ɔ: den høies tale). Der står det:

Bu er betra,þott litit se,halr er heima hverr;þott tvær geitr eigiok taugreptan sal,þat er þo betra en bøn.

Eget hjem er best,om det enn er lite,hver mann er herre i sitt hjem.Om du bare eier to geiter,og en stue med taubundet tak,det er dog bedre enn å måtte tigge.

Av større sagaer er det funnet omtr. 50 på Island (f. eks. sagaen om Egil Skallagrimsson, om Njål, om Sigurd Fåvnesbane, Rolv Krake, Ragnar Lodbrok, Halv, Fridtjov den frøkne); de fleste av sagahåndskriftene er nu i et par boksamlinger i Kjøbenhavn.

16Våre fedres tro. I de eldre tidene mente våre fedre, at når de gravsatte en odelsbonde, da tok hans ånd bolig i gravhaugen; til ham bad da hele slekten om hjelp i lang tid bakefter; især i julen brukte de å sette ut til ham øl og mjød. De dyrket forresten også solen; til ære for solen holdt de en fest midt på vinteren (nu julefesten). Midt på sommeren holdt de en lignende fest og brente da store bål (jonsok- eller sankthans-bålet).

Enn videre trodde våre fedre at når det stormet fælt, da var det den fryktelige gud Oden som red gjennem luften på sin åttefotede hest Sleipne; når det tordnet, da var guden Tor ute og kjørte med bukkene sine. Disse gudene, æsene, bodde i himlen i borgen Åsgard (ɔ: gudenes gård), og også til dem bad folk om hjelp. — I fjell og bakker, i trær og store stener bodde bergtroll (jotner) og dverger; de vilde helst skade menneskene.

Men så tok våre fedre til å gjøre vikingtog til De britiske øer og Frankrike. Der fikk de høre fortellinger om Kristus og de katolske helgener. Disse fortellingene diktet våre fedre om og fortalte dem om sine guder. — Nogen trodde for resten helst at det var bestemt forut hvorledes det skulde gå dem i verden (skjebnetro). Det de da traktet mest efter, var å bli navnkundige, så folk kunde tale vel om dem når de engang var døde.

Vikingtidens tro på æsene lærer vi best å kjenne i den eldre Edda (s. 15) og i den yngre Edda (av Snorre, s. 58). Der fortelles at det ialt var 13 æser og 13 åsynjer (ɔ: gudinner).

Oden, gudenes far, var høvding over alle æsene; han var stor, gammel og enøiet, hadde langt skjegg og sid hatt. Når han satt i hallen sin i høgsætet, kunde han se utover hele verden; men han var ikke ofte glad; dertil visste han for meget. Fra Oden fikk skaldene sin evne til å dikte; det var hans beste gave til menneskene. Odens og æsenes gjestebudshall, Valhall, var så uhyre stor at den hadde 640 porter; taket var av blanke spyd og tekket med kobberskjold. Oden hadde to ravner; de fløi ut hver morgen i dagrenningen og for rundt hele verden; men allerede ved dagverdstid (kl. 10) var de tilbake igjen og satt på skuldrene hans og hvisket til ham om 17alt som hendte vidt om i landene. — Når Oden red ut, satt han på hesten Sleipne, som hadde åtte føtter og var den hurtigste hest i verden. I hånden hadde han spydet Gungne; når han skjøt det avsted efter en mann, drepte det alltid. — Somme tider kastet Oden spydet sitt ut mellem menneskene på jorden mer på slump; da begynte de å føre krig mot hverandre. Han lot da nogen gudinner, valkyrjene, ride til slagmarken; de valgte ut de krigere som skulde falle, og førte dem til Valhall. Der går krigerne hver dag ut på en voll og strider til alle er drept. Men så galer hanen i Valhall; da våkner de op igjen og går glade hjem til Odens gjestebudshall og eter flesk og holder drikkelag. Således skal de øve sig til ragna-rokk (ɔ: verdens undergang). — Onsdag har navn efter Oden, og fredag efter Odens hustru Frigg.

Tor var tykk og bred, med rødt skjegg. Han satt i en kjerre med to bukker for og kjørte over skyene og fjelltoppene. Da revnet fjellene under vognhjulene, — derav kom tordenen. Tor kastet hammeren sin, Mjølne, efter bergtrollene så det gnistret av den, og det var lynild. Efter Tor har torsdag sitt navn.

Njord og hans sønn Frøi bad folket til for å få godt år, rikt fiske og fred. — Balder (eg. Herren) var den lyseste og fagreste av gudene. — Brage var gud for visdom og skaldekunst (s. 15). — Gudinnen Frøya gråt gulltårer, fordi mannen hennes hadde reist fra henne til de fremmede land; efter henne har fruer og frøkener navn. — Urd (ɔ: skjebne), Verdandi (ɔ: vertande, fremtid) og Skuld (ɔ: skyld, synd) kaltes norner (skjebnegudinner). Med det samme en blev født, spant nornene hans skjebnetråd; gjorde de den lang, kom han til å leve lenge.

Loke var av Jotun-slekt; men æsene hadde tatt ham op i sitt lag. Han var fager, men listig og ond. Sønnene hans var ulven Fenrir og Midgards-ormen. Lokes datter Hel i Helheim var blåsvart over halve ansiktet; til henne kom alle de som døde av sykdom og elde. For å få komme til Valhall likevel, brukte mange dødssyke å stikke sig med en spydodd (en »geirsodd«).

Om ragna-rokk. Når det nærmer sig til den tiden da verden må forgå, skal menneskene bli forferdelig slemme; bror dreper bror, og sønn dreper far. Da kommer fimbulvinteren; den er så lang som tre vintrer, og det blåser snestorm hele tiden. Så faller stjernene ned på jorden, havbårene går langt opover land, luften blir full av giftig damp.

Hel og alle de døde som er hos henne, går ombord i et skib og seiler til sletten Vigrid. Der stiller de sig op i fylking sammen med Loke, Fenris-ulven, Midgards-ormen og bergtrollene.

2 — Lødøen: Norges historie.

18Men så reiser guden Heimdal sig i Åsgard og blåser i hornet sitt; da tar æsene og alle Valhalls kjemper våbnene sine og drar til Vigrid de også. De går mot Hels fylking. Fenris-ulven farer frem og gaper så høit at overkjeven når op under himmelen og underkjeven ned til jorden. Oden går mot ham, men blir slukt; da tar Odens sønn, den tause Vidar, med en hånd i hver kjeve på ulven og flekker den i to. Tor knuser Midgardsormen med hammeren sin; men han går bare ni steg tilbake; da dør han av alt det edderet ormen har sprøitet over ham. Til slutt er alle på begge sider drept, jorden begynner å brenne, og luen leker høit mot himmelen. Så skjelver jorden og synker i havet.

Da kommer Allfader ned fra himmelen. Han byder at jorden skal stige langsomt op av havet igjen. Den er nu grønn og fager. Allfader vekker op igjen æsene og de menneskene som var tapre og rettferdige. Så fører han dem til slottet sitt, Gimle; det er tekket med gull og skinner klarere enn solen. Men de æreløse nidingene i Hels hær, dem tar dragen Nidhugger med sig til Nåstrand (ɔ: de dødes strand); der er kold tåke og skinner aldri sol. Der står en sal som er bygd av levende ormekropper. Ormehodene vender inn, og de spyr ut edder, som renner efter gulvet i en dyp strøm. I den skal nidingene vade til knærne; en ulv skal slite og rive i dem, og de skal fryse til evig tid. ¹)

7

Bøndene i Norge (ved år 800). I hver bygd var det noen store bondegårder som hadde gått i arv i de samme slektene fra gamle dager av. En sådan storgård lå oftest ved en fjord eller på en bakke, og mannen der kaltes odelsbonde (hauld). Han hadde på gården noen våpenføre menn (huskarer), dessuten mange tjenestefolk, og træler. Rundt husene lå åkrer og enger. Utenom dem og hele bondegården var et sterkt gjerde. I marken og skogene bortenfor der igjen hadde odelsbonden latt somme av mennene sine få dyrke opp små gårder. Disse mennene måtte da betale jord-leie til odelsbonden for hvert år og ble derfor kalt leilendinger. Leien var ikke penger, men korn, kjøtt, smør o. l. Den odelsbonden som hadde mange leilendinger, fikk fra dem så meget matvarer i året at han kunne ha mange huskarer om seg, og han rådde som en konge over bygdene vidt omkring. Når han drog i krig eller til ting, måtte alle huskarene og leilendingene hans være med. Solgte odelsbonden 8ættegården sin, da hadde slekten hans rett til å kjøpe den tilbake igjen innen en viss tid (odelsretten).

På bondegårdene gikk folket i klær av ull eller skinn — til hverdags. Om sommeren stod de opp kl. 4—5. De spiste dagverd kl. 10 og non kl. 3—5.

Våre fedres gjestebud. Forut for gjestebudet pyntet de gjestebuds-skålen. De hengte opp på veggene åklær (»tjeld«) med vakre farger; — der var det innsydd eller innvevd billeder av gude- og heltesagn o. l. Utenpå åklærne hengte de blanke våpen, de strødde halm utover jordgulvet og satte frem lange bord. Gjestene kom ridende eller seilende til gjestebudsgården bort imot kvelds-tid. Hver høvding hadde med seg huskarer og tjenere; ofte var hustru og døtre også med. Alle frie menn i følget gikk med håret i lange lokker nedover ryggen og skuldrene; de hadde hjelm på hodet, sverd i beltet, skjold på ryggen og spyd eller øks i hånden. Kvinnene gikk ofte i praktfulle utenlandske silke- eller bomulls-kapper som var brodert med gull og sølvtråd og foret med kostbart pelsverk. Om armene og i håret deres blinket gull- og sølvringer, i beltet og på brystet blanke spenner.

Verten gikk ut og tok imot gjestene; tjenerne hans kom og tok i forvaring våpnene og hestene deres; så bad han alle inn og ga dem plass rundt bordene i stuen, mennene på langbenkene, kvinnene på tverrpallen. Husfruen (og andre kvinner) bar rundt fat med vann, som gjestene vasket hendene sine i; 9deretter reiste husbonden seg i høgsetet og bad alle være velkomne; så begynte de å spise. Kvinner vartet opp; en skjenkekone stod ved et bord nederst i hallen og øste øl opp i drikkehorn, som gikk rundt fra mann til mann. Når alle hadde spist, tok kvinnene av bordene. Mennene ble sittende rundt bordene utover kvelden; de fortalte om sine og andres manndomsgjerninger, de sa frem kveder og spilte på harpe. Men snart ble de drukne og begynte å trette og slåss. De hadde gitt fra seg våpnene sine da de kom; derfor måtte de nøye seg med å kaste kjøttben eller drikkehorn i hodet på hverandre. Til slutt var omtrent alle fulle; mange ble liggende og sove i halmen på gulvet.

De følgende dager, når de hadde spist dagverden, pleide de å gå til leikar-vollen og kappes i idretter; de tok ryggtak, skjøt med bue, hoppet over elver eller mannshøye gjerder; de svømte, kappsprang, gikk på ski og på is-legger (skøyter av ben). Somme tider hisset de to hester eller haner på hverandre, og ofte lot de dem slåss til den ene ble liggende død på flekken.

Når en høvding og følget hans skulle fare hjem fra laget, fulgte verten ham ut og ga ham en minnegave, f. eks. en gullring, et sverd, en silkekappe e. l. 10Også stakkarer (eg. stavkarer, tiggere) som kom og bad om natte-herberge, ble for det meste godt mottatt, til dels kanskje fordi de ofte hadde nyheter å fortelle.

Ungdommens oppdragelse (ved 800). Giftermål.

Når husfruen på en bondegård fikk barn, brukte de å legge det på et skjold, og de bar det frem til høgsetet, til husbonden. Dersom han var fattig og hadde mange barn før, hendte det at han ikke ville bry seg om barnet; så måtte en tjener sette det ut i skogen til mat for de ville dyrene. Men det vanlige var at husbonden satte barnet på kneet, og da skulle det oppfostres. Han eller en av vennene hans øste vann over det og ga det navn etter en av forfedrene, og de trodde det kom til å ligne den som det var oppkalt etter. Undertiden sendte husbonden sin unge sønn til en av vennene sine, for at han skulle oppfostre gutten; denne 11mannen kalte de da fosterfar. Guttene måtte lære våpenbruk, og et eller annet håndverk (f. eks. å smi), og å oppføre seg pent. De måtte også lære litt av de lovene som gjaldt der i fylket. Jentene måtte lære å veve og sy klær, å brodere og veve åklær med vakre billeder, og å brygge sterkt øl.

Når en mann ville gifte seg, prøvde han helst å få seg en kone som var rik og av fornem slekt. Han og far hans tok med seg noen menn og gikk til hennes far og bar frem frieriet. Deretter avtalte foreldrene hvor meget gods de ville gi de to. I bryllupet efterpå gikk det for seg omtrent som i et vanlig gjestebud.

Ble to menn riktig gode venner, brukte de somme tider å gå i »fostbrorlag«. Da skar de seg i fingeren og lot blodet renne sammen i jorden; så svor de at de ville være som brødre. Etter den dag ga de gjerne alt godset sitt og livet med for å hjelpe hverandre. Men ble en mann hårdt krenket av en annen, og han ikke fikk bøter, da prøvde han å drepe fornærmeren eller slektningene hans. Og hatet varte ofte hele levetiden.

Gravskikker (ved 800).

Når høvdingen på gården døde, hadde folket på ham hans beste klær. Derpå gikk de til en 12haug eller et nes et stykke fra gården og stablet opp ved. Oppå veden satte de et skip som de la den døde i. Ved siden av ham la de hans våpen og verktøy, — til bruk i det kommende liv. De slaktet hester, kyr, sauer og kanskje også træler, og kastet dem inn i skipet. Til slutt holdt en av mennene en tale og bød den døde reise til Valhall. Så tente de ild på bålet. — Siden samlet de asken etter den døde opp i et par potter av jern eller leir, som de satte på bålplassen. Omkring dem bygde de et gravkammer (av stein eller av tømmer). Rundt om gravkammeret veltet de sammen en sten- eller grushaug. På toppen satte de en bautastein, ofte med et minneord om den døde, i runeskrift. Noen tid etter jordfestelsen holdt de et stort gjestebud til minne om den døde (»gravøl«). Da skulle hele slekten være til stede, og arvingene delte eiendommene og godset hans mellom seg; hans eldste sønn fikk ættegården.

Iallfall på Østlandet ble høvdingene ofte gravsatt i skipene sine uten å brennes. I 1880 ble det således funnet et vikingskip i en stor gravhaug på gården Gokstad ved Sandefjord; det var av eiketre og nedgravd i leire (omtr. fra år 850; 24 m langt, 5 m bredt, med 16 årer på hver side, 6 m lange; mannskap omtr. 70 mann). Midt på skipet var et gravkammer av eiketømmer og tekket med never; der hadde den døde ligget på en seng. — Et stykke nord for Tønsberg, omtr. 3 km fra sjøen, ble det i 1904 igjen funnet et skip fra vikingtiden (Osebergskibet). Også det var nedgravd i leire, og dekket med torv. Der lå gravsatt en dronning (kanskje det var Halvdan Svartes mor Åse) og trellkvinnen hennes.

Vikingferdene.

Allerede i folkevandringstiden hadde handelsmenn fra Norge (»farmenn«) av og til seilt til De britiske øyer med varene sine (skinn, dun o. l.). Høvdingene der gikk i klær som var røde, grønne, gule, blå; de bar skinnende gullringer; de drakk kostbar vin. Og i kirkene glitret det av gull og sølv, det duftet av røkelse, og prestene sang vakkert under de høye hvelvingene. Hjemme i Norge derimot gikk selv de rikeste storbøndene i grove hjemmevevde klær. Storbøndene hadde mange sønner som de ikke kunne skaffe gode gårder hjemme, og lite mat var det også i bygdene, når det kom dårlige år. Da var det at nordboene tok til å gjøre viking- og handelsferder hvert år; dermed begynte den yngre jernalder eller vikingtiden (omkr. 800—1030). 13Ofte fikk en storbondes sønn da med seg de sterkeste mennene i bygden, de gikk ombord i sine praktfulle langskip som hadde gapende dragehode i forstavnen og stripet råseil; så seilte de ut i verden for å vinne gods og heder. De norske vikingene tok helst veien til Færøiene, de skotske øyer eller Irland, senere også lenger sydover (»vesterviking«). Når de kom frem, lurte de seg kan hende om natten inn i nærmeste by. Der satte de i et forferdelig hærskrik og stormet inn i husene. De slo ihjel mennene, stjal godset, tok med seg kvinnene, og satte ild på gårdene med det samme de gikk.

Senere i vikingtiden samlet vikingene mangen gang skutene sine til krigsflåter på flere hundre skip. De seilte da mange mil opover de store elvene i England og Frankrike og røvet og brente bygdene og byene (f. eks. London, Køln, Aachen, Paris, Lissabon). Somme tider betalte folket i landene en 10—20 tusen pund sølv til dem, for at de skulle dra sin vei; men da reiste de bare hurtig bort til andre egne, og kort tid etter kom de kanskje tilbake igjen og var like ville. I Frankrike bad folket hver søndag i kirkene: »Fra normannernes raseri fri oss, o Herre!«

Når svenskene skulle på vikingferd, drog de helst over Østersjøen (i »austerveg«). De seilte da ofte opover Nevaelven til Ladoga-sjøen, og så sydover en elv til byen Novgorod (Holmgard); der grunnla de Gardarike, som ble begynnelsen til det nåværende Russland. Ja, somme av 14vikingene trakk skipene sine omkr. 20 mil sydover landet til Dnjepr, og seilte deretter sydover Svartehavet og helt til Konstantinopel.

Ofte var vikingene handelsmenn først og fremst. I Konstantinopel byttet de således bort de kostbare skinnvarene sine fra Norden mot silketøyer og andre varer fra det greske rike og Østerlandene. Med disse varene seilte de så hjem igjen og skaffet seg skinnvarer på nytt til en ny handelsferd. — Skiringssal var den gang den største handelsplassen i Norge, og siden kom Tunsberg i stedet. Der kunne en hver sommer i markedstiden se lange rader med kjøpmannstelt; mennene gikk mellom teltene og byttet fra seg skinn, tørrfisk, dun o. a., og de fikk i stedet vin og våpen fra Frankrike, træler fra De britiske øyer og Vendland (nå Nordtyskland), og fine tøyer like fra Østerland.

Når en vikinghøvding sluttet med vikinglivet og kom hjem for godt, arvet han kanskje sin fars gårder og ble høvding over bygdene rundt omkring. Odelsbøndene der kalte ham da konge (eller jarl); de krigsmennene han hadde om seg, kalte de hans hird, og sønnen hans ble konge (eller jarl) etter ham. Men odelsbøndene betalte ikke skatt, og han måtte dyrke gårdene sine for å få mat og klær til seg og sine folk. — Mange vikinghøvdinger kom aldri mer hjem igjen; de og mennene deres slo seg da for alltid ned i de fremmede landene (f. eks. på Vesterhavsøiene, i Normandi og i Syditalia).

Vikingene var ikke stort verre til å myrde og røve enn de kristne på den tid. De lærte meget godt i 15utlandet (f. eks. en mer fornem oppførsel, og den kristne tro). Også språket i Norge, Sverige og Danmark forandret seg meget i vikingtiden; det holdt seg ikke nå lenger så likt det gammel-tyske som før, det ble vakrere og mer lettvint (Þonarar ble til Þorr [ɔ: Tor], Haþuwulafar [ɔ: stridens ulv] ble til Halfr o. s. v.). Vikingferdene ble på denne vis som en skole for ungdommen i Norden, og fra nå av kom også de nordiske landene med i den europeiske kulturutviklingen.

Skaldediktningen.

Mange av vikingene var skalder; de diktet da kveder om de storverk som de sterke kjempene hadde gjort. I kvedene brukte de for det meste bokstav-rim (eks. nf. og s. 37). Når hæren stod oppstilt og nettopp skulle sette på fienden, da hendte det ofte at en skald sa frem et slikt kvede — for å egge krigerne.

Ellers var det mest i gjestebudene at skaldene sa frem kveder. Da fortalte de også lange sagaer, f. eks. om hvordan de stridbare kjempene hadde hevnet seg på fiendene sine.

Folket lærte utenat både kvedene og sagafortellingene, og særlig på Island gikk de i arv fra mann til mann. Siden, da nordmennene og islendingene ble kristne, lærte de å bruke latinske bokstaver; da skrev de kvedene og sagaene opp på pergament (etter 1100). I 1642 ble det på Island funnet en hel pergament-bok med kveder fra vikingtiden, om de gamle gudene og om navngjetne kjemper (den eldre Edda, diktet 850—1050). En av sangene i den eldre Edda heter Håvamål (ɔ: den høyes tale). Der står det:

Bu er betra,þott litit se,halr er heima hverr;þott tverr geitr eigiok taugreptan sal,þat er þo betra en bøn.

Eget hjem er best,om det enn er lite,hver mann er herre i sitt hjem.Om du bare eier to geiter,og en stue med taubundet tak,det er dog bedre enn å måtte tigge.

Av større sagaer er det funnet omtr. 50 på Island (f. eks. sagaen om Egil Skallagrimsson, om Njål, om Sigurd Fåvnesbane, Rolv Krake, Ragnar Lodbrok, Halv, Fridtjov den frøkne); de fleste av sagahåndskriftene er nå i et par boksamlinger i Kjøbenhavn.

16Våre fedres tro. I de eldre tidene mente våre fedre, at når de gravsatte en odelsbonde, da tok hans ånd bolig i gravhaugen; til ham bad da hele slekten om hjelp i lang tid bakefter; især i julen brukte de å sette ut til ham øl og mjød. De dyrket forresten også solen; til ære for solen holdt de en fest midt på vinteren (nå julefesten). Midt på sommeren holdt de en lignende fest og brente da store bål (jonsok- eller sankthans-bålet).

Enn videre trodde våre fedre at når det stormet fælt, da var det den fryktelige gud Oden som red gjennom luften på sin åttefotede hest Sleipne; når det tordnet, da var guden Tor ute og kjørte med bukkene sine. Disse gudene, æsene, bodde i himlen i borgen Åsgard (ɔ: gudenes gård), og også til dem bad folk om hjelp. — I fjell og bakker, i trær og store stener bodde bergtroll (jotner) og dverger; de ville helst skade menneskene.

Men så tok våre fedre til å gjøre vikingtog til De britiske øyer og Frankrike. Der fikk de høre fortellinger om Kristus og de katolske helgener. Disse fortellingene diktet våre fedre om og fortalte dem om sine guder. — Noen trodde for resten helst at det var bestemt forut hvorledes det skulle gå dem i verden (skjebnetro). Det de da traktet mest etter, var å bli navnkundige, så folk kunne tale vel om dem når de engang var døde.

Vikingtidens tro på æsene lærer vi best å kjenne i den eldre Edda (s. 15) og i den yngre Edda (av Snorre, s. 58). Der fortelles at det i alt var 13 æser og 13 åsynjer (ɔ: gudinner).

Oden, gudenes far, var høvding over alle æsene; han var stor, gammel og enøyd, hadde langt skjegg og sid hatt. Når han satt i hallen sin i høgsetet, kunne han se utover hele verden; men han var ikke ofte glad; dertil visste han for meget. Fra Oden fikk skaldene sin evne til å dikte; det var hans beste gave til menneskene. Odens og æsenes gjestebudshall, Valhall, var så uhyre stor at den hadde 640 porter; taket var av blanke spyd og tekket med kobberskjold. Oden hadde to ravner; de fløy ut hver morgen i dagrenningen og for rundt hele verden; men allerede ved dagverdstid (kl. 10) var de tilbake igjen og satt på skuldrene hans og hvisket til ham om 17alt som hendte vidt om i landene. — Når Oden red ut, satt han på hesten Sleipne, som hadde åtte føtter og var den hurtigste hest i verden. I hånden hadde han spydet Gungne; når han skjøt det avsted etter en mann, drepte det alltid. — Somme tider kastet Oden spydet sitt ut mellom menneskene på jorden mer på slump; da begynte de å føre krig mot hverandre. Han lot da noen gudinner, valkyrjene, ride til slagmarken; de valgte ut de krigere som skulle falle, og førte dem til Valhall. Der går krigerne hver dag ut på en voll og strider til alle er drept. Men så galer hanen i Valhall; da våkner de opp igjen og går glade hjem til Odens gjestebudshall og eter flesk og holder drikkelag. Således skal de øve seg til ragna-rokk (ɔ: verdens undergang). — Onsdag har navn etter Oden, og fredag etter Odens hustru Frigg.

Tor var tykk og bred, med rødt skjegg. Han satt i en kjerre med to bukker for og kjørte over skyene og fjelltoppene. Da revnet fjellene under vognhjulene, — derav kom tordenen. Tor kastet hammeren sin, Mjølne, etter bergtrollene så det gnistret av den, og det var lynild. Etter Tor har torsdag sitt navn.

Njord og hans sønn Frøi bad folket til for å få godt år, rikt fiske og fred. — Balder (eg. Herren) var den lyseste og fagreste av gudene. — Brage var gud for visdom og skaldekunst (s. 15). — Gudinnen Frøya gråt gulltårer, fordi mannen hennes hadde reist fra henne til de fremmede land; etter henne har fruer og frøkener navn. — Urd (ɔ: skjebne), Verdandi (ɔ: vertande, fremtid) og Skuld (ɔ: skyld, synd) kaltes norner (skjebnegudinner). Med det samme en ble født, spant nornene hans skjebnetråd; gjorde de den lang, kom han til å leve lenge.

Loke var av Jotun-slekt; men æsene hadde tatt ham opp i sitt lag. Han var fager, men listig og ond. Sønnene hans var ulven Fenrir og Midgards-ormen. Lokes datter Hel i Helheim var blåsvart over halve ansiktet; til henne kom alle de som døde av sykdom og elde. For å få komme til Valhall likevel, brukte mange dødssyke å stikke seg med en spydodd (en »geirsodd«).

Om ragna-rokk. Når det nærmer seg til den tiden da verden må forgå, skal menneskene bli forferdelig slemme; bror dreper bror, og sønn dreper far. Da kommer fimbulvinteren; den er så lang som tre vintrer, og det blåser snøstorm hele tiden. Så faller stjernene ned på jorden, havbårene går langt opover land, luften blir full av giftig damp.

Hel og alle de døde som er hos henne, går ombord i et skip og seiler til sletten Vigrid. Der stiller de seg opp i fylking sammen med Loke, Fenris-ulven, Midgards-ormen og bergtrollene.

2 — Lødøen: Norges historie.

18Men så reiser guden Heimdal seg i Åsgard og blåser i hornet sitt; da tar æsene og alle Valhalls kjemper våpnene sine og drar til Vigrid de også. De går mot Hels fylking. Fenris-ulven farer frem og gaper så høyt at overkjeven når opp under himmelen og underkjeven ned til jorden. Oden går mot ham, men blir slukt; da tar Odens sønn, den tause Vidar, med en hånd i hver kjeve på ulven og flekker den i to. Tor knuser Midgardsormen med hammeren sin; men han går bare ni steg tilbake; da dør han av alt det edderet ormen har sprøytet over ham. Til slutt er alle på begge sider drept, jorden begynner å brenne, og luen leker høyt mot himmelen. Så skjelver jorden og synker i havet.

Da kommer Allfader ned fra himmelen. Han byr at jorden skal stige langsomt opp av havet igjen. Den er nå grønn og fager. Allfader vekker opp igjen æsene og de menneskene som var tapre og rettferdige. Så fører han dem til slottet sitt, Gimle; det er tekket med gull og skinner klarere enn solen. Men de æreløse nidingene i Hels hær, dem tar dragen Nidhugger med seg til Nåstrand (ɔ: de dødes strand); der er kald tåke og skinner aldri sol. Der står en sal som er bygd av levende ormekropper. Ormehodene vender inn, og de spyr ut edder, som renner etter gulvet i en dyp strøm. I den skal nidingene vade til knærne; en ulv skal slite og rive i dem, og de skal fryse til evig tid. ¹)