Gammel-stenalderen (den paleolittiske tid). I gammel-stenalderens tid lå hele Nordeuropa gjemt under en veldig isbre, som nådde sydover til midt i Tyskland og var flere hundre meter tykk (istidene). Allerede da levde det mennesker i Europa, sønnenfor iskanten, og like ens i Afrika og Asia. De hadde fremstående underkjeve, lav panne og hukende gang; de bodde i berghuler eller i jordhytter inne i skogene, næsten som ville dyr. Økser, spydodder og kniver gjorde de sig af flintesten og grønnsten, som de formet til lite grand. Denne tiden (gammel-stenalderen) varte minst et par hundre tusen år. Ved slutten af den hadde folk her i Europa omtrent samme utseende som i våre dager. 4Ny-stenalderen (den neolittiske tid; den kalles i Norge den eldre og den yngre stenalder, 10 000 — 2000 f. K.). I ny-stenalderen smeltet isdekket utover Nordeuropa vekk litt efter hvert. Omkring 7000 f. K. var Norges ytterste kystrand blitt nogenlunde bar (omtrent som Sydgrønlands kyst nu). På Jæren lå kysten da omtrent 15 m dypere enn i våre dager og ved Oslofjorden omtrent 60 m. Da var det at de første menneskene kom til Norge. Det var fra Sverige og Danmark de kom, i små flokker langs efter kysten på leiting efter mat; men vi vet ikke hvilken folkeætt de tilhørte. De slo sig helst til ved fjordene og elvene; der bodde de i fjellhuler eller i små hytter av sten, torv og tre. Nede på stranden fant de sjø-skjell som de åt. De fisket med fiskekroker av ben, eller med garn. Fra Danmark byttet de til sig flint som de brukte til økser, spydodder o. l. Det eneste tamdyret deres var hunden.
Om nogen hundre år var værlaget i Norge blitt så varmt at det vokste skog et par hundre meter høiere op efter fjellsidene enn i våre dager. De fleste av de folk som bodde 5i Norge da, var rimeligvis germaner. Når de skulde lage sig båter, tok de tykke trær og brente dem av nede ved roten, og derefter hulet de dem ud med ild. Inne i skogene var det fullt av ville dyr (kronhjort, elg, villsvin, bjørn o. fl.). For dem grov våre fedre dype graver i jorden og la kvister løst udover (»dyregraver«); når dyrene så gikk ut på kvistene, falt de nedi. Våre fedre brukte skinnet af dyrene til klær, og de pyntet sig med dyretenner i en snor om halsen. Senere i tiden fikk de sig tamme kyr, sauer, geiter, svin og hester og sådde litt korn.
Mens folk i Nordeuropa enda levde i stenalderen, var Egypten og Babylonia allerede blitt mektige riker.
Bronsealderen (2000—500 f. K.). I slutten av den yngre stenalderen hadde folk i Norge begynt å bygge små skib. Vi kan tenke oss at de lastet skibene med skinn fra skogene sine, og så seilte de langs med Sverige og Danmark til de store elvemunningene i Nordtyskland. Der traff de handelsmenn, som var kommet på båter nordefter de tyske elvene og hadde med sig gull og bronse fra Middelhavslandene. Våre fedre byttet til sig disse varer og seilte så hjem igjen. De gjorde sig bronseøkser, og hjelmer og skjold med bronsebeslag, vakre bronsespenner o. s. v. Vi kaller denne tiden bronsealderen. Den begynte i Norden flere hundre år senere enn i de sydligere landene.
Den eldre jernalder (500 f. K.—800 e. K.). Omtrent 500 f. K. lærte nordboerne av folk i Sydeuropa å gjøre sig våben og redskaper av jern. Dermed begynte den eldre jernalderen. Senere i den eldre jernalder fant nogen av germanerne (i Mellemeuropa?) på å bruke trestaver (»kjevler«) til å skjære bokstavskrift inn i. Flere av de greske og romerske bokstavene var runde så de ikke var lette å skjære med kniv. Derfor laget germanerne dem om til et 6slags nye bokstaver som blev kalt runer. På bautastenene risset de ofte inn runeinnskrifter, og av slike minneskrifter ser vi at omtrent alle de germanske stammene i den eldre jernalderen talte germanske sprog. Folk trodde at de som forstod runene, kunde hekse. De yngre (nordiske) runer fra vikingtiden ser slik ut:
Folkevandringene. Omkring 400—500 e. K. drog flere germanske folk ut fra bostedene sine i Germania (ɔ: landene østenfor Rhinen). Mangen gang hadde de konene, barna og kreaturflokkene sine med sig, de fór sydover Donau og vestover Rhinen og tok hver sin del av Det vestromerske rike. Dermed begynte det tidsrum i verdenshistorien som vi kaller middelalderen (500—1500 e. K.). De folkene som den gang bodde i Frankrike, Spania og Italia hadde lært sig det romerske sprog. Nu bosatte germanerne sig i landene deres, blandet sig med dem og lærte deres romerske sprog og den kristne tro. Det er deres efterkommere som vi nu kaller de romanske folk.
Det merkeligste av folkevandringsfolkene var frankerne (i Frankrike og Vesttyskland). Når de drog i krig, gikk de i de eldste tidene mest til fots, som de andre germanerne. Men så kom araberne i Spania nordover og vilde ta Frankrike. Arabernes krigsfolk red på hester og var klædd i stål-rustninger fra topp til tå. Når de arabiske ryttere stilte sig op mann ved mann, rettet lansene sine fremover, og så red frem i fullt firsprang, da var hver av dem jevngod med 10 krigere til fots. Også frankerne måtte herefter la nogen av krigsfolkene sine ride.
Frankernes mektigste konge var Karl den store (768—814). Han la under sig næsten hele Italia og Tyskland. Sakserne i Tyskland tvang han med makt til å bli kristne. Til slutt kronte paven ham til romersk keiser. Og kongene i Europa prøvde i flere hundre år bakefter å ligne Karl den store.
Karl den stores eftermenn hadde til slutt næsten bare ryttere i krigshærene 7sine (»riddere«). Men hver hest og stålrustning kostet mange penger. Det var derfor bare de menn som eide de største gårdene, som hadde råd til å bli riddere; de blev kalt herremenn (eg. hærmenn) eller adelsmenn; de gikk med gullkjede om halsen, og hver av dem hadde sitt »merke« (et dyr, en blomst, en hammer o. s. v.); dette merke satte de på skjoldet sitt og på annet som hørte dem til; det gikk også i arv til barna og blev dermed til ættens adelsvåben. Adelsmennene lot de beste krigsfolkene sine ride med sig i krigen (»riddersvenner«). Til takk for hjelpen satte kongen adelsmennene til å styre store landskaper (»len«) for ham, og de kaltes da kongens lensmenn eller vasaller. (Ridderløftet; turnéringer.)
