På Vestlandet var det den gang fylker (Sygnafylke, Firdafylke o. s. v.). I Trøndelag og på Østlandet var mange av bygdene samlet til riker. Over hvert fylke eller rike rådde oftest en storbonde som hadde flere huskarer enn de andre bøndene; han kaltes herse, jarl eller konge. Begynte nogen av grannehøvdingene krig, sendte fylkeshøvdingen straks ut hærpil (eller budstikke) fra gård til gård med bud om at mennene skulde møte frem. Derefter drog de alle mot fienden; »da skulde hver mann gå glad frem i striden til han fant sin bane«.
Rett som det var, hendte det at en mann i herredet (bygden) blev drept. Da møtte hans nærmeste slektning 19(»eftermålsmannen«) frem med slektningene sine på tingvollen i herredet. Drapsmannen og hans slekt møtte også frem, og så måtte de gjæveste mennene dømme i saken (herredsting).
I flere av fylkene på Vestlandet holdt folket også fylkesting hvert år tidlig på våren (ved sommermål, 14de april) for alle herredene i fylket. Da møtte storbøndene mannsterke frem på tingplassen for fylket og gjorde vedtak om hvordan lovene der i bygdene skulde være. Derefter dømte de fornemste av storbøndene (»lagretten«) i de trettene som herredstingene ikke hadde fått slutt på. Bakefter tingmøtet holdt folket blotfest for gudene.
Drapsmennene blev på fylkestinget oftest dømt til å betale bot (ɔ: vederlag) til den dreptes slekt. Betalingen var for en odelsbonde i alt 48 merker sølv (= omtr. 154 kyr eller 3840 alen vadmel), for en herse eller lendermann 96, jarl 192, konge 384 (?) merker. Somme tider blev drapsmannen »lyst utlæg« (ɔ: dømt til å være borte fra landet en viss tid). — Vilde en drapsmann ikke gjøre det lagretten dømte ham til, måtte den dreptes slektninger begynne ufred mot ham og hans slekt; de skulde ikke gi sig før de hadde tatt livet hans, bare da fikk den drepte ro i graven (»blodhevn«). Sådanne feider kunde vare i årevis til hele den ene slekten var utryddet. — Somme ganger gik de to som var i trette, ut på en holme (eller en avmerket rund plass) og kjempet mot hverandre (»holmgang«); folk mente at gudene da selv vilde avgjøre hvem som skulde vinne (»gudsdom«).
Ved tingvollen hadde høvdingen på gården rimeligvis et stenalter (»horg«). Senere bygde han i steden et gudshus (»hov«), uten tårn, men med dragehoder og utskjæringer på mønene. Innvendig var langbenker, lang-ild og ljore, som i en almindelig skåle. I den innerste enden var et mindre rum, omtrent som koret i våre kirker; der stod gudebilleder langs med veggen i en halv-ring. Midt foran dem var et alter; der skulde det alltid brenne ild. — Når tinget var slutt, gikk høvdingen til hovet, og bøndene kom med hester, kyr, sauer og svin, somme tider også med en træl, som de drepte foran alteret. Offerdyrenes kjøtt kokte de i kjeler over langilden. Så satte høvdingen sig i høgsætet og de andre rundt bordene; de åt kjøttet og drakk øl til. Første skål drakk de vel oftest
2*
20til ære for Oden, så de skulde seire over fiendene sine; den annen for Njord og Frøi, så det skulde bli godt år, rikt fiske og fred; den tredje for Brage; da lovte de å gjøre et eller annet storverk; den fjerde for døde slektninger. Efter offermåltidet gikk de ut på vollen og kappedes i idretter, omtrent som i andre gjestebud. Eller de samlet sig om en sagaforteller eller en skald.
Halvdan Svarte († 860?). Halvdan Svarte var konge i Vestfold; han la under sig næsten hele Østlandet og rådde også over Sogn. — Halvdan Svarte fikk alle bøndene på Østlandet til å rette sig efter Eidsivatings-loven. De holdt ting på Eidsvoll hvert år midt på sommeren.
En vår var Halvdan Svarte i gjestebud på Hadeland. Da han skulde hjem igjen, kjørte han på Randsfjorden med folkene sine; de var alle drukne. Det var så sent på våren at isen allerede tok til å bli dårlig; rett som det var, brast den, og kongen blev der med mange av mennene sine. — I Hvalvdan Svartes tid hadde det vært gode år på Østlandet; det trodde bøndene kom av at han var godt likt av gudene. Da han var død, kom derfor de beste bøndene fra hver del av hele riket og krevde at liket skulde bli gravsatt hos dem; da mente de at de gode årene skulde vare ved. Til slutt delte de liket i fire parter, som de haug-la i hver sin bygd; Halvdanshaugene på Ringerike og på Hadeland er til den dag idag.
Harald Hårfagre (860—872—930?). Da Halvdan Svarte døde, var sønnen Harald bare 10 år gammel. Men allerede da var han stor og sterk, hadde silkegult hår, og var forstandig til å tale for sig. — Sagnet forteller at Harald var i et julegjestebud i Valdres to år efter. Der så han en kongedatter, Gyda, som han likte godt. Siden sendte han nogen menn til henne og spurte om hun vilde bli konen hans. Hun svarte at hun ikke vilde ha ham, uten at han la under sig hele Norge. Da mennene bar dette svaret frem for Harald, ropte han: »Det lover jeg, og jeg tar til 21vidne den gud som rår for alt, at jeg ikke skal klippe eller kjemme håret mitt før jeg har lagt under mig hele Norge!«
Harald fór siden med mennene sine nord igjennem Gudbrandsdalen og over Dovre. I Trøndelag sluttet han forbund med håløig-jarlen Håkon Grjotgardsson, som den gang rådde sydover til Trøndelag; fra Håkon stammer de mektige ladejarlene. Siden gikk Harald med hæren sin ombord i skib i Trøndelag og seilte syd efter kysten; han vant over småkongene i det ene fylket efter det andre. Det siste slaget stod i Havsfjord, utenfor Stavanger. Der kom de siste og mektigste småkongene på Vestlandet imot ham med en stor hær; den djerve Haklang, som hadde vært i viking på De britiske øer, var også kommet hjem med nogen skib og skulde hjelpe dem. Harald hadde ombord på skibet sitt nogen ville kjemper som folk kalte ulvhedner, fordi de bar skjorter av ulveskinn istedenfor brynjer. I slaget tok de med ett til å gå berserkgang; de blev da rasende, vrengte øinene, bet stykker av skjoldene sine, brølte som stuter, sprang over på Haklangs skib og hugg ned for fote. 22Til slutt måtte småkongenes folk flykte til alle kanter; sagaene sier at dermed hadde Harald samlet Norge til ett rike, 872. Kort efter var han i gjestebud på Møre hos Ragnvald Mørejarl. Ragnvald klipte og greide håret hans og gav ham tilnavnet Hårfagre.
I Finnmark, helt til Hvitehavet, fór finnene om med rensdyrflokkene sine; de fanget også rev og mår. Harald lot da sin lendermann i Hålogaland seile dit med krigsfolk av og til, og da måtte finnene betale skinnvarer i »skatt« til kongen (»finneferden«).
Harald Hårfagre og storbøndene.
Hver gang Harald Hårfagre hadde lagt under sig et nytt fylke, brukte han å sende bud efter de rikeste storbøndene der. De måtte da møte frem hos ham og bli hans lendermenn og sverge på at de vilde lyde ham for eftertiden; når han drog i krig, skulde de møte op med alt krigsfolket i bygdene sine og hjelpe ham. Nogen få av de aller gjæveste høvdingene satte han til å være jarler over hele fylker eller enda mer.
Men mange av storbøndene mente at Harald, da han la Norge under sig, også med det samme hadde tatt fra dem odelen (eller arveretten) til gårdene deres, og at de nu bare skulde være leilendingene hans; dette syntes de var en stor skam for dem. Derfor flyttet flere hundre odelsbønder til Vesterhavs-øiene med alt sitt folk og kveg; Harald tok da gårdene deres i Norge og satte årmenn til å styre dem. Men så kom bøndene seilende tilbake igjen med vikingskib; de brente gårder hvor de kunde. Da fór Harald vestover med hærskibene sine, og la under sig Orknøiene og Hjaltland (nu Shetland). Herefter reiste utvandrerne fra Norge helst til Island.
Den første nordmannen som fant frem til Island, var vikingen Naddodd; han blev drevet dit av stormen en gang han hadde tenkt sig til Færøiene (i 867?). En tid efter seilte Floke avsted. Han styrte efter solen og stjernene til han kom forbi Færøiene. Derpå slapp han løs tre ravner, og den siste av dem fløi foran skibet frem til Island. — Ellers var det den 23gang skikk i Europa å seile langsmed kystene; bare nordboerne vågde sig ut på selve verdenshavet.
På den tid levde i Sunnfjord odelsbonden Ingolv. Han hadde vært med på å drepe en mann; derfor blev han dømt til å fare fra Norge. Ingolv gjorde da et stort blót på gården sin i Sunnfjord for å få vite sin lagnad, og han uttydde svaret så, at Island skulde bli hans hjem for fremtiden. Siden seilte han vestover, med mange folk og alt sitt gods. Han hadde med sig høgsæte-stolpene sine hjemmefra. Da han fikk Island i sikte, kastet han dem i havet og bad gudene la dem drive dit hvor han skulde bosette sig. Han fant dem ikke igjen før det tredje året efter, og de lå da mange mil fra det stedet hvor han hadde kastet dem ut. Her bygde han så gården Reykjavik, som nu er den største byen på Island. Ingolv var Islands første landnåmsmann (ɔ: en mann som tok land til eie). Kort tid efter flyttet Skallagrim fra Fjordene til Island; hans sønn Egil Skallagrimsson blev en berømt kjempe og den største skalden i sagatiden. — Islendingene innrettet sig med lover omtrent som på Vestlandet i Norge. Hver sommer ved sankthans holdt de allting for hele øen.
Gange-Rolv.
Gange-Rolv var sønn av Ragnvald Mørejarl. Han drog tidlig ut i viking. Den gang brukte vikingene, når de kom seilende langs med kysten, å gå i land og røve kreaturer til mat (»strandhugg«). Harald hadde forbudt på det strengeste å gjøre slikt i Norge; men da Rolv engang seilte hjemover langsmed Norges kyst, gjorde han strandhugg likevel. Da lot Harald ham dømme fredløs, så som det var fastsatt i loven, — enda Rolv var sønn av hans gode venn. Sagaen forteller at Rolv siden seilte til Nordfrankrike. Der blev han høvding over en hel hær av danske og norske vikinger, og de herjet langt inn gjennem landet. For å få fred måtte den franske konge til slutt gjøre Rolv til jarl over en stor landsdel, som siden blev kaldt Normandi. — Normannerne i Normandi giftet sig med franske kvinner. Efterkommerne deres lærte derfor det franske mål; på dette målet diktet de kveder og fortalte sagaer, like ens som folket hjemme i Norden. Normannerne lærte av franskmennene å ride når de var i krig; de blev i eftertiden regnet med blandt de ypperste riddere i Europa. De hadde tatt i arv vikingenes utferdslyst, og de la under sig Syditalia og England (1066).
Harald Hårfagre og sønnene hans.
Harald hadde flere koner og mange sønner. Sønnene likte ikke at han hadde satt 24jarler til å styre i somme av fylkene, — fordi de selv gjerne vilde være konger der, og de drepte Ragnvald Mjørejarl. Da Harald var 70 år, gjorde han derfor sønnene sine til konger over hver sin del av Norge. Men den fornemste av dem, Eirik Blodøks, tenkte han å gjøre til overkonge. Eirik var gift med Gunhild, den danske konges datter; hun var fager, men »ond og trollkyndig«, og hun lokket ham til å drepe flere av brødrene hans.
Håkon Adalsteinsfostre. (935—961). Da Harald Hårfagre var 70 år, fikk han sønnen Håkon. Denne gutten blev stor av vekst og meget lik faren. Harald sendte ham til sin venn kong Adalstein i England, så Eirik Blodøks ikke skulde få drepe ham. Der blev Håkon døpt og oplært i den kristne tro.
Da Harald Hårfagre var 80 år, gav han riket til Eirik Blodøks, og tre år efter døde han (933). Han blev hauglagt ved det nuværende Haugesund. I Trøndelag rådde den gang Sigurd Ladejarl; han sendte straks bud til Håkon i England og bad ham komme tilbake og ta riket. Adalstein gav Håkon folk og nogen skib og sverdet Kvernbit; med det kløvde Håkon en gang en kvernsten like inn til øiet (?). Håkon seilte først til Trondheim og holdt ting med bøndene (på øiren ved Nidelva? Øreting). Der syntes alle at han var stor og fager, og de sa sig imellem at det var Harald Hårfagre som var blitt ung andre gangen. Håkon lovte dem, at om de nu vilde ta ham til konge, skulde de få igjen odels-retten til gårdene sine. Da slo de på skjoldene med sverdet og ropte alle mann: »Håkon skal være konge!« Men Eirik og Gunhild og sønnene deres rømte til Nordengland.
Håkon reiste fra fylke til fylke over hele Vestlandet, og alle steder lovte folket at de vilde rette sig efter Gulatingsloven. Hvert år ved sankthans skulde de beste menn i hvert fylke møte på Gula i Sogn og holde lagting for Gula lagdømme. Der gav de nye lover, og dømte i de trettene 25som ikke var blitt avgjort på fylkestingene. På samme måte vedtok bøndene i hele Trøndelag Frostatings-loven for Frosta lagdømme. På Østlandet gjaldt Eidsivatings-loven som før, i Eidsiva lagdømme. På fjell og høie nes langsmed kysten bygde Håkon varder av tre, så som han hadde lært det i Nordengland, og alle sjøbygdene på Vestlandet (og i Trøndelag?) delte han i skib-reder. Bøndene i hver skib-rede skulde holde et krigsskib ferdig med mannskap og niste. Når de så fremmede krigsskib ute i havskjærene, tendte de ild på nærmeste varde; straks efter stod den ene varden efter den andre i brand langs efter hele kysten, og på 7 dager nådde krigsbudet på den måten over hele landet.
Håkon var den første her i Norge som prøvde å kristne folket. Han møtte op på Frostatinget og bad trønderne ta den kristne tro. Men bondehøvdingen Åsbjørn fra Medalhus i Gauldal talte så kraftig imot at Håkon måtte la folket få tro på æsene som før.
Håkon Adalsteinsfostres død.
Eirik Blodøks falt i et slag i Nordengland. Da reiste Gunhild og sønnene hennes til den danske kongen, Harald Blåtann; han gav dem skib og folk, forat de skulde vinne Norge — for ham. Håkon seiret over Eiriks-sønnene to ganger; men i det siste slaget (på Stord) fikk han sin bane.
Eiriks-sønnene hadde den gang seks ganger så mange folk som Håkon. I fylkingen sin hadde de også brødrene Øyvind Skrøya og Alv Åskmann, som var veldige kjemper. — Håkon var lett å kjenne i nordmennenes fylking, fordi hans forgylte hjelm blinkte i solskinnet. Derfor skjøt alle danene sine våben mot ham. Kongens skald, Øyvind Skaldespiller, tok da en hette og satte den over hjelmen på kongen. Da ropte Øyvind Skrøya høit: »Skjuler nordmennenes konge sig nu, eller har han rømt, eller hvor er gullhjelmen?« Håkon svarte: »Hold fram som du stevner, så skal du nok treffe nordmannakongen!« Dermed kastet han skjoldet, grep Kvernbit med begge hendene og fór frem foran sine menn; ved siden av ham gikk den islandske kjempen Toralv Skolmsson, som bare var 18 år. Øyvind og Alv i danehæren gikk også frem, og de brølte som rasende stuter. Da 26de møtte Håkon, løftet han Kvernbit med begge hender og kløvde Øyvinds hjelm og hode like ned i akslene. I det samme falt også Alv Askmann for Toralv. Danene snudde sig nu og tok på flukt, ned til skibene. Nordmennene satte efter; men da blev Håkon truffet av en pil i overarmen, og blodet var ikke til å stanse. Håkons menn bød sig til å føre liket hans til England og gravsette det i kristen jord (ɔ: på en kirkegård); men Håkon svarte: »Som en hedning har jeg levd, som en hedning bør jeg derfor legges i jorden.« Han blev hauglagt på Sæheim ved Bergen (961). Både vennene og uvennene hans sa at så god konge fikk de aldri mer. Han bærer tilnavnet »den gode«.