163

Et helligt kors staar høit i nord,hvor ingen sangfugl bygger;i sne det staar paa frosne jordog langt fra løvsalsskygger.164Har lyset døde jord forladt,og isner himlen selv ved nat,hvor sjæl og hjerte gyser:fra bølgebjerg af evig ishenpeger mod Guds paradisdet kors ved nat og lyser.

Med glans fra livets morgenland,i dødens midnatssonedet viser vei fra hvalens strandtil palmeskovens krone;og øiet, blindt af evig sne,kan livets grønne træ dog se,hvorom Guds engle knæle;og gjennem dybe grav af isgaar haabfuld til Guds paradismed tro de frelste sjæle.

Hvo planted hist saa høit i nordden gren fra Edens have?Hvo bar den tro i hvalens sporhenover dybets grave?Ispolens søn, hvo gav dig fred?Ei steg en engel til dig ned; —Gud en apostel sendte!I mulm han saa et folk forladt;ham Aanden viste dag og natden vei, kun døde kjendte.

Og ei han havde rist og ro;den vei han maatte følge,gik end den over dødens broog fjeld af frosne bølge.Ham fulgte børn og trofast viv,i Herrens haand han gav sit liv;men Aanden ham ledsaged;den bar ham over store grav,og bag det dunkle midnatshavhan fjerne kyst opdaged.

I mulm fór blodig dødsharpunmod hval ved vilde strande;paa kysten stod et fredspaulunmed lys fra fjerne lande.Der hjalp en kjærlig haand i nød,der lød en salig trøst i død,der Guds apostel bo’de.Did ty’de hver bedrøvet sjæl,til lysets og til livets væld,og haabed, elsked, tro’de.

Hos Gud nu den apostel bor,hans sjæl Gud evig glæde!Hans mindekvad høit over jordforløste sjæle kvæde.Hans bautasten er korset hist,som leder til den Herre Krist. —Hvor isnet sjælen gyser,fra bølgebjerg af evig is,det peger mod Guds paradisog gjennem natten lyser.

B. S. Ingemann.

163

Et hellig kors står høyt i nord,hvor ingen sangfugl bygger;i sne det står på frosne jordog langt fra løvsalsskygger.164Har lyset døde jord forlatt,og isner himlen selv ved natt,hvor sjel og hjerte gyser:fra bølgebjerg av evig ishenpeger mot Guds paradisdet kors ved natt og lyser.

Med glans fra livets morgenland,i dødens midnattssonedet viser vei fra hvalens strandtil palmeskovens krone;og øyet, blindt av evig sne,kan livets grønne tre dog se,hvorom Guds engler knele;og gjennom dype grav av isgår håpfull til Guds paradismed tro de frelste sjæle.

Hvo plantet hist så høyt i nordden gren fra Edens have?Hvo bar den tro i hvalens sporhenover dypets grave?Ispolens sønn, hvo ga deg fred?Ei steg en engel til deg ned; —Gud en apostel sendte!I mulm han så et folk forlatt;ham Aanden viste dag og nattden vei, kun døde kjente.

Og ei han hadde rist og ro;den vei han måtte følge,gikk enn den over dødens broog fjell av frosne bølge.Ham fulgte barn og trofast viv,i Herrens hånd han ga sitt liv;men Aanden ham ledsaget;den bar ham over store grav,og bak det dunkle midnattshavhan fjerne kyst oppdaget.

I mulm fór blodig dødsharpunmot hval ved ville strande;på kysten stod et fredspaulunmed lys fra fjerne lande.Der hjalp en kjærlig hånd i nød,der lød en salig trøst i død,der Guds apostel bo’de.Dit ty’de hver bedrøvet sjel,til lysets og til livets vell,og håpet, elsket, tro’de.

Hos Gud nå den apostel bor,hans sjel Gud evig glede!Hans mindekvad høyt over jordforløste sjæle kvede.Hans bautastein er korset hist,som leder til den Herre Krist. —Hvor isnet sjelen gyser,fra bølgebjerg av evig is,det peker mot Guds paradisog gjennom natten lyser.

B. S. Ingemann.