76. Ungbirken.
En ungbirk stander ved fjordenog vandspeilet ganske nær.Hvor stor og smuk den ervordende aar, jeg har boet her!Nu løfter den hvide stammekronen fra bredden lav.Men tro dog ei, den vil bramme —den ved ikke selv deraf.
I Guds og i hvermands øineden vokser fra dag til dag,og kvistene, som sig høine,nu byder hver sangfugl tag.Men birken undres derover;den kjender slet ei sin rang.Den bøier mod vandets voversaa ydmyg bladenes hang.
Just dette kan den forleneskjønhed for andre trærog lokker hen i dens greneal himlens vingede hær.
Just det, at den ikke tænkerat løfte sin krone op,men stille kvistene sænker,gjør skyggende lun dens top.
Hvad kommer det af? — Denskuersig daglig i bølgens speilved siden af krat og tuerog — skuer saa deilig feil.Thi alt som mod lysets rigerden hæver sin krones stav,den synes, den nedad stigerog vokser sig mere lav.
Du deilige birk, du kjære!paa dig vil jeg ofte se.Gud give, jeg maatte lære,hvad du mig saa smukt kan te:at vokse i eget øienedad med hver en dag —at krone og at ophøie,det vorder da Herrens sag!
J. Moe.
76. Ungbirken.
En ungbirk stander ved fjordenog vannspeilet ganske nær.Hvor stor og smuk den ervordende år, jeg har boet her!Nå løfter den hvite stammekronen fra bredden lav.Men tro dog ei, den vil bramme —den ved ikke selv derav.
I Guds og i hvermands øyneden vokser fra dag til dag,og kvistene, som seg høyne,nå byr hver sangfugl tag.Men bjørken undres derover;den kjenner slett ei sin rang.Den bøyer mot vannets voverså ydmyk bladenes hang.
Just dette kan den forleneskjønnhet for andre trærog lokker hen i dens grenerall himlens vingede hær.
Just det, at den ikke tenkerå løfte sin krone opp,men stille kvistene senker,gjør skyggende lun dens topp.
Hva kommer det av? — Denskuersig daglig i bølgens speilved siden av krat og tuerog — skuer så deilig feil.Thi alt som mot lysets rikerden hever sin krones stav,den synes, den nedad stigerog vokser seg mer lav.
Du deilige birk, du kjære!på deg vil jeg ofte se.Gud gi, jeg måtte lære,hva du meg så smukt kan te:å vokse i eget øyenedad med hver en dag —at krone og at ophøie,det vorder da Herrens sak!
J. Moe.