89

I aaret 1740 tildrog sig følgende begivenhed i den svenske bjergstad Falun. En rask bjergmand forlod en dag sin unge brud med de ord: „Paa Sankt Luciæ dag (den 13de december) skal vi altsaa med Guds hjælp have bryllup og sætte foden under eget bord.“ „Og saa vil vi i vort lille hus leve i fred og kjærlighed,“ svarede den tro pige og tog en hjertelig afsked med ham, hvorpaa han gik til sit sedvanlige bjergarbeide. Dog, mennesket spaar, men Gud raa’r. Det gik ikke saaledes, som de unge folk havde tænkt. Da presten noget før Sankt Luciæ dag havde lyst anden gang til egteskab for dem i kirken, saaledes som det er skik og brug, og havde sluttet med disse ord: „Dersom nogen har noget mod dette egteskab at indvende, da sige han til itide og tie siden stille,“ — se, da meldte sig døden. Thi da den unge mand næste morgen kom forbi sin trolovedes hus og gik paa arbeide, da bankede han vel som sedvanlig paa hendes vindu og sagde hende endnu en gang godmorgen, men kom aldrig igjen for at sige hende godaften. Et jordskred begravede ham samme dag i gruben, og hun fik ikke engang hans lig at se; thi man kunde ikke faa ham udgravet. Dybt bedrøvet over dette haarde stød lagde hun det halstørklæde tilside, som hun havde sømmet som en brudegave til den afdøde. Men hendes trofaste hjerte glemte aldrig den elskede.

Efter den tid fandt mange merkelige begivenheder sted paa jorden. Krige førtes tillands og tilvands og blev atter endte; konger blev salvede og begravede; helte blev fødte og berømte og igjen glemte over andre. Der indtraf store omveltninger, som rystede 90staterne i deres grundvold; ja nogle riger gik tilgrunde, medens andre igjen blev stiftede, og over tiden og dens mægtige forandringer glemte man kun altfor let den uforanderlige evighed og ham, som har alle ting i sin haand. — Ogsaa i Sverige var fra 1740 til begyndelsen af vort aarhundrede saare meget blevet forandret. Konger var valgte eller døde, statsforfatningen flere gange omdannet, de gamle seder forsvundne med den gamle slegt. Neppe mindedes hist og her en graahærdet olding de gamle tider og den længst forsvundne tilstand.

Da skede det i aaret 1809, at bjergverksstyrelsen i Falun befalede at gjennemgrave en tvergang imellem to schakter eller afdelinger i gruberne — over 200 meter dybt under jorden —, og at bjergfolkene under sit arbeide stødte paa liget af en ung mand, som var ganske tildækket med grus og helt gjennemtrængt af jernvitriol eller metallisk salt; iøvrigt var han saa uforandret, at man kunde kjende hans alder og ansigtstræk, som om han først var død for en time siden. Man fik liget op af gruben, og da det rygtedes, strømmede en stor mængde mennesker til fra Falun og hele omegnen for at se det. Men ingen af dem vidste, hvem den døde var; hans fader og moder, hans slegtninge og venner var alle for længe siden hensovede.

Endelig nærmede sig ved sin krykke en meget gammel kvinde med aldeles graat haar og rynker i panden. Da hun saa liget, rystede hun og blev saa bevæget, at hendes krykke faldt, og hun sank ned over den døde. Man bragte hende med møie igjen til sig selv. Det var den forlængst begravede unge mands brud; hun var den eneste, som endnu tænkte paa ham, og som et billede af det omskiftelige og forkrænkelige jordliv stod hun nu ligeoverfor ham, den ungdommelige døde. Alle de tilstedeværende, som af hendes ytringer erfarede sammenhængen, følte sig dybt grebne. De maatte erkjende, at under jordlivets mangfoldige omskiftninger er intet saa fast og bestandigt som trofast kjærligheds magt. — Den endnu stedse tro og elskende brud var den nærmeste, ja den eneste, som havde nogen ret til den hensovede. Hun fordrede denne, og man opfyldte gjerne hendes bøn. Liget blev af bjergfolkene baaret hen til det sted, hvor den gamle boede, og hun overtog omsorgen for dets begravelse. Da graven var kastet, og bjergfolkene kom for at afhente liget, laa silketørklædet, hvilket hun havde gjemt som et minde om hine lykkelige ungdomsdage, om brudgommens hals, og bruden fulgte ham i sin høitidsdragt, som om veien gik til brudeskamlen. 91Hun var glad og frimodig i sit hjerte; thi hun havde lært at gjøre forskjel paa tid og evighed, og hun havde overvundet al frygt for døden i troen paa ham, som er opstandelsen og livet.

J. Hebel.

89

I året 1740 tildrog seg følgende begivenhet i den svenske bergstad Falun. En rask bergmann forlot en dag sin unge brud med de ord: „På Sankt Luciæ dag (den 13de desember) skal vi altså med Guds hjelp have bryllup og sette foten under eget bord.“ „Og så vil vi i vårt lille hus leve i fred og kjærlighet,“ svarte den tro pike og tok en hjertelig avskjed med ham, hvorpå han gikk til sitt sedvanlige bergarbeid. Dog, mennesket spår, men Gud raa’r. Det gikk ikke således, som de unge folk hadde tenkt. Da presten noe før Sankt Luciæ dag hadde lyst annen gang til ekteskap for dem i kirken, således som det er skikk og bruk, og hadde sluttet med disse ord: „Dersom noen har noe mot dette ekteskap å innvende, da si han til itide og tie siden stille,“ — se, da meldte seg døden. Thi da den unge mann neste morgen kom forbi sin trolovedes hus og gikk på arbeide, da banket han vel som sedvanlig på hennes vindu og sa henne ennå en gang god morgen, men kom aldri igjen for å si henne godaften. Et jordskred begravde ham samme dag i gruven, og hun fikk ikke engang hans lig å se; thi man kunne ikke få ham utgravd. Dypt bedrøvet over dette harde støt la hun det halstørkle tilside, som hun hadde sømmet som en brudegave til den avdøde. Men hennes trofaste hjerte glemte aldri den elskede.

Etter den tid fant mange merkelige begivenheter sted på jorden. Krige førtes tillands og til vanns og ble atter endte; konger ble salvede og begravde; helte ble fødte og berømte og igjen glemte over andre. Der inntraff store omveltninger, som rystet 90statene i deres grunnvoll; ja noen riker gikk til grunne, mens andre igjen ble stiftede, og over tiden og dens mektige forandringer glemte man kun altfor lett den uforanderlige evighet og ham, som har alle ting i sin hånd. — Også i Sverige var fra 1740 til begynnelsen av vårt århundre såre meget blitt forandret. Konger var valgte eller døde, statsforfatningen flere ganger omdannet, de gamle seder forsvundne med den gamle slekt. Neppe mintes hist og her en graahærdet olding de gamle tider og den lengst forsvundne tilstand.

Da skjedde det i året 1809, at bjergverksstyrelsen i Falun befalte at gjennomgrave en tverrgang imellom to schakter eller avdelinger i gruvene — over 200 meter dypt under jorden —, og at bjergfolkene under sitt arbeide støtte på liket av en ung mann, som var ganske tildekket med grus og helt gjennomtrengt av jernvitriol eller metallisk salt; i øvrig var han så uforandret, at man kunne kjenne hans alder og ansiktstrekk, som om han først var død for en time siden. Man fikk liket opp av gruven, og da det ryktedes, strømmet en stor mengde mennesker til fra Falun og hele omegnen for å se det. Men ingen av dem visste, hvem den døde var; hans far og mor, hans slektninger og venner var alle for lenge siden hensovede.

Endelig nærmet seg ved sin krykke en meget gammel kvinne med aldeles graat hår og rynker i pannen. Da hun så liket, rystet hun og ble så beveget, at hennes krykke falt, og hun sank ned over den døde. Man brakte henne med møye igjen til seg selv. Det var den forlengst begravde unge mands brud; hun var den eneste, som ennå tenkte på ham, og som et bilde av det omskiftelige og forkrænkelige jordliv stod hun nå ligeoverfor ham, den ungdommelige døde. Alle de tilstedeværende, som av hennes ytringer erfarte sammenhengen, følte seg dypt grepne. De måtte erkjenne, at under jordlivets mangfoldige omskiftninger er intet så fast og bestandig som trofast kjærligheds makt. — Den ennå stedse tro og elskende brud var den nærmeste, ja den eneste, som hadde noen rett til den hensovede. Hun fordret denne, og man oppfylte gjerne hennes bøn. Liket ble av bjergfolkene båret hen til det sted, hvor den gamle bodde, og hun overtok omsorgen for dets begravelse. Da graven var kastet, og bjergfolkene kom for å avhente liket, lå silketørkleet, hvilket hun hadde gjemt som et minde om hine lykkelige ungdomsdager, om brudgommens hals, og bruden fulgte ham i sin høytidsdrakt, som om veien gikk til brudeskammelen. 91Hun var glad og frimodig i sitt hjerte; thi hun hadde lært å gjøre forskjell på tid og evighet, og hun hadde overvunnet all frykt for døden i troen på ham, som er oppstandelsen og livet.

J. Hebel.