Dybt inde i Sogn, høit tilfjelds, ligger en ensom dal, som kaldes Justedalen. Da den sorte død begyndte at herje i Norge, drog mange af de rigeste og fornemste folk i Sogn op til denne øde dal, hvor de nedsatte sig og byggede sig gaarde. De gjorde tillige den aftale, at ingen af deres slegt og venner maatte komme op til dem, saalænge pesten varede; men de, som vilde skrive, skulde lægge sine breve under en stor sten ved indgangen til dalen (den kaldes endnu Brevsteinen), og her skulde de igjen finde svar. Men pesten kom alligevel derop og anrettede 48frygtelig ødelæggelse. Alle dalens beboere døde med undtagelse af en eneste liden pige paa gaarden Birkehaug. Da folket var uddøet, søgte kvæget tilskogs og kom siden flokkevis til nabosognet Vaage, hvis indbyggere blev forbausede ved synet af de fremmede kreaturer, som ingen søgte efter. De tog imidlertid kvæget i forvaring, og da de frygtede for, at det ei maatte staa vel til i Justedalen, drog nogle derhen. Hvor disse nu kom, fandt de folket uddøet og husene tomme. Efterat de havde besøgt de fleste gaarde, men ingensteds fundet nogen levende, opgav de haabet om at træffe nogen, og vilde begive sig paa hjemveien, da de pludselig i Birkehaugskogen fik øie paa en jente, som ved synet af de fremmede havde søgt tilskogs. De raabte til hende; men bange som et opjaget vildt flygtede hun dybere ind i skogen for at skjule sig. De besluttede nu om muligt at fange hende, og efter megen anstrengelse lykkedes det dem. Hun var imidlertid sky og vild som en fugl, hvorfor man ogsaa kaldte hende Rypen. Hendes tale kunde de ligesaalidt forstaa, som de kunde gjøre sig forstaaelige for hende. De tog jenten med sig til Vaage, hvor hun blev opfostret og skikkede sig vel. I nogle aar blev Justedalen ubeboet, indtil nogle nordfjordinger drog derhen og opryddede de gamle enge og agre. De første gaarde, som paany blev optagne, skal have været Faaberg og Myklemør. Da Rypen var bleven voksen, drog hun til sit fødested, hvor hun giftede sig og levede lige til sin død. Hun efterlod sig en gjev æt, der gjennem aarhundreder efter hende blev kaldet Rype-slegten og stod i stor anseelse i dalen.

Efter A. Faye.

Dypt inne i Sogn, høyt til fjells, ligger en ensom dal, som kalles Justedalen. Da den sorte død begynte å herje i Norge, drog mange av de rikeste og fornemste folk i Sogn opp til denne øde dal, hvor de nedsatte seg og bygde seg gaarde. De gjorde tillike den avtale, at ingen av deres slekt og venner måtte komme opp til dem, så lenge pesten varte; men de, som ville skrive, skulle legge sine brev under en stor stein ved inngangen til dalen (den kalles ennå Brevsteinen), og her skulle de igjen finne svar. Men pesten kom allikevel derop og anrettet 48fryktelig ødeleggelse. Alle dalens beboere døde med unntakelse av en eneste liten pike på gården Birkehaug. Da folket var utdødd, søkte kveget til skogs og kom siden flokkevis til nabosognet Vaage, hvis innbyggere ble forbausede ved synet av de fremmede kreaturer, som ingen søkte etter. De tok imidlertid kveget i forvaring, og da de fryktede for, at det ei måtte stå vel til i Justedalen, drog noen derhen. Hvor disse nå kom, fant de folket utdødd og husene tomme. Etter at de hadde besøkt de fleste gaarde, men ingensteds funnet noen levende, oppga de håpet om å treffe noen, og ville begi seg på hjemveien, da de plutselig i Birkehaugskogen fikk øye på en jente, som ved synet av de fremmede hadde søkt til skogs. De ropte til henne; men bange som et oppjaget vilt flyktet hun dypere inn i skogen for å skjule seg. De besluttet nå om mulig å fange henne, og etter mye anstrengelse lyktes det dem. Hun var imidlertid sky og vill som en fugl, hvorfor man også kalte henne Rypen. Hennes tale kunne de ligesaalidt forstå, som de kunne gjøre seg forståelige for henne. De tok jenten med seg til Vaage, hvor hun ble oppfostret og skikkede seg vel. I noen år ble Justedalen ubebodd, inntil noen nordfjordinger drog derhen og opryddede de gamle enger og åkrer. De første gaarde, som paany ble optagne, skal ha vært Faaberg og Myklemør. Da Rypen var blitt voksen, drog hun til sitt fødested, hvor hun giftet seg og levde like til sin død. Hun etterlot seg en gjev ætt, der gjennom århundrer etter henne ble kalt Rype-slekten og stod i stor anseelse i dalen.

Etter A. Faye.