46

I. Da St. Olav i gamle dage drog om fra bygd til bygd for at indføre den kristne tro og reise kirker i de hedenske templers sted, var der mange, som gjorde ham modstand, ikke alene hans gjenstridige hedenske undersaatter, men ogsaa de mange trolde, jutuler og gjøgrer, som da i mængde holdt til rundt om i fjeldene. Troldene kunde ikke fordrage St. Olav; han gjorde ofte korsets tegn, og det kunde de paa ingen 47maade like, og desuden byggede han mange kirker, saa de ikke fik ro for klokkelyden. Men de kunde intet udrette, fordi kongen var saa hellig; naar St. Olav mødte dem, forvandlede han dem til sten, og saadanne stene, som har været trolde, før de vovede sig ikast med St. Olav, kan man se rundt om i landet. En saadan stengjøger staar blandt andre steder i den nordre Krogklev. Da St. Olav engang reiste nedigjennem, sprang hun ud af fjeldet og skreg:

„St. Olav med dit røde skjeg,du rider saa nær min kjeldervæg!“

Men fluks gjenmælte St. Olav:

„Stat du der i stok og sten,til jeg kommer her tilbars igjen!“

Og gjøgren staar der den dag idag er.

II. Da St. Olav kom til gaarden Sten, hvor hans moder da skal have boet, besluttede han at bygge en kirke der. Dette likte ikke en gjøger, som boede i det fjeld, der efter hende har faaet navnet Gyrihaugen. Hun spurgte kongen, om han turde indlade sig i veddekamp med hende; „før du bliver færdig med din kirke, skal jeg have lagt en stenbro over Stensfjorden,“ sagde hun. Det havde St. Olav lyst til at prøve og sagde ja. Men inden hun var halvfærdig med broen, hørte hun klokkerne fra St. Olavs kirke. Da blev troldet saa rasende, at hun tog de stene, hun havde baaret sammen til broen, og kastede dem fra Gyrihaugen tvers over fjorden efter kirken; men ingen af dem traf. Nu blev hun saa arrig, at hun sled af sig laarbenet og kylede det efter taarnet. Nogle siger, at det tog taarnet med, andre, at hun sigtede for høit. Nok er det: benet faldt ned i en myr bagenfor kirken, hvor det den dag idag foraarsager en fæl stank. Myren kaldes af bønderne endnu Gjøgreputten.

Efter A. Faye.

46

I. Da St. Olav i gamle dage drog om fra bygd til bygd for å innføre den kristne tro og reise kirker i de hedenske templers sted, var der mange, som gjorde ham motstand, ikke alene hans gjenstridige hedenske undersåtter, men også de mange troll, jutuler og gjøgrer, som da i mengde holdt til rundt om i fjellene. Trollene kunne ikke fordrage St. Olav; han gjorde ofte korsets tegn, og det kunne de på ingen 47måte like, og dessuten bygde han mange kirker, så de ikke fikk ro for klokkelyden. Men de kunne intet utrette, fordi kongen var så hellig; når St. Olav møtte dem, forvandlet han dem til stein, og sådanne steiner, som har vært troll, før de vovede seg ikast med St. Olav, kan man se rundt om i landet. En sådan stengjøger står blant andre steder i den nordre Krogklev. Da St. Olav engang reiste nedigjennom, sprang hun ut av fjellet og skrek:

„St. Olav med ditt røde skjegg,du rider så nær min kjellervegg!“

Men fluks gjenmælte St. Olav:

„Stat du der i stokk og stein,til jeg kommer her tilbars igjen!“

Og gjøgren står der den dag i dag er.

II. Da St. Olav kom til gården Sten, hvor hans mor da skal ha boet, besluttet han å bygge en kirke der. Dette likte ikke en gjøger, som bodde i det fjell, der etter henne har fått navnet Gyrihaugen. Hun spurte kongen, om han turde innlate seg i veddekamp med henne; „før du blir ferdig med din kirke, skal jeg ha lagt en steinbro over Stensfjorden,“ sa hun. Det hadde St. Olav lyst til å prøve og sa ja. Men innen hun var halvferdig med broen, hørte hun klokkerne fra St. Olavs kirke. Da ble trollet så rasende, at hun tok de steiner, hun hadde båret sammen til broen, og kastet dem fra Gyrihaugen tvers over fjorden etter kirken; men ingen av dem traff. Nå ble hun så arrig, at hun sled av seg lårbenet og kylte det etter tårnet. Noen sier, at det tok tårnet med, andre, at hun siktet for høyt. Nok er det: benet falt ned i en myr bakenfor kirken, hvor det den dag i dag forårsaker en fæl stank. Myren kalles av bøndene ennå Gjøgreputten.

Etter A. Faye.