161

I. Skjæren er omtrent af størrelse som en kraake, men noget slankere og er en smuk fugl. Paa skuldrene, den underste del af brystet og paa bugen er den hvid; hele den øvrige krop er sort med blaat, grønt eller rødt skjær. Dens fødder og neb er sorte. Paa jorden hopper den for det meste afsted, idet den holder sin lange hale noget opad og vipper med den. Den flyver ikke videre godt, og derfor flyver den for det meste kun kortere strækninger, fra træ til træ eller fra busk til busk. Medens den saaledes flyver om, hører man ofte dens stemme, der er noget hæs og lyder som «sjakerak!»

Helst opholder skjæren sig i nærheden af menneskelige boliger, da den liker at søge sin næring blandt alslags affald fra huset, hvorfor man hyppig ser den paa gjødselhaugen. Forøvrigt gives der næsten ikke det, som skjæren ikke æder. Om vinteren holder den sig saaledes især nær til huset og søger sin føde der; den æder i denne tid ogsaa rognebær og andre saadanne smaafrugter, som er blevne siddende paa trærne, eller den opleder insekter, larver og pupper; ja selv døde fugle, rotter og mus forsmaar den ikke, ligesom alle slags levninger fra en slagtning, saasom størknet blod, kjødstumper o. s. v., er lækkerbidskener for den. Om foraaret og om sommeren lever den høit af mark, insekter, larver og snegler, ja selv fugleunger og fuldvoksne smaafugle røver den, og kan den komme til, tager den baade eg, kyllinger, andunger og unge duer. Om høsten hjemsøger den haverne og plyndrer frugttrærne og frugtbuskene.

II. Man har saaledes i det hele ret til at kalde skjæren en meget forslugen fugl og en rigtig fræk tyv; thi hvor der er noget at stjæle, der er den straks ved haanden. Blandt fuglene er den derfor lige saa berygtet, som ræven er det blandt de firføddede dyr, og den er tilmed værre end ræven, da den ikke nøier sig med at stjæle kyllinger og andunger eller med at plyndre i haven, men endogsaa stjæler forskjellige slags gjenstande, som ikke kan spises. Især har den altid lyst til at bemægtige sig skinnende sager, og man har eksempler paa, at skjærer har stjaalet sølvskeer og lignende ting, som har ligget i et aabentstaaende vindu eller paa et andet sted, hvor de har kunnet faa fat paa dem.

Skjønt man vel maa indrømme, at skjæren gjør megen

II bd.

162gavn ved at udrydde en mængde larver og insekter og tillige en mængde mus, og skjønt den ogsaa ofte ved sit skrig — som den altid lader høre, naar den ser en rovfugl — advarer høns og duer i gaarden, saa maa man dog sige, at den selv gjør saa megen fortræd og tager sig saa godt betalt for sine tjenester, at den snarest maa kaldes et skadedyr.

Den kan hoppe nok saa pent om i gaarden og anstille sig saa skikkelig; men staar døren til hønsehuset aaben — vips! er skjæren derinde, snapper et eg med sit store neb og flyver i en fart ud i haven eller hen i en afkrog, hugger hul paa egget og drikker det helt ud, hvorpaa den ganske frækt hopper hen til hønsehuset igjen for at faa fat paa et til.

III. Sit rede bygger skjæren for det meste temmelig høit oppe i trærne tæt ved huset. I begyndelsen af februar maaned begynder den allerede paa dette arbeide; men først henimod slutningen af marts er redet færdigt til at tages i brug. Som underlag lægger den først en del tynde grene og kviste; derovenpaa danner den en flad skaal af lerjord, og denne udfores til sidst med fine rodtrevler, bast, hø o. s. v., og allerinderst findes der et lag fjær, haar og lignende bløde stoffer. Ovenover det hele dannes der et tag af tornekviste for at holde rovfuglene borte, og kun paa siden findes der et eller to huller, der tjener til indgang.

Nogle aar bygger skjæren høiere tilveirs i trærne end andre, og man mener, at grunden er den, at skjæren iforveien ved, om sommeren bliver regnfuld eller tør. Venter den en regnfuld sommer, bygger den høit oppe for at undgaa regndryppet fra altfor mange grene; venter den derimod en tør og varm sommer, bygger den længere nede mellem løvet for at faa skygge og kjølighed. Der er vel ingen, som ved, om der er nogen sandhed heri; men ofte forstaar dyrene sig bedre paa at være veirprofeter end menneskene, og det kan saaledes maaske være sandt alligevel.

Midt i april lægger skjæren fire til seks smukke, grønne, langagtige eg, og naar ungerne er komne frem, pleies de med stor omhu og kjærlighed af de gamle.

Unge skjærer kan blive meget tamme og kan afrettes til forskjellige smaakunster, ligesom de kan lære at sige enkelte ord og at fløite en liden melodi. Sin lyst til at stjæle og gjemme blanke ting taber skjæren dog aldrig, om 163den bliver nok saa tam, og det kan derfor let blive en plage at have en saadan fugl.

161

I. Skjæren er omtrent av størrelse som en kråke, men noe slankere og er en smuk fugl. På skuldrene, den underste del av brystet og på buken er den hvit; hele den øvrige kropp er sort med blått, grønt eller rødt skjær. Dens føtter og nebb er sorte. På jorden hopper den for det meste av sted, idet den holder sin lange hale noe oppad og vipper med den. Den flyver ikke videre godt, og derfor flyver den for det meste kun kortere strekninger, fra tre til tre eller fra busk til busk. Mens den således flyver om, hører man ofte dens stemme, der er noe hes og lyder som «sjakerak!»

Helst opholder skjæren seg i nærheten av menneskelige boliger, da den liker å søke sin næring blant alle slags affald fra huset, hvorfor man hyppig ser den på gjødselhaugen. Forøvrig gives der nesten ikke det, som skjæren ikke eter. Om vinteren holder den seg således især nær til huset og søker sin føde der; den eter i denne tid også rognebær og andre sådanne småfrukter, som er blitt sittende på trærne, eller den opleder insekter, larver og pupper; ja selv døde fugler, rotter og mus forsmår den ikke, likesom alle slags levninger fra en slakting, saasom størknet blod, kjøttstumper o. s. v., er lekkerbiskener for den. Om foråret og om sommeren lever den høyt av mark, insekter, larver og snegler, ja selv fugleunger og fullvoksne småfugler røver den, og kan den komme til, tar den både eg, kyllinger, andunger og unge duer. Om høsten hjemsøker den hagene og plyndrer frukttrærne og fruktbuskene.

II. Man har således i det hele rett til å kalle skjæren en meget forsluken fugl og en riktig frekk tyv; thi hvor der er noe å stjele, der er den straks ved hånden. Blant fuglene er den derfor like så beryktet, som ræven er det blant de firføddede dyr, og den er tilmed verre enn ræven, da den ikke nøyer seg med å stjele kyllinger og andunger eller med å plyndre i hagen, men endogsaa stjeler forskjellige slags gjenstander, som ikke kan spises. Især har den alltid lyst til å bemektige seg skinnende sager, og man har eksempler på, at skjærer har stjålet sølvskjeer og lignende ting, som har ligget i et åpentstående vindu eller på et annet sted, hvor de har kunnet få fat på dem.

Skjønt man vel må innrømme, at skjæren gjør mye

II bd.

162gavn ved å utrydde en mengde larver og insekter og tillike en mengde mus, og skjønt den også ofte ved sitt skrik — som den alltid lader høre, når den ser en rovfugl — advarer høns og duer i gården, så må man dog si, at den selv gjør så mye fortred og tar seg så godt betalt for sine tjenester, at den snarest må kalles et skadedyr.

Den kan hoppe nok så pent om i gården og anstille seg så skikkelig; men står døren til hønsehuset åpen — vips! er skjæren derinne, snapper et egg med sitt store nebb og flyver i en fart ut i hagen eller hen i en avkrok, hugger hull på egget og drikker det helt ut, hvorpå den ganske frekt hopper hen til hønsehuset igjen for å få fat på et til.

III. Sitt rede bygger skjæren for det meste temmelig høyt oppe i trærne tett ved huset. I begynnelsen av februar måned begynner den allerede på dette arbeide; men først henimot slutningen av mars er redet ferdig til å tas i bruk. Som underlag legger den først en del tynne grener og kviste; derovenpå danner den en flat skål av lerjord, og denne utfores til sist med fine rottrevler, bast, hø o. s. v., og allerinnerst finnes der et lag fjær, hår og lignende bløde stoffer. Ovenover det hele dannes der et tak av tornekvister for å holde rovfuglene borte, og kun på siden finnes der et eller to huller, der tjener til inngang.

Noen år bygger skjæren høyere til værs i trærne enn andre, og man mener, at grunnen er den, at skjæren i forveien ved, om sommeren blir regnfull eller tør. Venter den en regnfull sommer, bygger den høyt oppe for å unngå regndryppet fra altfor mange grener; venter den derimot en tør og varm sommer, bygger den lenger nede mellom løvet for å få skygge og kjølighet. Der er vel ingen, som ved, om der er noen sannhet heri; men ofte forstår dyrene seg bedre på å være værprofeter enn menneskene, og det kan således maaske være sandt allikevel.

Midt i april legger skjæren fire til seks smukke, grønne, langaktige eg, og når ungene er kommet frem, pleies de med stor omhu og kjærlighet av de gamle.

Unge skjærer kan bli meget tamme og kan avrettes til forskjellige småkunster, likesom de kan lære å si enkelte ord og å fløyte en liten melodi. Sin lyst til å stjele og gjemme blanke ting taper skjæren dog aldri, om 163den blir nok så tam, og det kan derfor lett bli en plage å ha en sådan fugl.