77. Haren og froskerne.
I sit fattige hussad lille pusog var saa sørgmodig isinde:«For den, som er liden, det er ikke greit;og saa ræd, som jeg er, det er rigtig leit;jeg ved ingen ro at finde.
Med slæb og slidjeg faar mig en bid,og saa vil den ikke smage.Jeg gløtter hist, og jeg gløtter her;overalt saa tror jeg, at faren er nærog glemmer da rent at gnage.
111Og naar jeg saatilsengs skal gaa,er tankerne rent forfløine.Jeg maa titte ud saamangen en stund,og faar jeg tilsidst en liden blund,saa er det med aabne øine.
«Naar du blir stor,»sa’ far og mor,«saa blir du mere forstandig,da blir du nok ogsaa lidt mere kjæk;den vinder ei langt, som let tager skræk;thi livet maa føres mandig.»
Ja, mange takfor denne snak;I kunde jer talen spare!Jeg saa, hvor rædde I var begge to;og frygten man snakker ikke til rohos den, som er født til hare.»
Som slig han sadsaa lidet glad,han spidsede vel sit øreog letted paa foden saa mangen gang;men saa med et han lagde paa sprang;han syntes en støi at høre.
Nu gik det glatgjennem busk og krat;han sprang paa bare livet;han sprang og følte det slet ingen skam;saa kom han endelig til en dam,hvor froskerne sad i sivet.
Der blev kommers!Paa langs og tversde sprat og plumped i dybet;de dukkede under og gjemte sig vel.Men pus blev glad i sin inderste sjæl:«Hurra! jeg vetskræmte krybet!
112Ja, nu jeg ser,der er nok fler,som kunde lidt mod behøve;tænk, froskerne hopped og rømte sin vei,og bare, fordi de var rædde for mig!Mod froskerne er jeg en løve.
Og nu jeg tror,at paa vor jorder krysterne saare mange.Slig rædhare kan vel ei tages frem,som ikke nok vil træffe paa dem,som han kan gjøre bange.»
Fr. Gjertsen.
77. Haren og froskene.
I sitt fattige hussatt lille pusog var så sørgmodig i sinne:«For den, som er liten, det er ikke greit;og så redd, som jeg er, det er riktig leit;jeg ved ingen ro å finne.
Med slep og slidjeg får meg en bit,og så vil den ikke smake.Jeg gløtter hist, og jeg gløtter her;overalt så tror jeg, at faren er nærog glemmer da rent å gnage.
111Og når jeg såtil sengs skal gå,er tankerne rent forfløyne.Jeg må titte ut så mangen en stund,og får jeg til sist en liten blund,så er det med åpne øyne.
«Når du blir stor,»sa’ far og mor,«så blir du mer forstandig,da blir du nok også litt mer kjekk;den vinder ei langt, som lett tar skrekk;thi livet må føres mandig.»
Ja, mange takkfor denne snakk;Dere kunne jer talen spare!Jeg så, hvor redde dere var begge to;og frykten man snakker ikke til rohos den, som er født til hare.»
Som slig han sattså lite glad,han spisset vel sitt øreog lettet på foten så mangen gang;men så med et han la på sprang;han syntes en støy å høre.
Nå gikk det glattgjennom busk og krat;han sprang på bare livet;han sprang og følte det slett ingen skam;så kom han endelig til en dam,hvor froskene satt i sivet.
Der ble kommers!På langs og tversde spratt og plumpet i dypet;de dukket under og gjemte seg vel.Men pus ble glad i sin innerste sjel:«Hurra! jeg vettskremte krybet!
112Ja, nå jeg ser,der er nok fler,som kunne litt mot behøve;tenk, froskene hoppet og rømte sin vei,og bare, fordi de var redde for meg!Mot froskene er jeg en løve.
Og nå jeg tror,at på vår jorder krysterne såre mange.Slig reddhare kan vel ei tas frem,som ikke nok vil treffe på dem,som han kan gjøre bange.»
Fr. Gjertsen.