68

Der var engang en ridder, som var enkemand og havde en eneste datter. Kort efter konens død giftede han sig igjen med en ridderfrue, som var enke og havde to døtre. Hun var saa stolt og slem, at hun ikke vidste, hvad ondt hun skulde gjøre steddatteren, og døtrene hendes var ogsaa misundelige paa søsteren, fordi hun var meget vakrere end de. Steddatteren maatte gjøre alt det grove arbeide i huset, mens de to andre ikke gjorde andet end at pynte sig og speile sig 69hele dagen. Hun maatte staa op i graalysningen og vaske og feie i huset og lægge paa varmen og koge og stelle; men om natten maatte hun ligge i kjøkkenet og varme sig i asken; derfor kaldte de hende Askepot.

Saa var det engang, at kongen skulde gjøre et stort bal, og til det var alle landets fornemme damer indbudne. Søstrene til Askepot blev ogsaa budne, og de snakkede ikke om andet i mange dage, end om hvad de skulde have paa sig. Askepot, stakkar hun maatte hjælpe søstrene, da de skulde klæde paa sig, og mens hun stod og kjæmmede haaret paa dem, spurgte hun, om ikke hun ogsaa kunde faa lov til at være med.

Men de bare lo af hende og sagde: «Jo, du ser ud til at danse med kongens søn, du, som aldrig gjør andet end at grave i asken, og som er saa sodet og fillet.» Og saa reiste baade moderen og søstrene til kongsgaarden.

Da de var reiste, blev Askepot saa sørgmodig, at hun satte sig ude i kjøkkenet til at græde. Men som hun bedst sad og græd, kom mosteren hendes ind; det var en gammel, gammel kone, som kunde hekse. «Hvad græder du for, mit barn?» sagde mosteren. Jo, Askepot fortalte da altsammen og sagde, at hun ogsaa skulde have slig lyst til at komme paa ballet i kongsgaarden. «Er det ikke andet end det,» sagde mosteren, «saa er der vel raad for det.» Hun bad Askepot gaa ud i haven og hente et stort græskar; det tog hun og hulede ud og rørte ved det med tryllestaven; men ikke før havde hun gjort det, før græskarret blev til den gildeste vogn af skinnende guld. Saa tog hun seks mus ud af musefælden og forvandlede dem til seks prægtige, musegraa heste, og en svær, stor rotte forvandlede hun til en kusk. Saa rørte hun ved klæderne til Askepot, og med det samme blev de til den deiligste dragt af silke og fløiel, udsyet med guld og sølv og kostbare ædelstene. Tilsidst gav hun hende to fine, smaa glassko og sagde til hende: «Nu kan du reise til kongens gaard og danse med kongesønnen, for nu er du deiligere end baade søstrene dine og alle de andre.» Men saa sagde hun, at Askepot maatte endelig ikke blive længere borte end til midnat, for ellers blev altsammen forvandlet igjen til det, som det havde været før. Ja, det lovede da Askepot, og saa reiste hun.

Da hun kom kjørende til kongens gaard, saa kom kongesønnen 70selv og hjalp hende ud af vognen; men da hun kom ind i balsalen, saa fik de ikke gjort stort andet end at se paa hende, saa deilig syntes de, hun var, og kongesønnen dansede ikke med nogen anden hele aftenen. Alle saa troede de, det maatte være en fremmed prinsesse, og søstrene hendes kjendte nu slet ikke igjen den sodede og fillede jenten, som sad i asken og græd, da de reiste hjemmefra. Ud paa aftenen, da de skulde spise, saa maatte Askepot sidde ved kongesønnens side; men da klokken manglede et kvarter i tolv, saa reiste hun sig op fra bordet og sagde, at hun maatte reise hjem, alt det kongen og dronningen og kongesønnen bad, at hun skulde blive. Da hun kom til mosteren, takkede hun for moroen, og saa gik hun hjem og satte sig til at grave i asken igjen, til søstrene kom hjem.

Søstrene fortalte vidt og bredt om den deilige prinsessen, som havde været paa ballet, og om at kongesønnen ikke havde villet danse med andre end hende. «Aa den, som kunde faaet være der da!» sagde Askepot. «Jo, du skulde vel passet der, du, som er saa sodet og fillet!» sagde søstrene, og saa lo de af hende.

Men den anden dag gik det ligedan. Søstrene reiste til kongsgaarden og var endnu prægtigere klædte end forrige gang, for de var misundelige, fordi kongesønnen ikke havde tænkt paa andet end den deilige prinsessen. Askepot sad igjen og græd, hun. Men saa kom mosteren igjen og hjalp hende, og denne gang fik hun endnu prægtigere klæder, og glasskoene havde hun paa sig.

Da hun kom til kongsgaarden, gik det ligesom forrige gang. Kongesønnen kom ned og hjalp hende ud af vognen, og hele aftenen dansede han ikke med andre end hende. Men hvordan det var eller ikke var, saa glemte Askepot tiden, og mens hun endnu var midt i dansen med kongesønnen, hørte hun, at klokken slog tolv. Da skyndte hun sig ud, det forteste hun kunde; men i døren mistede hun den ene glasskoen, og den tog kongesønnen op og gjemte. Da hun kom ud, stod hun der i de gamle, fillede klæderne sine igjen, og hun saa ikke noget til hverken vogn eller kusk. Saa maatte hun da gaa hjem igjen, slig hun var; men den ene glasskoen, som var magen til den, som kongesønnen havde gjemt, den havde hun endnu paa sig, da hun kom 71hjem, og der gjemte hun den vel, og saa satte hun sig til at grave i asken igjen, til søstrene hendes kom hjem.

Jo, de havde nu endnu mere at fortælle denne gang, og saa sagde de, at den deilige prinsesse var reist paa slaget tolv, men at hun havde mistet den ene glasskoen sin i døren. Kongesønnen havde spurgt portvagten, om han ikke havde seet, hvor der blev af prinsessen; men han sagde, at der havde ikke gaaet andre ud af porten end en sodet og fillet jente. Kongesønnen havde været saa glad i prinsessen, fortalte de, at han ikke havde villet danse med nogen anden, da hun var bleven borte.

Kort efter lod kongesønnen udraabe over hele landet, at han vilde egte den, som glasskoen passede. Først prøvede de med prinsesser og siden med alle andre fine og fornemme damer; men ingen kunde faa foden i glasskoen, for den var altfor liden. Tilsidst kom de til de to søstrene til Askepot; men alt det de prøvede, hjalp det ikke; glasskoen var for liden. Da sagde Askepot, at hun skulde have lyst til at prøve; men søstrene bare lo og gjorde nar af hende. Men kongesønnens udsendinger sagde, at de havde befaling til at prøve skoen paa alle uden forskjel, og da Askepot satte foden i skoen, passede den, som den var støbt paa hende, og søstrene blev ikke lidet forundrede, kan en vide. Men endnu mere forundrede blev de, da Askepot tog den anden op af lommen og satte den paa den anden fod. Med det samme kom mosteren ind og rørte med tryllestaven ved Askepot; da stod hun der i de prægtige klæder, og da kjendte baade udsendingerne og søstrene hende igjen straks.

Saa blev Askepot gift med kongesønnen, og bryllupet varede i over otte dage. Men søstrene sine gjorde hun vel imod siden og lod dem bo i kongsgaarden, for hun havde saa godt hjertelag, at hun ikke vilde gjengjælde dem, at de havde været slemme mod hende før.

68

Der var engang en ridder, som var enkemann og hadde en eneste datter. Kort etter konens død giftet han seg igjen med en ridderfrue, som var enke og hadde to døtre. Hun var så stolt og slem, at hun ikke visste, hva ondt hun skulle gjøre steddatteren, og døtrene hennes var også misunnelige på søsteren, fordi hun var meget vakrere enn de. Steddatteren måtte gjøre alt det grove arbeide i huset, mens de to andre ikke gjorde annet enn å pynte seg og speile seg 69hele dagen. Hun måtte stå opp i grålysningen og vaske og feie i huset og legge på varmen og koke og stelle; men om natten måtte hun ligge i kjøkkenet og varme seg i asken; derfor kalte de henne Askepot.

Så var det engang, at kongen skulle gjøre et stort bal, og til det var alle landets fornemme damer indbudne. Søstrene til Askepot ble også budne, og de snakkede ikke om annet i mange dage, enn om hva de skulle ha på seg. Askepott, stakkar hun måtte hjelpe søstrene, da de skulle klede på seg, og mens hun stod og kjemmet håret på dem, spurte hun, om ikke hun også kunne få lov til å være med.

Men de bare lo av henne og sa: «Jo, du ser ut til å danse med kongens sønn, du, som aldri gjør annet enn å grave i asken, og som er så sotet og fillet.» Og så reiste både moren og søstrene til kongsgården.

Da de var reiste, ble Askepot så sørgmodig, at hun satte seg ute i kjøkkenet til å gråte. Men som hun best satt og gråt, kom mosteren hennes inn; det var en gammel, gammel kone, som kunne hekse. «Hva gråter du for, mitt barn?» sa mosteren. Jo, Askepot fortalte da altsammen og sa, at hun også skulle ha slig lyst til å komme på ballet i kongsgården. «Er det ikke annet enn det,» sa mosteren, «så er der vel råd for det.» Hun bad Askepot gå ut i hagen og hente et stort græskar; det tok hun og hulet ut og rørte ved det med tryllestaven; men ikke før hadde hun gjort det, før græskarret ble til den gildeste vogn av skinnende gull. Så tok hun seks mus ut av musefellen og forvandlet dem til seks prektige, musegrå hester, og en svær, stor rotte forvandlet hun til en kusk. Så rørte hun ved kledene til Askepot, og med det samme ble de til den deiligste drakt av silke og fløyel, utsydd med gull og sølv og kostbare edelstener. Til sist ga hun henne to fine, små glassko og sa til henne: «Nå kan du reise til kongens gård og danse med kongesønnen, for nå er du deiligere enn både søstrene dine og alle de andre.» Men så sa hun, at Askepot måtte endelig ikke bli lenger borte enn til midnatt, for ellers ble altsammen forvandlet igjen til det, som det hadde vært før. Ja, det lovede da Askepot, og så reiste hun.

Da hun kom kjørende til kongens gård, så kom kongesønnen 70selv og hjalp henne ut av vognen; men da hun kom inn i balsalen, så fikk de ikke gjort stort annet enn å se på henne, så deilig syntes de, hun var, og kongesønnen danset ikke med noen annen hele aftenen. Alle så trodde de, det måtte være en fremmed prinsesse, og søstrene hennes kjente nå slett ikke igjen den sotet og fillete jenten, som satt i asken og gråt, da de reiste hjemmefra. Ut på aftenen, da de skulle spise, så måtte Askepot sitte ved kongesønnens side; men da klokken manglet et kvarter i tolv, så reiste hun seg opp fra bordet og sa, at hun måtte reise hjem, alt det kongen og dronningen og kongesønnen bad, at hun skulle bli. Da hun kom til mosteren, takket hun for moroen, og så gikk hun hjem og satte seg til å grave i asken igjen, til søstrene kom hjem.

Søstrene fortalte vidt og bredt om den deilige prinsessen, som hadde vært på ballet, og om at kongesønnen ikke hadde villet danse med andre enn henne. «Å den, som kunne fått være der da!» sa Askepot. «Jo, du skulle vel passet der, du, som er så sotet og fillet!» sa søstrene, og så lo de av henne.

Men den annen dag gikk det likedan. Søstrene reiste til kongsgården og var enda prektigere kledde enn forrige gang, for de var misunnelige, fordi kongesønnen ikke hadde tenkt på annet enn den deilige prinsessen. Askepott satt igjen og gråt, hun. Men så kom mosteren igjen og hjalp henne, og denne gang fikk hun enda prektigere klæder, og glasskoene hadde hun på seg.

Da hun kom til kongsgården, gikk det likesom forrige gang. Kongesønnen kom ned og hjalp henne ut av vognen, og hele aftenen danset han ikke med andre enn henne. Men hvordan det var eller ikke var, så glemte Askepot tiden, og mens hun ennå var midt i dansen med kongesønnen, hørte hun, at klokken slo tolv. Da skyndte hun seg ut, det forteste hun kunne; men i døren mistet hun den ene glasskoen, og den tok kongesønnen opp og gjemte. Da hun kom ut, stod hun der i de gamle, fillete kledene sine igjen, og hun så ikke noe til hverken vogn eller kusk. Så måtte hun da gå hjem igjen, slig hun var; men den ene glasskoen, som var magen til den, som kongesønnen hadde gjemt, den hadde hun ennå på seg, da hun kom 71hjem, og der gjemte hun den vel, og så satte hun seg til å grave i asken igjen, til søstrene hennes kom hjem.

Jo, de hadde nå enda mer å fortelle denne gang, og så sa de, at den deilige prinsesse var reist på slaget tolv, men at hun hadde mistet den ene glasskoen sin i døren. Kongesønnen hadde spurt portvagten, om han ikke hadde sett, hvor der ble av prinsessen; men han sa, at der hadde ikke gått andre ut av porten enn en sotet og fillet jente. Kongesønnen hadde vært så glad i prinsessen, fortalte de, at han ikke hadde villet danse med noen annen, da hun var blitt borte.

Kort etter lot kongesønnen utrope over hele landet, at han ville ekte den, som glasskoen passet. Først prøvde de med prinsesser og siden med alle andre fine og fornemme damer; men ingen kunne få foten i glasskoen, for den var altfor liten. Til sist kom de til de to søstrene til Askepot; men alt det de prøvde, hjalp det ikke; glasskoen var for liten. Da sa Askepot, at hun skulle ha lyst til å prøve; men søstrene bare lo og gjorde narr av henne. Men kongesønnens utsendinger sa, at de hadde befaling til å prøve skoen på alle uten forskjell, og da Askepot satte foten i skoen, passet den, som den var støpt på henne, og søstrene ble ikke lite forundret, kan en vide. Men enda mer forundret ble de, da Askepot tok den annen opp av lommen og satte den på den annen fot. Med det samme kom mosteren inn og rørte med tryllestaven ved Askepot; da stod hun der i de prektige klæder, og da kjente både utsendingene og søstrene henne igjen straks.

Så ble Askepot gift med kongesønnen, og bryllupet varte i over åtte dage. Men søstrene sine gjorde hun vel imot siden og lot dem bo i kongsgården, for hun hadde så godt hjertelag, at hun ikke ville gjengjelde dem, at de hadde vært slemme mot henne før.