En gammel kone gik ganske rolig paa gaden og bar en krukke melk. En lystig sjømand kom gaaende, og uagtet han godt saa hende, gik han lige paa hende og stødte til krukken, saa den faldt paa gaden og gik i mange stykker. Derpaa blev han staaende for at høre hende skjende og beklage sig over hans ondskab. Men hvor forundret blev han ikke, da hun ganske rolig opsamlede stykkerne af krukken, saa paa ham bedrøvet, men venlig og sagde: „Gud tilgive dig, min ven, som jeg gjør det!” Disse ord bragte taarer i hans øine. Han gav hende penge og udbrød: „Gud velsigne dig, gode kone; jeg skal aldrig mere gjøre saadant!”

En gammel kone gikk ganske rolig på gaten og bar en krukke melk. En lystig sjømann kom gående, og uaktet han godt så henne, gikk han like på henne og støtte til krukken, så den falt på gaten og gikk i mange stykker. Derpå ble han stående for å høre henne skjende og beklage seg over hans ondskap. Men hvor forundret ble han ikke, da hun ganske rolig oppsamlet stykkene av krukken, så på ham bedrøvet, men vennlig og sa: „Gud tilgi deg, min venn, som jeg gjør det!” Disse ord brakte tårer i hans øyne. Han ga henne penger og utbrøt: „Gud velsigne deg, gode kone; jeg skal aldri mer gjøre sådant!”