Eg lengtade etter at sjaa Hovudi paa Rundarne. Der er tri liksom paa den græske Helhunden Cerberus, og det er Store-Runden austlengst og Millom-Runden og Diger-Rund. Eg baud Farvel til den snille Kona paa Straumsbu og henar flinke Born, som drogo Lauv ned ifraa Buskarne og inn under Staburet, og desse gudbrandsdalske Husmenn. So tok eg Skreppa paa Ryggen og gjekk nordigjenom og saag Rund etter Rund, og tenkte: nei dette kann ikki vera den rette Runden. Med eit reiste han sit blaae Hovud haagt yvir alle andre upp mot Himilen. Der er nokot unevnelegt med det, som er stort; nokot blaatt og himilsk var ikring desse svarte Fjøllveggirne, som eg stirde ende upp til. Det tok liksom og lyfte i meg, daa eg saag Runden straks etter i Kveldsoli med ein Straalering mot den myrke Himilen som eit heilagt Hovud paa eit Maalarstykke.
So gjekk eg innom ein Husmannsplass der tett inn med, og raakade paa ein gamal Reinsdyrskyttare, som hadde lesit meir enn Folk flest af det Slag. Han fortalde, at han hadde vorit uppaa Runden, daa Lieutenant . . . . mælte honom, og ellers paa sine Skyttarferdir. Me saago paa Vedret, og han meinte, at han nok skulde fylgja meg uppaa næste Dag; men daa Vedret var so ustødt, at Toka og Vind og Sky kunde koma paa os som or ein Sekk, fyrr me vitste af det, so maatte eg gjeva upp den kjære Tanken at koma dit, og eg hadde 332ikki Tid til at bida. „Han er listig Runden,“ sagde Mannen, „du kann tru, at det er Karl, naar han rett kjem; han kann vera so still og varm, at du kann sova der uppe, og med eit er det Vind og Snjo, so det er paa Livet.“ „Han er liksom dei store gamle Kongarne,“ sagde eg, „som smila i Dag og i Morgon taka Livet dit elder landlysa deg.“ „Ja nettupp slik er han,“ sagde den Gamle. So gingo me upp i Bakken lenger og saago gjenom Kikeren hans alle Topparne burtetter paa Millom-Runden og Diger-Rund, som liggja vestetter som Piggar imillom paa ei hakkute Egg i eit Knivsblad. So er der Afgrunnar og liksom Sadlar og Stølir etter Jøtunar, som hava sett seg ned i Berget og liksom trykt Sæte etter seg. Og so er det store Raasir og Urdir og Snjofenner. Det var inkje Under, at vaare gamle Forfeder sette dei vonde Magtirne til at bu i slike Heimar. Men trulegt er det, at det gjekk soleides til, at desse eldre Ibuarar af Landet, dei store Jøtunar, som Thor stødt og stendugt slost med, det er trulegt, at det gjekk desse som dei seinare Illgjerningsmenn, som toko til Illmanndalen, at dei maatte røma burt i slike Afdalar og ifraa denne Jøtunheimen sin komo fram i Bygderne imillom for at faa seg Mat og Klæde til sit arme Liv. Og naar daa Thor som den sterkaste Kjempekarlen kom med sine Folk burt i desse Afdalar og Afgrunnar og trillade Stein paa desse Jøtunar, so var det daa Folketrui gjorde dette til det, at han slog ned Fjøll til Urdir med Hamaren sin. Eg tykktest at sjaa han Thor burt paa Runden med denne Hamaren sin, som vist var daarleg Verja mot ei Smidjusleggja no. Der kunde det taka, at rulla Stein nedetter desse vist tvo tusind Fot haage slette Fjøllveggir; endaa Thor vaagade seg vist ikki so langt fram paa Bruni som desse Engelskmenn af „Alpeklubben“ no gjera. „Det er fæle Karlar til at vaaga seg desse Engelskmenn,“ sagde denne gamle Mannen min, „eg vilde ikki gjeva fire Skilling for Livet mit, naar eg skulde vaaga meg so langt fram paa Glupen.“