Troen giver Mennesket Kraft til at gjøre utrolige Ting. Under Forfølgelserne havde de Kristne havt Leilighed nok til at vise, hvad Troen formaar, og mange havde vist sig som Christi ægte Stridsmænd. Da Kirken havde faaet udvortes Rolighed, saa man tilbage til Kampens Dage som til en Heltetid, der ikke kunde komme igjen, og mindedes med Ærefrygt dem, som vare faldne som Ofre for sin Tro. Over deres Grave reiste man Altere og Kirker og feirede der Nadveren og bad for sig selv og for dem. Men snart mente man, at Martyrer og andre Fromme ikke trængte til Forbøn, men at deres Forbøn gjaldt meget hos Gud, og saa bad man ikke længere for dem, men til dem. Saaledes fik man Helgener, og saaledes opkom Helgendyrkelsen. — Man dyrkede ikke blot Helgenerne selv, men ogsaa Ting, som havde eller troedes at have tilhørt dem, saasom Levninger af deres Klæder, Ben og andet saadant. Slige Levninger kaldes Relikvier, og til dem reiste man langveis fra, da de havde Ord for at kunne gjøre Mirakler. — I Eneboerne og Munkene fik man et Slags levende Helgener. Simeon. paa Støtten, som levede i 30 Aar paa en 36 Alen høi Støtte uden at stige ned, og som pinte sit Legeme ved Vaagning og Faste, pristes som en, der allerede nød Himmelens Glæder. — Lidt efter lidt fik hvert Land sine Helgener, som mangen Gang ikke agtedes stort udenfor Landet. — Jomfru Maria dyrkedes først af Kvinder, men tilsidst af alle og sattes over alle andre Helgener, ja, det var ikke frit for, at hun troedes at have mere at sige i Himmelen end Gud Fader selv.

Man havde ogsaa Helgener, som aldrig havde været til. Baade om de Helgener, som havde været til, og om dem, som ikke havde været til, fortaltes og troedes de vidunderligste Ting, og endnu lyder i vore Dale mangt et vidunderligt Sagn om Hellig-Olaf. Saadanne Fortællinger kaldes Legender, det er: hellige Eventyr. Legenden om den hellige Kristofer kan i Korthed fortælles saa:

Der var en vældig Kjæmpe, 12 Alen høi, som ikke vilde tjene nogen anden Konge, end den, som var den mægtigste. Han søgte da og kom i Tjeneste hos en Konge som havde Ord for at være mægtigere end alle andre Konger. En Dag kvad en Sanger for Kongen en Sang, i hvilken Djævelens Navn ofte blev nævnt, og hver Gang gjorde Kongen Korsets Tegn. Kjæmpen spurgte: „Hvorfor gjør du det?“ Kongen svarede: „For at Djævelen ikke skal faa Magt over mig.“ „Der er altsaa en, du er ræd for,“ sagde Kjæmpen og gik ud i vide Verden, for at søge den, som Kongen var ræd for. Han traf da ogsaa Djævelen og gav sig i Tjeneste hos ham, og det var en Herre efter hans Sind; thi han skyede hverken Vand eller Ild. Men som de droge om, kom de en Dag henimod et Kors, som stod ved alfar Vei. Strax Djævelen saa Korset, dreiede han af og satte afsted over Stok og Sten, for at gaa udenom Korset. Da de vare komne ind paa Veien igjen, spurgte Kjæmpen: „Hvorfor gjorde du den Krog?“ Djævelen svarede: „En, som kaldes Christus, 221har været naglet til et Kors; Korset er hans Mærke; naar jeg ser det, bliver jeg gjennemræd og kan ikke andet end fly.“ „Der er altsaa en, du er ræd for,“ sagde Kjæmpen og gik ud i vide Verden for at søge den, som Djævelen var ræd for. Langt om længe byggede han sig en Hytte ved en Elv og bar alle, som skulde den Vei, over paa sine Skuldre. En Dag kom et Barn og bad inderlig om at blive baaret over. Kjæmpen tog ham paa sine Skuldre og vadede afsted med sin Stav, stor som en Stang, i Haanden. Som han vadede, steg Vandet høiere og høiere, og Barnet blev tungere og tungere; da var Kjæmpen ikke glad. Det var saavidt, han slap over. Han satte Barnet ned paa Stranden og sagde: „Havde jeg baaret den hele Verden, kunde Byrden ikke have været tungere.“ „Intet Under,“ svarede Barnet; „thi paa mig hviler al Verdens Synd. Jeg er Christus, din Konge; for at du kan tro mig, saa stik din Stav i Jorden udenfor din Hytte; imorgen tidlig skal den staa med Blade og med Frugt.“ Kjæmpen gjorde saa, og, da Solen randt næste Morgen, var Staven bleven til et Palmetræ, som stod med sine Blade og med sin søde Frugt, som kaldes Dadler. Saa var Kongen funden, som var den mægtigste; ham vilde Kjæmpen tjene evindelig og altid; han blev døbt og kaldte sig Kristofer, det er: den, som bærer Christus. Han drog nu ud i vide Verden, for at opsøge de Svage og vidne om ham, som kan kalde Liv frem af det Døde. Han førte mange til Christus og endte med at dø Martyrdøden; da var Kjæmpen glad; thi nu bar Christus ham gjennem Dødens Dale.

Troen giver mennesket kraft til å gjøre utrolige ting. Under forfølgelsene hadde de kristne hatt leilighet nok til å vise, hva troen formår, og mange hadde vist seg som Christi ekte stridsmenn. Da Kirken hadde fått utvortes Rolighed, så man tilbake til Kampens dager som til en Heltetid, der ikke kunne komme igjen, og mintes med ærefrykt dem, som var falne som ofre for sin tro. Over deres Grave reiste man altere og kirker og feirede der nattverden og bad for seg selv og for dem. Men snart mente man, at martyrer og andre Fromme ikke trengte til forbønn, men at deres forbønn gjaldt meget hos Gud, og så bad man ikke lenger for dem, men til dem. Således fikk man helgener, og således opkom helgendyrkelsen. — Man dyrket ikke blot helgenene selv, men også ting, som hadde eller troedes å ha tilhørt dem, saasom Levninger av deres klær, Ben og annet sådant. Slike Levninger kalles relikvier, og til dem reiste man langveis fra, da de hadde ord for å kunne gjøre mirakler. — I eneboerne og munkene fikk man et Slags levende helgener. Simeon. på støtten, som levde i 30 år på en 36 alen høy støtte uten å stige ned, og som pinte sitt legeme ved våking og faste, pristes som en, der allerede nød Himmelens gleder. — Litt etter litt fikk hvert land sine helgener, som mangen gang ikke agtedes stort utenfor landet. — Jomfru Maria dyrkedes først av kvinner, men til sist av alle og sattes over alle andre helgener, ja, det var ikke fritt for, at hun troedes å ha mer å si i himmelen enn Gud Fader selv.

Man hadde også helgener, som aldri hadde vært til. Både om de helgener, som hadde vært til, og om dem, som ikke hadde vært til, fortaltes og troedes de vidunderligste ting, og ennå lyder i våre daler mangt et vidunderlig sagn om Hellig-Olaf. Sådanne fortellinger kalles legender, det er: hellige eventyr. Legenden om den hellige Kristofer kan i korthet fortelles så:

Der var en veldig kjempe, 12 alen høy, som ikke ville tjene noen annen Konge, enn den, som var den mektigste. Han søkte da og kom i tjeneste hos en Konge som hadde ord for å være mektigere enn alle andre konger. En Dag kvad en sanger for Kongen en sang, i hvilken djevelens navn ofte ble nevnt, og hver gang gjorde Kongen Korsets tegn. Kjempen spurte: „Hvorfor gjør du det?“ Kongen svarte: „For at djevelen ikke skal få makt over meg.“ „Der er altså en, du er redd for,“ sa kjempen og gikk ut i vide verden, for å søke den, som Kongen var redd for. Han traff da også djevelen og ga seg i tjeneste hos ham, og det var en Herre etter hans sinn; thi han skydde hverken vann eller ild. Men som de dro om, kom de en dag henimot et kors, som stod ved alfar vei. Straks djevelen så korset, dreide han av og satte av sted over stokk og Sten, for å gå utenom korset. Da de var kommet inn på veien igjen, spurte kjempen: „Hvorfor gjorde du den krok?“ Djevelen svarte: „En, som kalles Christus, 221har vært naglet til et kors; Korset er hans merke; når jeg ser det, blir jeg gjennemræd og kan ikke annet enn fly.“ „Der er altså en, du er redd for,“ sa kjempen og gikk ut i vide verden for å søke den, som djevelen var redd for. Langt om lenge bygde han seg en hytte ved en Elv og bar alle, som skulle den vei, over på sine skuldre. En Dag kom et barn og bad inderlig om å bli båret over. Kjempen tok ham på sine skuldre og vadet av sted med sin stav, stor som en Stang, i hånden. Som han vadet, steg vannet høyere og høyere, og barnet ble tungere og tungere; da var kjempen ikke glad. Det var såvidt, han slapp over. Han satte barnet ned på stranden og sa: „Hadde jeg båret den hele verden, kunne byrden ikke have vært tungere.“ „Intet under,“ svarte barnet; „thi på meg hviler all Verdens synd. Jeg er Christus, din Konge; for at du kan tro meg, så stikk din stav i jorden utenfor din hytte; i morgen tidlig skal den stå med Blade og med frukt.“ Kjempen gjorde så, og, da solen rant neste morgen, var staven blitt til et palmetre, som stod med sine Blade og med sin søte frukt, som kalles Dadler. Så var Kongen funnen, som var den mektigste; ham ville kjempen tjene evindelig og alltid; han ble døpt og kalte seg Kristofer, det er: den, som bærer Christus. Han drog nå ut i vide verden, for å oppsøke de Svage og vitne om ham, som kan kalle Liv frem av det Døde. Han førte mange til Christus og endte med å dø martyrdøden; da var kjempen glad; thi nå bar Christus ham gjennom Dødens daler.