188

Den Anseelse, som Kong Fredrik den tredie havde indlagt sig ved at forsvare Kjøbenhavn i denne farlige Strid, benyttede han til at afskaffe Adelens Magt. Det adelige Rigsraad beskyldtes for at have forvoldet Ulykken derved, at det ikke itide havde sørget for Landets Forsvar ved at bevilge Penge nok til at holde Krigshær. Kong Fredrik 3 sammenkaldte da i 1660, strax efter Freden, en Rigsdag i Kjøbenhavn. Geistligheden og Borgerne enedes her om at forøge Kongens Magt og om at gjøre Kronen arvelig. Adelen blev tvungen til at samtykke. Da Rigsdagen var adskilt, erklærede Kongen sig for aldeles uindskrænket, saaledes at han ikke skulde behøve at raadspørge sine Undersaater om nogen Ting. Han kunde siden udskrive, hvad Skatter han vilde, og i det Hele taget behøvede han ikke at gjøre nogen Regnskab for, hvorledes han styrede sit Rige.

Under denne Enevoldsmagt regjeredes nu Danmark, Norge, Island og deres Kolonier fra 1660 til 1814, i over halvandet hundrede Aar. Kongen havde dengang en høiere Myndighed, end man nu antager det for rimeligt at betro til et skrøbeligt Menneske. Men de danske Konger bleve hverken saa hovmodige, som Kongerne have været i mange andre Lande, hvor de have havt den samme Myndighed, heller ikke var Folket saa forkuet og slavisk, som andre Nationer med lignende Indretninger. De fleste danske Enevolds-Konger vare maadeholdne og sindige Mænd. De elskede at leve i Ro og tillode derfor ogsaa sine Undersaater at nyde sit Gods ubeskaaret.

Alligevel var denne Statsforfatning i mange Maader skadelig. Da Folket ikke havde Ret til at ytre nogen Mening om Lovene, bleve disse ofte ganske urimelige, fordi Kongen og hans Raadgivere ikke kunde vide, hvad der passede for de fjerneste Egne og for alle de simpleste Næringsveie. Man troede desuden paa den Tid, at der burde være Lov og Anordning om mange Ting, som det nu ansees bedst, at enhver Næringsdrivende 189indretter, eftersom han finder det fordelagtigst for sig. Der vare altsaa mangfoldige Ting i Handel og Forretninger, som man ikke kunde gjøre, eller som man maatte have kongelig Tilladelse til, og som nu kunne gjøres ganske frit. Hensigten ved disse Indskrænkninger var vel ofte meget god; men de hindrede dog Næringsveienes Udvikling og den almene Velstand. Der kunde ikke være saa mange Haandværkere i en By, som der vilde nedsætte sig, fordi Regjeringen troede, at de ellers kunde komme i Nød. I Landsbygderne var det ikke tilladt at drive nogen Handel eller at være Haandværker, fordi man frygtede for, at Kjøbstæderne ellers vilde forarmes. Under disse Indskrænkninger i Rørelsen gik ikke Byerne saa hurtigt frem i Velstand og Folkemængde som nu, efterat Næringsveiene ere blevne fri.

Ogsaa i aandelig Henseende hindrede den uindskrænkede Styrelse Folkets Oplysning. Regjeringen forbød strengeligen enhver Bogs Trykning, som indeholdt Dadel over noget, som Kongen eller hans Embedsmænd havde gjort. Det taaltes ikke, at der paa Prent tilraadedes nogen Forandring, som Kongen ikke billigede.

Under denne Styrelse var det danske og norske Folk visseligen temmelig tilfreds. Men det var sløvt, og alle Ting gik istaa eller kun ganske lidet fremad. Ved sin egen Kraft og Dygtighed gjorde Folket ringe Forbedringer i sine borgerlige Vilkaar.

Men, da Krigen førtes imellem England og dets amerikanske Kolonier, og derefter under den store franske Revolutionskrig, tiltog de Danskes og Norskes Velstand, og deres Tænkemaade forandredes meget. Thi medens de fleste Folkeslag laa i Krig med hinanden, havde de skandinaviske Folk Fred. Deres Skibe kunde derved frit seile paa Havet og havde deraf stor Indtægt. Dette opmuntrede til Skibsfart og Handel, og mange Handelsmænd bleve meget rige. De nordiske Folk begyndte da efterhaanden at erhverve sig igjen den Sødygtighed, som de havde havt i Hedenskabets Dage, men som siden var bleven saa skammeligen forsømt.

Med det samme bleve ogsaa de mere oplyste af Folket gjennem udenlandske Skrifter bekjendte med de store Forsøg, som i England, Amerika og Frankrige gjordes til at forbedre Borgersamfundets Indretning. Vore Folk gjenkaldte da ogsaa i sin Erindring, at de i Oldtiden havde havt stor borgerlig Frihed, og mange længtes efter at gjenvinde den.

188

Den Anseelse, som Kong Fredrik den tredje hadde innlagt seg ved å forsvare Kjøbenhavn i denne farlige strid, benyttet han til å avskaffe Adelens makt. Det adelige riksråd beskyldtes for å ha forvoldt ulykken derved, at det ikke itide hadde sørget for Landets forsvar ved å bevilge penger nok til å holde Krigshær. Kong Fredrik 3 sammenkalte da i 1660, straks etter freden, en riksdag i Kjøbenhavn. Geistligheten og borgerne enedes her om å forøke Kongens makt og om å gjøre kronen arvelig. Adelen ble tvungen til å samtykke. Da Rigsdagen var adskilt, erklærede Kongen seg for aldeles uinnskrenket, således at han ikke skulle behøve å rådspørre sine undersåtter om noen ting. Han kunne siden utskrive, hva skatter han ville, og i det hele tatt behøvde han ikke å gjøre noen regnskap for, hvorledes han styrte sitt rike.

Under denne enevoldsmakt regjeredes nå Danmark, Norge, Island og deres kolonier fra 1660 til 1814, i over halvannet hundre år. Kongen hadde dengang en høyere myndighet, enn man nå antar det for rimelig å betro til et skrøpelig menneske. Men de danske konger ble hverken så hovmodige, som kongene har vært i mange andre land, hvor de har hatt den samme myndighet, heller ikke var Folket så forkuet og slavisk, som andre nasjoner med lignende innretninger. De fleste danske Enevolds-konger var måteholdne og sindige menn. De elskede å leve i ro og tillot derfor også sine undersåtter å nyte sitt gods ubeskåret.

Allikevel var denne statsforfatning i mange måter skadelig. Da Folket ikke hadde rett til å ytre noen mening om lovene, ble disse ofte ganske urimelige, fordi Kongen og hans rådgivere ikke kunne vite, hva der passet for de fjerneste Egne og for alle de simpleste næringsveier. Man trodde dessuten på den tid, at der burde være lov og anordning om mange ting, som det nå anses best, at enhver Næringsdrivende 189innretter, ettersom han finner det fordelagtigst for seg. Der var altså mangfoldige ting i handel og forretninger, som man ikke kunne gjøre, eller som man måtte ha kongelig tillatelse til, og som nå kunne gjøres ganske fritt. Hensikten ved disse innskrenkninger var vel ofte meget god; men de hindret dog Næringsveienes utvikling og den almene velstand. Der kunne ikke være så mange håndverkere i en by, som der ville nedsette seg, fordi regjeringen trodde, at de ellers kunne komme i nød. I landsbygdene var det ikke tillatt å drive noen handel eller å være håndverker, fordi man fryktede for, at kjøpstedene ellers ville forarmes. Under disse innskrenkninger i rørelsen gikk ikke byene så hurtig frem i velstand og folkemengde som nå, etter at Næringsveiene er blitt fri.

Også i åndelig Henseende hindret den uinnskrenkede Styrelse Folkets opplysning. Regjeringen forbød strengeligen enhver Bogs trykning, som inneholdt Dadel over noe, som Kongen eller hans embetsmenn hadde gjort. Det tåltes ikke, at der på prent tilrådedes noen forandring, som Kongen ikke billiget.

Under denne Styrelse var det danske og norske Folk visseligen temmelig tilfreds. Men det var sløvt, og alle ting gikk i stå eller kun ganske lite fremad. Ved sin egen kraft og dyktighet gjorde Folket ringe forbedringer i sine borgerlige vilkår.

Men, da krigen førtes imellom England og dets amerikanske kolonier, og deretter under den store franske Revolutionskrig, tiltok de Danskes og Norskes velstand, og deres tenkemåte forandredes meget. Thi mens de fleste folkeslag lå i krig med hinannen, hadde de skandinaviske Folk Fred. Deres skip kunne derved fritt seile på havet og hadde derav stor inntekt. Dette oppmuntret til skipsfart og handel, og mange handelsmenn ble meget rike. De nordiske Folk begynte da etterhånden å erverve seg igjen den Sødygtighed, som de hadde hatt i Hedenskabets dager, men som siden var blitt så skammeligen forsømt.

Med det samme ble også de mer opplyste av Folket gjennom utenlandske skrifter bekjente med de store forsøk, som i England, Amerika og Frankrige gjordes til å forbedre Borgersamfundets innretning. Våre Folk gjenkalte da også i sin erindring, at de i oldtiden hadde hatt stor borgerlig Frihed, og mange lengtes etter å gjenvinne den.