85

Først naar Menneskene tage faste Bopæle, indhegne og opdyrke Jorden, saa at den giver Næring baade for dem selv og deres Husdyr, kan Oplysning og alle Fredens Kunster trives i deres Samfund. For at mange Mennesker og Dyr skal kunne finde Næring af, hvad der kan avles paa et mindre Stykke Land, maa der bruges stor Opmærksomhed, Eftertanke og Arbeidsomhed. Ved en omhyggelig Dyrkning af Jorden, ved Gjødning og Vanding, lønnede den frugtbare Jord de flittige Dyrkere med saa rigelig Afgrøde, at den ikke alene var tilstrækkelig til at ernære Dyrkerens hele Familie, men at der blev nok tilovers til Føde for mangfoldige Mennesker, som arbeidede paa at frembringe andre for Menneskene nyttige Ting, for hvilke de af Jorddyrkeren kunde som Vederlag erholde hans Overskud af Fødemidler. Paa denne Maade behøvede ikke alle at blive Jorddyrkere og Kvægholdere, men kunde sysle med andre Arbeider, hvortil de vare bedre skikkede, og ved hvilke de stiftede større Nytte for det hele Samfund. Saaledes arbeidede nogle med at opsøge og udsmelte Metal af Bjergene; andre arbeidede deraf Vaaben og Redskaber; atter andre bleve Tømmermænd og Snedkere, eller Murere og Stenhuggere; nogle bleve dygtige i at tilberede Dyrenes Huder, som igjen af andre bleve benyttede til deraf at gjøre Skotøi, Sæler (Remmer) og andre nyttige Ting; nogle bleve dygtige i at spinde og væve Tøier af Dyrenes Haar eller Planternes Trevler, medens andre især beskjeftigede sig med deraf at gjøre Klæder, Tepper og mange andre Ting. Saaledes opstod efterhaanden flere og flere forskjellige Slags Haandværk, og, da de indbyrdes trængte til hverandres Varer, fandt de det bekvemmest at bo i Nærheden af hverandre. Paa denne Maade opstod Byer. For at kunne bo tryggere, omgav de disse med stærke Mure og Volde; thi den Mængde nyttige og kostbare Ting, som Byboerne ved sin Flid og Opfindsomhed frembragte, vakte de dovne, men røverske Nomaders og Jægeres Begjerlighed, og de søgte ofte ved Overfald at tilvende sig Byboernes Eiendom. Da Menneskene sluttede sig sammen i større og større Foreninger, blev det nødvendigt blandt de viseste og bedste Mænd at udvælge nogle, som 86kunde afgjøre, hvem der havde Ret, naar Uenighed opstod mellem Samfundets Medlemmer. Disse Mænd gave stundom Love. Da Menneskene havde opfundet Skrivekunsten, bleve Lovene nedskrevne. En saadan Lovgiver var Solon for Athenerne og Lykurg for Spartanerne. Ved Hjælp af Skrivekunsten kunde nu den ene Slægts Erfaringer og Skjebne overleveres Efterkommerne til Belæring. Eftersom Kundskabsforraadet forøgedes ved nye Opfindelser og Samfærsel med andre Folkeslag, skjønnede man snart, at det aandelige Arbeide var ligesaa vigtigt, ja for Folkets Fremgang i Magt og Lykke endnu vigtigere end det legemlige, og at det vilde være en Vinding for Samfundet, naar de i aandelig Henseende bedst begavede bleve lønnede af de øvrige, for at de udelukkende kunde befatte sig med at undersøge og granske samt med at undervise andre og ordne Samfundets Forhold baade mellem Medlemmerne indbyrdes og mellem fremmede Samfund eller Stater. Paa denne Maade opstod den lærde Stand, Lærerstanden og Øvrigheden. Det er vistnok enhver Mands Pligt at forsvare det Samfund, hvoraf han er Medlem, mod Fienders Anfald; men, da det i Krig kommer an paa, at alle Mænd handle med Samdrægtighed og Orden, var det nødvendigt, at de dygtigste Krigere fik Befalingen over de andre. Disse kaldtes Høvdinger, og blandt disse valgtes vel den bedste til Overhøvding. En saadan fik ofte stor Magt ogsaa i fredelige Tider og fik Navn af Konge.

Ved en saadan Fordeling af de forskjellige Slags Arbeider mellem Samfundets Medlemmer, kunde hvert Slags blive bedre udført, og, da den ene trængte til det, som den anden frembragte enten ved sine Hænder eller sit Hoveds Arbeide, saa følte de sig som Lemmer af et levende Legeme, hvori hvert enkelt Lem er fornødent for det Heles Trivsel. Under saadanne vel ordnede Samfundsforholde følte Menneskene sig trygge og lykkelige; de fik derved Samfundet kjært og fandt sin Glæde i at bidrage efter Evne til dets Velvære. Denne Følelse kalder man Fædrelandskjærlighed, og overalt, hvor denne har vist sig stærk, levende og almindelig, har Samfundets Oplysning og Magt tiltaget.

De Mennesker, som talte samme Sprog, og som derved med Lethed kunde meddele hverandre sine Tanker og Erfaringer baade i Skrift og Tale, sluttede sig sammen til gjensidig Beskyttelse og Forsvar og til Udførelsen af Arbeider, som sigtede til hele Samfundets Velvære, men vare for store og for vanskelige at udføre for den enkelte Mand eller Familie. Ved denne Samvirken af manges Kræfter kunde først Menneskene ret vise sig som Skabningens Ypperste, og mange, store og beundringsværdige ere de Værker, som Menneskesamfundene i Tidernes Løb have udført. Beretningen om disse Gjerninger er det, som man kalder Menneskehedens Historie eller Verdenshistorie. Af den kan vi uddrage de vigtigste Lærdomme og fremfor alt den, at uden Gudsfrygt, gjensidig Kjærlighed og Enighed, Retfærdighed, Arbeidsomhed, Nøisomhed, Oplysning, Lovlydighed og Fædrelandskjærlighed kan intet Samfund i Længden trives eller bestaa. Men intet kan udrette alt dette uden Kristendommen, rettelig forkyndt og hjertelig annammet.

Store ere de Forandringer, som Menneskenes Virksomhed har frembragt 87i de Landes Udseende, hvor de have sluttet sig sammen til større Foreninger. Skovene have maattet give Plads for bølgende Agre og deilige Haver; prægtige Byer ere opførte, hvori findes Bygværker, som ved sin Fasthed synes at kunne vare i Aartusinder; Elve, Søer og Have, hvor man, forinden Menneskene traadte til, kun saa hoppende Fiske eller skrigende Søfugle, belives nu af Baade og Skibe, fremdrevne af de udspændte Seil eller af Dampens Kraft. Fossefald, som i Aartusinder kun havde afbrudt Skovens Stilhed ved sin Brusen, drive nu kunstige Maskiner, som arbeide Dag og Nat i Menneskenes Tjeneste. Ved Hjælp af Staal, Krud og Ild trænge Menneskene ind i Bjergenes Dyb for at udhente de nyttige Metaller; Landet gjennemkrydses af kunstigt anlagte Veie, som befares af belæssede Kjøreredskaber, trukne af stærke Heste eller af den endnu stærkere og hastigere Dampkraft.

Plante- og Dyreverdenen har rundt om disse driftige Menneskesamfund faaet et forandret Udseende, idet de oprindelige og for Vildmarken passende Væxter og Dyr ere blevne ombyttede med andre, som ere Menneskene til større Nytte, men som ofte ere hentede fra langt bortliggende Lande, og som i sit nye Hjem ikke kunde trives eller bestaa uden Menneskenes Pleie, Omsorg og Beskyttelse.

85

Først når menneskene ta faste bopeler, innhegne og oppdyrke jorden, så at den giver næring både for dem selv og deres husdyr, kan opplysning og alle Fredens kunster trives i deres samfunn. For at mange mennesker og dyr skal kunne finne næring av, hva der kan avles på et mindre stykke land, må der brukes stor oppmerksomhet, ettertanke og arbeidsomhet. Ved en omhyggelig dyrkning av jorden, ved gjødning og vanning, lønnede den fruktbare jord de flittige dyrkere med så rikelig Afgrøde, at den ikke alene var tilstrekkelig til å ernære Dyrkerens hele familie, men at der ble nok til overs til føde for mangfoldige mennesker, som arbeidet på å frembringe andre for menneskene nyttige ting, for hvilke de av jorddyrkeren kunne som vederlag erholde hans overskudd av Fødemidler. På denne måte behøvde ikke alle å bli jorddyrkere og kvegholdere, men kunne sysle med andre arbeider, hvortil de var bedre skikkede, og ved hvilke de stiftede større nytte for det hele samfunn. Således arbeidet noen med å oppsøke og udsmelte metall av Bjergene; andre arbeidet derav våpen og redskaper; atter andre ble tømmermenn og snekkere, eller murere og steinhuggere; noen ble dyktige i å tilberede Dyrenes huder, som igjen av andre ble benyttet til derav å gjøre skotøy, Sæler (remmer) og andre nyttige ting; noen ble dyktige i å spinne og veve tøyer av Dyrenes hår eller Planternes trevler, mens andre især beskjeftiget seg med derav å gjøre klær, tepper og mange andre ting. Således opstod etterhånden flere og flere forskjellige Slags håndverk, og, da de innbyrdes trengte til hverandres varer, fant de det bekvemmest å bo i nærheten av hverandre. På denne måte opstod byer. For å kunne bo tryggere, omgav de disse med sterke murer og Volde; thi den mengde nyttige og kostbare ting, som byboerne ved sin flid og oppfinnsomhet frembrakte, vakte de dovne, men røverske Nomaders og Jægeres begjærlighet, og de søkte ofte ved overfall å tilvende seg Byboernes eiendom. Da Menneskene sluttet seg sammen i større og større foreninger, ble det nødvendig blant de viseste og beste menn å utvelge noen, som 86kunne avgjøre, hvem der hadde rett, når uenighet opstod mellom samfunnets medlemmer. Disse menn gave stundom Love. Da Menneskene hadde oppfunnet skrivekunsten, ble lovene nedskrevne. En sådan lovgiver var Solon for athenerne og Lykurg for Spartanerne. Ved hjelp av skrivekunsten kunne nå den ene slekts erfaringer og skjebne overleveres etterkommerne til belæring. Ettersom kunnskapsforrådet forøgedes ved nye oppfinnelser og Samfærsel med andre folkeslag, skjønte man snart, at det åndelige arbeide var likeså viktig, ja for Folkets fremgang i makt og lykke enda viktigere enn det legemlige, og at det ville være en vinning for samfunnet, når de i åndelig Henseende best begavede ble lønnede av de øvrige, for at de utelukkende kunne befatte seg med å undersøke og granske samt med å undervise andre og ordne samfunnets forhold både mellom medlemmene innbyrdes og mellom fremmede samfunn eller stater. På denne måte opstod den lærde stand, lærerstanden og øvrigheten. Det er vistnok enhver Mands plikt å forsvare det samfunn, hvorav han er medlem, mot Fienders anfall; men, da det i krig kommer an på, at alle menn handle med samdrektighet og orden, var det nødvendig, at de dyktigste krigere fikk befalingen over de andre. Disse kaltes høvdinger, og blant disse valgtes vel den beste til Overhøvding. En sådan fikk ofte stor makt også i fredelige tider og fikk navn av Konge.

Ved en sådan fordeling av de forskjellige Slags arbeider mellom samfunnets medlemmer, kunne hvert Slags bli bedre utført, og, da den ene trengte til det, som den annen frembrakte enten ved sine hender eller sitt Hoveds arbeide, så følte de seg som lemmer av et levende legeme, hvori hvert enkelt lem er fornødent for det Heles trivsel. Under sådanne vel ordnede samfunnsforhold følte menneskene seg trygge og lykkelige; de fikk derved samfunnet kjært og fant sin glede i å bidra etter evne til dets velvære. Denne følelse kaller man fedrelandskjærlighet, og overalt, hvor denne har vist seg sterk, levende og alminnelig, har samfunnets opplysning og makt tiltaget.

De mennesker, som talte samme språk, og som derved med letthet kunne meddele hverandre sine tanker og erfaringer både i skrift og Tale, sluttet seg sammen til gjensidig beskyttelse og forsvar og til utførelsen av arbeider, som sigtede til hele samfunnets velvære, men vare for store og for vanskelige å utføre for den enkelte mann eller familie. Ved denne Samvirken av manges krefter kunne først menneskene rett vise seg som Skabningens Ypperste, og mange, store og beundringsverdige er de verker, som menneskesamfunnene i Tidernes løp have utført. Beretningen om disse gjerninger er det, som man kaller menneskehetens historie eller verdenshistorie. Av den kan vi uddrage de viktigste lærdommer og fremfor alt den, at uten gudsfrykt, gjensidig kjærlighet og enighet, rettferdighet, arbeidsomhet, nøysomhet, opplysning, lovlydighet og fedrelandskjærlighet kan intet samfunn i lengden trives eller bestå. Men intet kan utrette alt dette uten kristendommen, rettelig forkyndt og hjertelig annammet.

Store er de forandringer, som Menneskenes virksomhet har frembrakt 87i de Landes utseende, hvor de har sluttet seg sammen til større foreninger. Skogene har måttet gi plass for bølgende åkrer og deilige Haver; prektige byer er oppførte, hvori finnes byggverker, som ved sin fasthet synes å kunne vare i årtusener; Elver, Søer og Have, hvor man, forinden menneskene trådte til, kun så hoppende fisker eller skrikende Søfugle, belives nå av båter og skip, fremdrevne av de udspændte seil eller av Dampens kraft. Fossefall, som i årtusener kun hadde avbrutt Skovens stillhet ved sin brusen, drive nå kunstige maskiner, som arbeide Dag og natt i Menneskenes tjeneste. Ved hjelp av stål, krutt og ild trenge menneskene inn i Bjergenes dyp for at udhente de nyttige metaller; Landet gjennomkrysses av kunstigt anlagte Veie, som befares av belæssede kjøreredskaper, trukne av sterke hester eller av den enda sterkere og hastigere dampkraft.

Plante- og dyreverdenen har rundt om disse driftige menneskesamfunn fått et forandret utseende, idet de opprinnelige og for villmarken passende vekster og dyr er blitt ombyttede med andre, som er menneskene til større nytte, men som ofte er hentet fra langt bortliggende land, og som i sitt nye hjem ikke kunne trives eller bestå uten Menneskenes pleie, omsorg og beskyttelse.