De Smaafugle, som have kort og tykt Næb, uden Indhak, leve mere af Frø end af Insekter, som de om Sommeren opsøge til Næring for sine Unger. Hos Lærken er Næbbet smalere end hos Spurvene og Bagkloen ganske ret og lang. Flagrende høit i Luften lader den sine klare, muntre, jublende Toner høre fra den tidlige Vaar hele Sommeren igjennem. Den liker bedst Sletlandet med sine store Enge og Agre og findes derfor ikke i de trange Fjelddale. Graaspurven er en klein Sanger; men, da den holder sig til Menneskene og ved sin glade Kvitter ligesom takker baade for Mad og Husly, saa har vistnok faa Mennesker Hjerte til at gjøre den Fortræd, uagtet den vistnok gjerne vil dele vore Kirsebær og Sukkererter med os. Men den lønner os rigelig, ved at plukke Mark og Bladlus fra Træerne og Ugræsfrø fra Haven. Gulspurven besøger os om Vinteren, for at faa sin Julekost af Kornbandet og af hvad der spildes baade fra Laave, Stald og Fjøs. Bofinken opliver Lund og Skov med sin raske Trille; den grøngule Sisik synger og lokker fra Grantoppen; den deilige Stilits med sit blodrøde Forhoved og det gule Vingespeil plukker flittigt Frøet af den høie tornede Tistel og synger næsten saa vakkert som en Kanarifugl. Om Høsten, naar Rognebærene ere modne, kommer den tykfaldne, rødbrystede Dompap med sit korte, tykke Næb og sin sorte Hætte for at pille Frøet ud af de sure Bær. I Barskoven ere Korsnæbbene eller Konglebiterne baade Sommer og Vinter beskjeftigede med at bryde Gran- og Furukonglernes haarde Skjæl fra hverandre, for at faa fat paa det fede Frø. Dertil har Gud givet dem et kunstigt Næb. Overnæbbets krumme nedbøiede Spids krydser sig med Undernæbbets opadbøiede. Dompapen og Korsnæbbene leve alene af Frø og æde aldrig Insekter.

De småfugler, som har kort og tykt nebb, uten innhakk, leve mer av frø enn av insekter, som de om sommeren oppsøke til næring for sine unger. Hos lerken er nebbet smalere enn hos spurvene og bakkloen ganske rett og lang. Flagrende høyt i luften lader den sine klare, muntre, jublende toner høre fra den tidlige vår hele sommeren igjennom. Den liker best Sletlandet med sine store enger og åkrer og finnes derfor ikke i de trange fjelldaler. Gråspurven er en klein sanger; men, da den holder seg til menneskene og ved sin glade kvitter likesom takker både for mat og husly, så har vistnok få Mennesker Hjerte til å gjøre den fortred, uaktet den vistnok gjerne vil dele våre kirsebær og sukkererter med oss. Men den lønner oss rikelig, ved å plukke Mark og bladlus fra trærne og ugressfrø fra hagen. Gulspurven besøker oss om vinteren, for å få sin julekost av kornbandet og av hva der spilles både fra låve, stall og fjøs. Bofinken oppliver Lund og skog med sin raske trille; den grøngule sisik synger og lokker fra grantoppen; den deilige Stilits med sitt blodrøde forhode og det gule vingespeil plukker flittig frøet av den høye tornede tistel og synger nesten så vakkert som en kanarifugl. Om høsten, når rognebærene er modne, kommer den tykkfalne, rødbrystede Dompap med sitt korte, tykke nebb og sin sorte hette for å pille frøet ut av de sure bær. I barskogen er korsnebbene eller konglebitene både sommer og vinter beskjeftigede med å bryte Gran- og furukonglenes harde skjell fra hverandre, for å få fat på det feite frø. Dertil har Gud gitt dem et kunstigt nebb. Overnæbbets krumme nedbøyde spiss krydser seg med Undernæbbets oppadbøyde. Dompapen og korsnebbene leve alene av frø og ete aldri insekter.