„Da alle Legemets Dele dannes af Blodet, saa er det nødvendigt, at det kan komme overalt i Legemet. Dette sker gjennem hule Rør eller Aarer, som gaar ud fra Hjertet, og, naar Blodet har været omkring i alle Legemets Dele, vender det igjen tilbage til Hjertet. Dette kaldes Blodets Kredsløb. De Aarer, gjennem hvilke Blodet strømmer fra Hjertet, kaldes Puls- eller Livaarer, og de, gjennem hvilke det flyder tilbage til Hjertet, kaldes Blodaarer. Hjertet er en Kjød- eller Muskelklump, i hvilken findes to Rum, som ere skilte fra hinanden ved en Mellemvæg. Det ene af disse kaldes det høire, det andet det venstre Hjerterum eller Kammer. Fra hvert Rum udgaar en tyk Aarestamme. Fra det høire gaar Blodet til Lungerne, fra det venstre rundt om til alle Legemets Dele. Aarestammen udsender større og mindre Grene, som atter mangfoldige Gange dele sig, saa at de tilslut blive haarfine og danne et tæt Maskeværk, som kaldes Haarkarnet. Medens Blodet strømmer omkring i dette Maskeværk, afsætter det meget af sine nærende Dele til det omliggende Væv, men optager ogsaa fra dette mangeslags Stoffer, som ere blevne utjenlige, efterat de have været benyttede. Blodet forandres derfor i Haarkarnettene, og denne Forandring er synlig; thi, da det kom til dem, var det høirødt, og, naar det fra Haarkarnettene samler sig i de tilbagegaaende Blodaarer, er det blevet mørkerødt, ja næsten sort. Dette Blod er urent og kan hverken ernære Legemet eller holde Livsvirksomheden vedlige. Alt dette urene Blod samler sig nu fra alle Legemets Dele til to tykke Aarestammer, som udmunde i en Pose, som aabner sig i det høire Hjerterum. Det Blod, som udgik fra venstre Hjerterum som rent Blod, er nu kommet tilbage til høire Hjerterum som urent. Dette kaldes det store Kredsløb eller Ernæringskredsløbet. Men nu skal Blodet gjøre et mindre Kredsløb fra høire Hjerterum til venstre, og paa denne Vei bliver det renset, saa at det kommer til venstre Hjerterum som høirødt Blod. Men hvor og hvorledes er da Blodet blevet renset? Dette skal jeg nu søge at forklare eder.“ Studenten aabnede nu Abens Brysthule og viste Børnene Hjertet og begge Lungerne, som opfyldte denne. Da Dyret var død af Tæring, var den ene Lunge meget fordærvet. Han blæste nu med et Rør Luft gjennem Luftrøret ind i Lungerne, som derved udvidede sig stærkt; han skar med Kniven ind i Lungerne og viste dem, at de bestod af en utallig Mængde smaa Blærer, som vare de udvidede Ender af Luftrørets yderste Forgreninger. „I kunne nu,“ sagde han, „forestille eder Luftrøret og Lungen som et Træ med en Mængde Grene, Kviste og Blade, men alle indhule. Luftrøret er da Stammen, og Bladene ere de smaa Blærer, som kan fyldes med Luft, naar Brysthulen 128udvides; Luften trykkes igjen ud, naar Brysthulen trækker sig sammen. Det urene Blod, som kommer fra høire Hjerterum gjennem Lungepulsaaren, fordeles nu derved, at denne deler sig i utallige Grene til det fineste Haarkarnet paa Lungeblærernes Vægge, saa at Blodet og Luften kun ere skilte fra hinanden ved den tyndeste Hud. Igjennem denne kan nu Luften komme til Blodet og modtage dets Urenligheder, som fornemmelig bestaar i en Luftart, som kaldes Kulsyre. Idet Blodet bliver denne kvit, suger det til sig Livsluft eller Surstof af den friske indaandede Luft og bliver derved meget forvandlet til høirødt, friskt Blod, som nu fra Haarkarnettet strømmer tilbage til venstre Hjerterum, for paanyt at begynde det store Kredsløb. Førend dette friske Blod kommer ind i venstre Hjerterum, optages det af en lignende Udvidning som den, der findes ved Sammenstødet af de Blodaarer, som fører det sorte Blod til høire Hjerterum. Disse Udvidninger kaldes Hjertets Forkamre. Naar Hjertet trækker sig sammen, drives Blodet ud af Hjerterummene, og, naar det udvider sig, fyldes disse med det Blod, som kommer fra Forkamrene. Denne Sammentrækning kaldes Hjertets Slag og kan føles udenpaa Brystet paa venstre Side, da Hjertets Spids støder mod venstre Bryst. Hjertets Bevægelse vedvarer fra Livets Begyndelse til dets Ende uden Rast eller Hvile; thi det Arbeide, som det skal udføre, taaler ingen Stands, men kan vel ske mere eller mindre hurtigt. Men foruden Lungerne gives der i Legemet ogsaa andre Redskaber, som arbeide paa at skille Blodet af med andre Urenligheder end Kulsyre. Saadanne Redskaber kaldes Kjertler, og foruden dem, som vi have nævnt, da vi undersøgte Fordøielsesredskaberne, findes mangfoldige andre. I Underlivet paa hver Side af Rygraden ligger Nyrerne, som rense Blodet fra mangeslags Salte opløste i Vand. Nyrernes Afsondring, som kaldes Urin, samler sig i en Blære, Urinblæren. I Øiengruberne ligge t. Ex. Taarekjertlerne, som ligeledes afsondre en saltholdig Vædske, Taarerne; i Huden ligge utallige Kjertler, som af Blodet udskille Vanddampe; men, naar Afsondringen bliver meget stærk, komme de ud af Kjertlernes Aabninger i Form af Draaber, som kaldes Sved. Aabningerne kaldes derfor Svedehuller. Jeg kan her ikke opregne alle de smaa Redskaber i Legemet, som arbeide med Blodet; men I har allerede faaet saa meget at vide, at I skjønne, at Dyrenes Legemer ere endnu rigeligere forsynede dermed end Planterne. Et Dyr er derfor en Skabning, uendelig mere mangfoldigt og kunstigt indrettet end det kunstigste Menneskeværk, og kun den almægtige, alvise Gud har kunnet danne det.“ Med disse Ord sluttede Læreren Undervisningen for den Dag.

„Da alle Legemets dele dannes av Blodet, så er det nødvendig, at det kan komme overalt i Legemet. Dette skjer gjennom hule Rør eller årer, som går ut fra hjertet, og, når Blodet har vært omkring i alle Legemets dele, vender det igjen tilbake til hjertet. Dette kalles Blodets kretsløp. De årer, gjennom hvilke Blodet strømmer fra hjertet, kalles Puls- eller livårer, og de, gjennom hvilke det flyter tilbake til hjertet, kalles blodårer. Hjertet er en Kjød- eller Muskelklump, i hvilken finnes to rom, som er skilte fra hinannen ved en mellomvegg. Det ene av disse kalles det høyre, det andre det venstre Hjerterum eller kammer. Fra hvert rom utgår en tykk årestamme. Fra det høyre går Blodet til lungene, fra det venstre rundt om til alle Legemets dele. Årestammen utsender større og mindre grener, som atter mangfoldige ganger dele seg, så at de til slutt bli hårfine og danne et tett Maskeværk, som kalles Haarkarnet. Mens Blodet strømmer omkring i dette Maskeværk, avsetter det meget av sine nærende dele til det omliggende vev, men opptar også fra dette mangeslags stoffer, som er blitt utjenlige, etter at de har vært benyttet. Blodet forandres derfor i Haarkarnettene, og denne forandring er synlig; thi, da det kom til dem, var det høyrødt, og, når det fra Haarkarnettene samler seg i de tilbakegående blodårer, er det blitt mørkerødt, ja nesten sort. Dette blod er urent og kan hverken ernære Legemet eller holde Livsvirksomheden vedlige. Alt dette urene blod samler seg nå fra alle Legemets dele til to tykke årestammer, som udmunde i en pose, som åpner seg i det høyre Hjerterum. Det blod, som utgikk fra venstre Hjerterum som rent blod, er nå kommet tilbake til høyre Hjerterum som urent. Dette kalles det store kretsløp eller ernæringskretsløpet. Men nå skal Blodet gjøre et mindre kretsløp fra høyre Hjerterum til venstre, og på denne vei blir det renset, så at det kommer til venstre Hjerterum som høyrødt blod. Men hvor og hvorledes er da Blodet blitt renset? Dette skal jeg nå søke å forklare dere.“ Studenten åpnet nå apens brysthule og viste barna hjertet og begge lungene, som oppfylte denne. Da dyret var død av tæring, var den ene lunge meget fordervet. Han blåste nå med et Rør luft gjennom luftrøret inn i lungene, som derved utvidet seg sterkt; han skar med kniven inn i lungene og viste dem, at de bestod av en utallig mengde små blærer, som var de utvidet ender av Luftrørets ytterste forgreninger. „Dere kunne nå,“ sa han, „forestille dere luftrøret og lungen som et tre med en mengde grener, Kviste og Blade, men alle innhule. Luftrøret er da stammen, og bladene er de små blærer, som kan fylles med luft, når brysthulen 128utvides; Luften trykkes igjen ut, når brysthulen trekker seg sammen. Det urene blod, som kommer fra høyre Hjerterum gjennom lungepulsåren, fordeles nå derved, at denne deler seg i utallige grener til det fineste Haarkarnet på lungeblærenes vegger, så at Blodet og luften kun er skilte fra hinannen ved den tynneste hud. Igjennom denne kan nå luften komme til Blodet og motta dets Urenligheder, som fornemmelig består i en Luftart, som kalles Kulsyre. Idet Blodet blir denne kvit, suger det til seg Livsluft eller surstoff av den friske innåndet luft og blir derved meget forvandlet til høyrødt, friskt blod, som nå fra hårkarnettet strømmer tilbake til venstre Hjerterum, for paanyt å begynne det store kretsløp. Før dette friske blod kommer inn i venstre Hjerterum, opptas det av en lignende Udvidning som den, der finnes ved sammenstøtet av de blodårer, som fører det sorte blod til høyre Hjerterum. Disse Udvidninger kalles Hjertets forkamre. Når hjertet trekker seg sammen, drives Blodet ut av hjerterommene, og, når det utvider seg, fylles disse med det blod, som kommer fra forkamrene. Denne sammentrekning kalles Hjertets slag og kan føles utenpå brystet på venstre side, da Hjertets spiss støter mot venstre bryst. Hjertets bevegelse vedvarer fra Livets begynnelse til dets ende uten rast eller hvile; thi det arbeide, som det skal utføre, tåler ingen Stands, men kan vel ske mer eller mindre hurtig. Men foruten lungene gives der i Legemet også andre redskaper, som arbeide på å skille Blodet av med andre Urenligheder enn Kulsyre. Sådanne redskaper kalles kjertler, og foruten dem, som vi har nevnt, da vi undersøkte fordøyelsesredskapene, finnes mangfoldige andre. I underlivet på hver side av ryggraden ligger nyrene, som rense Blodet fra mangeslags Salte oppløste i vann. Nyrenes avsondring, som kalles urin, samler seg i en blære, urinblæren. I Øiengruberne ligge t. Ex. Tårekjertlene, som likeledes afsondre en saltholdig væske, tårene; i huden ligge utallige kjertler, som av Blodet utskille vanndamper; men, når avsondringen blir meget sterk, komme de ut av kjertlenes åpninger i form av dråper, som kalles sved. Åpningene kalles derfor Svedehuller. Jeg kan her ikke opregne alle de små redskaper i Legemet, som arbeide med Blodet; men dere har allerede fått så meget å vite, at dere skjønne, at Dyrenes Legemer er enda rigeligere forsynte dermed enn plantene. Et dyr er derfor en skapning, uendelig mer mangfoldig og kunstigt innrettet enn det kunstigste menneskeverk, og kun den allmektige, alvise Gud har kunnet danne det.“ Med disse ord sluttet læreren undervisningen for den dag.