Efter Olaf Tryggvessøns Fald styrede Jarlerne Erik og Svein i Norge i femten Aar. Erik Jarl reiste til England, for at hjælpe Danekongen Knut den Mægtige at tage dette Land, og Svein Jarl tabte i Aaret 1015 et Slag mod Olaf Haraldssøn, som derpaa blev Norges Konge. Det var den siden saa navnkundige Olaf den Hellige. Sveakongen Olaf tyktes helt ilde om, at Olaf den Hellige havde vundet Norge og jaget Svein Jarl bort; han sendte derfor Skattekrævere til Norge, og, da Olaf lod nogle af disse dræbe, fik Sveakongen Olaf saa stort Had til den norske Konge, at ingen Mand i hans Land maatte kalde ham ved sit rette Navn, saa Kongen hørte det; de kaldte ham kun den digre Mand og havde altid meget Ondt at sige paa ham, naar han blev omtalt. Men 48baade Svenskerne og Nordmændene vilde have Fred, og Olaf Haraldssøn sendte Bjørn Stallare til Sverige for at tinge om Fred med Svenskekongen. Dette var en vanskelig og farlig Færd, og, da Bjørn paa et Thing, hvor den svenske Konge var tilstede, begyndte at tale og sagde: „Kong Olaf har sendt mig hid med det Ærinde, at han vil byde Sverige Forlig og den Landsgrændse, som fra gammel Tid har været mellem Norge og Sverige,“ blev Svenskekongen vred, sprang op, bød den Mand at tie og kom frem med mange haarde Ord mod Olaf den Digre. Derpaa satte Kongen sig ned, og nu blev det en Stund aldeles stille paa Thinget. Da reiste Thorgny Lagmand sig; det var en gammel stor Mand; hans Skjeg var saa langt, at det rak til Knæerne, og det bredte sig ud over hele hans Bryst. Da Thorgny reiste sig, stod alle Bønder op, som før havde siddet, og gik frem fra alle Kanter, for at høre, hvad Thorgny vilde sige. I Førstningen var det stort Gny af Mennesker og Vaaben; men, da det blev stille, sagde Thorgny: „Anderledes er nu Sveakongerne tilsinds end før i Tiden. Mine Forfædre har fortalt mig, at Kongerne før vare gode at komme til Rette med. Men den Konge, vi nu har, lader ingen Mand faa tale med sig uden den, som han selv lyster at høre. Han kræver Norges Vælde under sig, som ingen Sveakonge før ham har krævet, og volder derved mangen Mand Uro. Nu vil vi Bønder, at du gjør Forlig med Norges Konge, Olaf Digre, og giver ham din Datter tilægte. Vil du derimod igjen vinde under dig de Lande i Østerleden, som dine Frænder og Forfædre har eiet der, da vil vi alle følge dig. Men, vil du ikke gjøre det, vi vil, da monne vi fare imod dig og dræbe dig, og vi taale ikke længer Ufred og Ulov af dig. Saaledes har vore Forfædre gjort i fordums Dage; de stak sine Konger ned i en Myr, og de vare ligesaa stolte som du. Sig os nu strax, hvad du vælger.“ — Da gjorde Mængden Vaabenbrag og stort Gny, og Kongen maatte gjøre, hvad Bønderne vilde. Dette skede i Aaret 1018.

Etter Olaf Tryggvessøns Fald styrte jarlene Erik og Svein i Norge i femten år. Erik Jarl reiste til England, for å hjelpe Danekongen Knut den Mægtige å ta dette land, og Svein Jarl tapte i året 1015 et slag mot Olaf Haraldssøn, som derpå ble Norges Konge. Det var den siden så navnkundige Olaf den Hellige. Sveakongen Olaf tyktes helt ilde om, at Olaf den Hellige hadde vundet Norge og jaget Svein Jarl bort; han sendte derfor Skattekrævere til Norge, og, da Olaf lot noen av disse drepe, fikk Sveakongen Olaf så stort hat til den norske Konge, at ingen mann i hans land måtte kalle ham ved sitt rette navn, så Kongen hørte det; de kalte ham kun den digre mann og hadde alltid meget Ondt å si på ham, når han ble omtalt. Men 48både svenskene og nordmennene ville ha Fred, og Olaf Haraldssøn sendte Bjørn Stallare til Sverige for å tinge om Fred med svenskekongen. Dette var en vanskelig og farlig ferd, og, da Bjørn på et Thing, hvor den svenske Konge var til stede, begynte å tale og sa: „Kong Olaf har sendt meg hit med det ærend, at han vil by Sverige Forlig og den landsgrense, som fra gammel tid har vært mellom Norge og Sverige,“ ble svenskekongen vred, sprang opp, bød den mann å tie og kom frem med mange harde ord mot Olaf den Digre. Derpå satte Kongen seg ned, og nå ble det en stund aldeles stille på tinget. Da reiste Thorgny Lagmand seg; det var en gammel stor mann; hans skjegg var så langt, at det rak til knærne, og det bredte seg ut over hele hans bryst. Da Thorgny reiste seg, stod alle bønder opp, som før hadde sittet, og gikk frem fra alle kanter, for å høre, hva Thorgny ville si. I Førstningen var det stort Gny av Mennesker og våpen; men, da det ble stille, sa Thorgny: „Annerledes er nå sveakongene tilsinds enn før i tiden. Mine forfedre har fortalt meg, at kongene før vare gode å komme til rette med. Men den Konge, vi nå har, lader ingen mann få tale med seg uten den, som han selv lyster å høre. Han krever Norges Vælde under seg, som ingen Sveakonge før ham har krevet, og volder derved mangen mann uro. Nå vil vi bønder, at du gjør forlik med Norges Konge, Olaf Digre, og gir ham din datter tilægte. Vil du derimot igjen vinde under deg de land i Østerleden, som dine frender og forfedre har eiet der, da vil vi alle følge deg. Men, vil du ikke gjøre det, vi vil, da monne vi fare imot deg og drepe deg, og vi tåler ikke lenger ufred og ulov av deg. Således har våre forfedre gjort i fordums dager; de stak sine Konger ned i en myr, og de var likeså stolte som du. Sig oss nå straks, hva du velger.“ — Da gjorde mengden Vaabenbrag og stort Gny, og Kongen måtte gjøre, hva bøndene ville. Dette skjedde i året 1018.