Brynhild lagde sig syg, og Gunnar gik hen for at lette hendes Sind; men hun vilde ikke aabne sit Hjerte for ham. Da bad han Sigurd prøve paa at lindre Brynhilds Sorg. Sigurd og Brynhild talte da sammen; de mindedes sine Eder og skjønnede, hvorledes Grimhild havde sveget dem. Sigurd bød sig til at forskyde sin Hustru Gudrun; men dertil var Brynhild for stormodig, og Sigurd gik bort, fuld af Sorg. Brynhild kunde fremdeles ikke unde Gudrun at have Sigurd til Mand, og hun fik Gunnar og sine Svogre til at fælde ham. Det var om Natten, mens Sigurd sov ved Gudruns Side, at Sigurd fik Banesaar. Da Gudrun vaagnede i Sigurds Blod, slog hun sine Hænder sammen af Sorg; men i Førstningen kunde hun ikke græde. Mænd og Kvinder søgte faafængt at lette hendes Sorg, og, først da de tog Klædet bort fra Sigurds Lig, og hun saa hans blodige Saar og hans brustne Øine, først da kunde hun faa græde; da randt hendes Taarer saa stridt, og hun fandt Ord for sin Sorg. Brynhild hørte Gudruns Graad, og da tog hun til at le, saa det hørtes over hele Tunet. „Nu, Kong Gjukes Børn, kan I nyde godt af eders Lande og af eders Mænd,“ sagde hun; „nu er Sigurd fældet, og han var navnkundigst af eder alle. Ham havde jeg svoret trofaste Eder, ham alene elskede jeg, og ikke kunde jeg unde nogen anden at have ham til Mand. Nu er han død, og selv vil jeg følge ham i Døden.“ Derpaa lagde hun Sværdet igjennem sig, og før sin Død bad hun, at man skulde lægge hende og Sigurd paa samme Baal. Baalet blev bygget, som hun havde bedet om, og der blev baade Brynhild og Sigurd Favnesbane brændte.

Brynhild la seg syk, og Gunnar gikk hen for å lette hennes sinn; men hun ville ikke åpne sitt hjerte for ham. Da bad han Sigurd prøve på å lindre Brynhilds sorg. Sigurd og Brynhild talte da sammen; de mintes sine Eder og skjønte, hvorledes Grimhild hadde sveket dem. Sigurd bød seg til at forskyde sin hustru Gudrun; men dertil var Brynhild for stormodig, og Sigurd gikk bort, full av sorg. Brynhild kunne fremdeles ikke unne Gudrun å ha Sigurd til mann, og hun fikk Gunnar og sine svogere til å felle ham. Det var om natten, mens Sigurd sov ved Gudruns side, at Sigurd fikk banesår. Da Gudrun våknet i Sigurds blod, slo hun sine hender sammen av sorg; men i Førstningen kunne hun ikke gråte. Menn og kvinner søkte fåfengt å lette hennes sorg, og, først da de tok Klædet bort fra Sigurds Lig, og hun så hans blodige sår og hans brustne øyne, først da kunne hun få gråte; da rant hennes tårer så stridt, og hun fant ord for sin sorg. Brynhild hørte Gudruns Graad, og da tok hun til å le, så det hørtes over hele tunet. „Nå, Kong Gjukes Børn, kan dere nyte godt av deres land og av deres menn,“ sa hun; „nå er Sigurd felt, og han var navnkundigst av dere alle. Ham hadde jeg svoret trofaste Eder, ham alene elsket jeg, og ikke kunne jeg unne noen annen å ha ham til mann. Nå er han død, og selv vil jeg følge ham i døden.“ Derpå la hun sverdet igjennom seg, og før sin død bad hun, at man skulle legge henne og Sigurd på samme bål. Bålet ble bygget, som hun hadde bedt om, og der ble både Brynhild og Sigurd Favnesbane brente.