Housten.
De houstar, eg ser yvi bygde ut,d’æ ousleg o sjaa yvi li o nut.Aakrar o vollar æ kvite o graa,louve æ bleike, o dei æ faa.
Vinden hev rivi o sopa burt,paa halvnakne greinir æ stilt o kurt.Fuglar, som saang onde grøne bla,mot su hev fokji i røkk’ o ra.
212Vinden yler mæ villande mot,skogjen voggar paa sterke rot.Der fyk’e orrar, terar o røyfraa li ti li yvi myr o hei.
Snart seiste louve hev drosi av,o breitt seg lognt yvi blome-grav.Men knuppen blondar o teke rosto drøymer om sole i kuld o frost.
Graan o fure dei stænd’e troust,bari, de sit kji som louvi loust. —So æveleg grøne tre i normi heve, trass i mi hev rim o snjor.
Is yvi tjønnar o votn hev seg lagt,men kulden mæ Rjukan fær ingjo magt.Trass sno o is’e han gjer seg romo drys yvi skogjen sitt kvite skom.
I fjelli lyser de gult o bleikt,fjellgrasi voggar i vinden veikt.Utyvi bergji krans ette kransav isjoklar glimar i solarglans.
Vetren snart kjæm mæ sitt tjeld av snjoro sveiper de lognt kringom skog o jor.Han voggar i elsk si jor uppaa arm,han frys’e sjav, men held henne varm.
John Lie.
Hausten.
De houstar, eg ser yvi bygde ut,d’æ ousleg o sjå yvi li o nut.Åkrar o vollar æ kvite o grå,louve æ bleike, o dei æ få.
Vinden har rivi o sopa bort,på halvnakne greinir æ stilt o kurt.Fuglar, som saang onde grøne bla,mot su har fokji i røkk’ o ra.
212Vinden yler mæ villande mot,skogjen voggar på sterke rot.Der fyk’e orrar, terar o røyfrå li ti li yvi myr o hei.
Snart seiste louve har drosi av,o breitt seg lognt yvi blome-grav.Men knuppen blondar o teke rosto drøymer om sole i kuld o frost.
Graan o fure dei stænd’e troust,bari, de sit kji som lauvet loust. —So æveleg grøne tre i normi heve, trass i mi har rim o snjor.
Is yvi tjønnar o votn har seg lagt,men kulden mæ Rjukan fær ingjo makt.Trass sno o is’e han gjer seg romo drys yvi skogjen sitt kvite skom.
I fjella lyser de gult o bleikt,fjellgrasi voggar i vinden veikt.Utyvi bergji krans ette kransav isjoklar glimar i solarglans.
Vinteren snart kjæm mæ sitt tjeld av snjoro sveiper de lognt kringom skog o jor.Han voggar i elsk si jor oppå arm,han frys’e sjav, men held henne varm.
John Lie.