De lei framette, o Hermod o Signe lout gjæte nokle heim-ky o smaakrettur, som inkji skulle sendast at lang-heie.
Der va store skogliar, mest graan mæ noko fure imidjom. Grænane sto der mørke o aalvorsklege mæ langt lavskjegg. Paa graan-leggjine ha toti ut harpeis o kvoe-dropar; fyst sole skjein paa dei, glima dei som gull. O dei store langleggja gulberkte furune, mæ den halvronde krusen i toppen, som dei rugga so stolt paa, ville, som gille harnisk-klædde riddarar, snoudt sjaa ne paa all mugjen av smaaskog ve føtane sine. Some einerar bou fram store duskar blaa ber for o faa lov ti o vera ti, are sto so sinna paa desse stolte furune, at dei nous gult, so de druste. Store lægar av graan o fure laag o længta ette dei gamle dagar, daa dei va herrar i skogjen, so dei groddest yvi mæ mose o lav. Hist o her gamle hole tre, utta merg o bork o bar; men sto likevæl o ha alli briska seg større; »o nei for maal mi heve! mi æ daa dei beste likevæl«, tænkte dei, fyst hakkespettine tromma paa dei, so de svara i skogjen. Gamle stuvar, skrukkutte o brænde, yvigrodde mæ mose i onderlege figurar, sto o vrængde ougo o rekte tonga ut at all den andre livandes skogjen; dei va daa ti ennaa paa ein maate, vrene o vraange.
De brydde den are skogjen seg alli om, men voks o va gla. O gla-aste va dei, fyst vinden ylte o tok 210tak i dei som ’n ville rive dei ikoll; daa voks o smoug røtane i grus o stein; dei kjænde dei fekk støare o støare tak i gronnen ette kvor storm’e, som for yvi dei.
For eit liv, der va i skogjen! Der flaksa o fouk terar o røyar, ørknur o orrar, hjarpar o rjupur; hakkespettine tromma, skog-skjerane trætta o slost iblandt, so kaam ei ørn av o ti o slo ne, o der vart stilt som naatte. Men snart bar de i atte, o alle smaafuglane saang o arbeidde for bonn o makje.
Heile skogjen va som eit æventy, tottest dei. Signe sat titt o fortaalde æventy; han ha alli høyrt æventy fyrr’e; o dei tottest dei saag de altsamen livandes omkring seg. De va moro, men de gruste i dei; trolle skreik o greip ette dei. O! d’æ bare regn-spyta, ho ventar regn! Hell de va denne store greine, som lea paa seg. O so lo dei so gott.
Upponde fjelle, der va ou moro; der blømde roun o hegg’e, der anga selje o bjørk. Dei bygde smaa hus av stein’e, stasa dei upp mæ louv o blomar, der budde dei; de va garane deires. So i beste moroe kaam Kolbjønn, den store svarte honnbukkjen, o gjore seg tigoe i louve o blomane deires. »O ditt stygge beist! vi du lat’ vere!« Men dei vart hellest inkji so mykji sinna paa bukkjen; han va so løgleg’e, gjekk paa tvo bein o gjore hallingkast, plent som Olav Gullsme, den beste dansaren i bygde.
So skar dei seg fløytur o tulla so vent, at kreture sto o langlydde. O bjøllekyre o bjøllegjeite rugga paa hovui, so bjøllune klaang, dei ville ou vere mæ i spili.
Attom liane o fjelle byrja heie mæ flæ o fly. Der va væl lett o friskt o ande. Laage fjellristir mæ steinar som store hus uppaa, goe grashaddir, vene kvævar mæ yvi dei tjuge stakks slaattur samteigt, so flottir mæ smaa bekkjesikl o vene tjønnar, som spegla av den blaa himilen mæ dei smaa kvite skydottane. Der vakte fisken, o smaabylgjune krulla seg i ringar utyvi, der kakla ændar o lom, saamde o dukka onde.
So konne dei stande lange stondir o kaste smaa 211tonne steinflisar, for o sjaa kven konne faa dei ti o hoppe o fljote længst’e burtyvi vatni.
So vent som de va, fyst buskapen gjekk roleg o fint burt i grasdekkane. Daa ha dei goe stondir, o tralla o saang. Javnan sette dei seg daa ti eta av nista si. Somti fann dei paa de o va gjestir hjaa hinanen. Den eine kaam daa langreisandes burta eit holt hell ein stor’e stein’e, den andre bou mat o drikke. Dei spurde ette, hoss folk livde der heime, om nokon nyss ha døytt, om nokon sille gifte seg. O, som dei va aalvorsklege o lest vera vaksne o mykji ti folk!
Men de va kji allstøtt bare moro o gjæte. Fyst sole skjein for varmt, o allslags av-aat elta kreture, maatte dei springe, so sveitten rann, o teven brann i halsen for o halle dei ihopes. Hell fyst regni slo, o dei sat frosne o gjenomvaate o kurde som fuglar i bur. Daa va de kji stor’e moroe, o daa vart dagane lange.
Somti tuttra daa Signe o saang:
I regn o uveir, i vind o væte,daa æ de langsamt o gange gjæte,mæ frosne hændar o vale taa,æ dagen lang, so de leitar paa.
Men verst’e, fyst dei ha gjætt burt noko av buskapen. Dei sprang huva, leita, gret den dagjen lang, o kvellen kaam inkji mæ kvile.
John Lie.