208

Eg for meg eigaang yvi den hei,Der va so kalle grustir ;vinden hivde vængjine sineso haagt yvi røys o rustir.

Eg for meg eigaang yvi den hei,o ville dei dyre skjote,vinden baksa i kvorjom buskjen,so stikkur o stuvar rjote.

So tok de ti drive av himils sky,o bjørkar o buskar bugna.Rjupa sat i snjor paa skarvi,de va kji hennar ti hugna.

209Jasen skolv so saart i sitt skinn,o saag seg vie av holo:»o gjøv’ eg ha havt meg fuglevængjir,so ha eg fokj’ ette svolo«.

So tok de ti drive so oppeleg,de tottest o’ himilen strøyme;ve o tre ne i snjoen krabba,dei ville seg helle gøyme.

Hallvor Lie.

208

Eg for meg eigaang yvi den hei,Der va so kalle grustir ;vinden hivde vængjine sineso høgt yvi røys o rustir.

Eg for meg eigaang yvi den hei,o ville dei dyre skjote,vinden baksa i kvorjom buskjen,so stikkur o stuvar rjote.

So tok de ti drive av himils sky,o bjørkar o buskar bugna.Rjupa sat i snjor på skarvi,de va kji hennar ti hugna.

209Jasen skalv so sårt i sitt skinn,o såg seg vie av holo:»o gjøv’ eg ha hatt meg fuglevængjir,so ha eg fokj’ ette svolo«.

So tok de ti drive so oppeleg,de tottest o’ himmelen strøyme;ve o tre ne i snøen krabba,dei ville seg helle gøyme.

Hallvor Lie.