(1867).
Ja, det er andre, en hermenn, som falla i striden. I livsens daglege strid falla fleire, en me tru. Bokmannen, som helseslit seg med sin tanke og pen, han fell i denne strid likso vel som sjomannen i eit skipsbrot og lotsen for aa frelsa skipet. Handelsmannen, som seler usunn vare, og garvaren, som misser helsa si, bøygd yver »bukken« sin, dei falla liksovel i denne strid som jagaren fallande utyver fjøllet og fiskaren og køyraren, som i kjøld og styggvedr draga paa seg turkesjuke, eller steinhoggaren, som fær lunga 77si full af steinmjølet. Den stille reikenskapsmannen, som sjuknar af arbeidet sitt, fell liksovel i denne strid som lækjaren, naar han sjølv verdt sjuk og døyr, for han ser til sjuke. Endelaust vilde det vera aa reikna upp alle deim, som slikt døy for si livsgjerning. Den, som leser dette, kanskje gjeng med si banasott for sitt dagverk. Den, som prentar dette, andar inn forgift af blybokstavarne, og kanskje eg paa min maate tek for hardt i med dette livsverket mitt.
Aa liva til gagns, det slit og riv,me starva og stræva saart.Og det, som tidt er vaart beste liv,det kostar oss livet vaart.
Men aa døy paa denne vegen er aa døy vel. Derimot er det aa døy ilt for dei mange, som missa helsa si, for dei gjera forlitet og liva for vel. Og det er truleg likso mange av deim, som døy av det aa liva for vel som av det aa liva for daarlegt. Rust eter upp meir jarn en det, som verdt slitit burt.