346

Med dette Navn har man søgt at betegne en Klynge af Fjeldtoppe mellem Lom, Sognefjord og Valders. Det er med Søer og Dale et vidtløftigt Høifjeldsdistrikt, ukjendt, kan man sige, for den literære Verden indtil Keilhaus og Boecks Tur derind for en 40 Aar siden, og dets enkelte Dele bærer forskjellige Navne, som dog ikke rækker til for det hele, saaledes Lomsfjeldene i Nord, Hurungerne i Vest o. s. v.

Naar man reiser Bergensveien over Filefjeld, da skjærer man ved Hovedveien langs Vangsmjøsen øverst i Valders gjennem Udkanten af disse Fjeld. Rundt om Vangsmjøsen kneiser høie Tinder: Grinde-, Skyri-, Skjold-Fjeld og det mysteriøse Skudshorn, der har sit Navn deraf, at et Drøn eller Skud høres stundom fra en Bratside under Toppen. Denne Dal ligner ingen anden af de mere bekjendte Hoveddale; thi man er her i en Kløft af Jotunfjeldene, og disse har noget eget ved sig, som staar mer eller mindre bevidst for enhver, der ved med sig selv, at „Storfjeldene,“ som de ogsaa undertiden kaldes, ikke er som andre Fjeld omkring.

Men ingensteds faar den sedvanlige reisende hele Fjeldklyngen at se paa de almindelige Reiseruter. Selv over Filefjeld er de skjulte for ham; han maatte da stige op paa Stugunøset bag Nystuen for at se dem. Ved Vangsmjøsen stirrer man op imod nogle af Klyngens sidste Udliggere; de ser ud som store Kasteller med tilskaarne Sider som Mure og Tinder som høitragende Taarne. Men stiger man i en af Udkanterne op paa en fritliggende Høide, da har man den hele Række af spidse Toppe foran sig, sedvanlig kolde og blaa, med blinkende Pletter af Sneskavl og Bræ. Stugunøset 347i Syd, Bitihorn eller bedre Skaget i Sydost, Storhøpiggen i Øst, Heimdalshø midt oppe iblandt dem er saadanne taalelig let tilgjængelige Høidepunkter, hvor Skuet er udstrakt.

Det er som en stor Leir af spettede Telte; de enkelte Høider i Udkanterne af Klyngerne ligger omkring som Forposter. Skyerne vælter sig gjerne om den midterste Del af Leiren, af og til har man et Glimt af noget hvidt et Hoved høiere end de øvrige — det er Galdhø, Norges høieste kjendte Tind, som saa lang Tid var ubestegen, men hvor nu fast hvert Aar nogle raske Turister naar hen, aandeløse og bekymrede om Veiret, for — efter et Øiebliks Ophold paa den hvælvede sneklædte Top over den svimlende Afgrund og efter et Blik udover det omliggende vilde Gletscher-Hav med stivnede Bølgetoppe og sorte Skjær af Fjeld — hurtig at søge ned igjen.

De ser kolde og umulige ud i Frastand disse skarpe Tinder; men kommer man længer ind, da ligger store fiskerige Søer imellem og omkring dem, og der er en og anden fredelig græsrig Strand. Der er den venlige Bygdin, den vilde Gjendin, den øde kolde Tyen, der er Besse- og Russevand, Heimdalsvand, Vinstervandene o. s. v. Utallige dybe Dalstrøg snor sig ind og deler Hovedklyngen til mange særskilte Sætstykker, og i Bunden af disse Dale glider rislende Aaer og styrter brusende Elve med samme grønlige Gletschervand som i Søerne deroppe. Paa Fjeldenes Ryg er en eneste vild Stenmark med Stykker, store og smaa, af Fjeldkroppen, frasprængte ved Kulden, og der er Renens glitrende Hjem. I Dalbunden derimod ligger hist og her endnu en ordentlig Støl, hvor Folk trækker hen langveisfra, ikke alene fra Lom, fra Vaage, men lige fra Stange i Hedemarken, eller der er et ensomt Fælæger, hvor Driftekarle ligger med Slagte-Kvæg, som fødes op til Høsten, og ved Vandet har du en tarvelig Fiskerbud.

Men selve Fjeldrækken ligger milelang med de skarpe Tinder, fulde af hvide Sneskavler og Bræer. I de trange Tverdale, som skjærer op til Tinderne, ser du Bræerne først høit oppe paa Dalvæggen, saa lavere og lavere ned, eftersom Hoveddalens Bund stiger, og tilsidst lige i Dalbunden 348selv, og du skrider over de sidste grønne Straa og de sidste nikkende Blomster ind til den koldt aandende Ismasse, som ligger for dig fuld af havgrønne Sprækker, naar du er kommen vel over de ramlende Stenmasser i Morænen foran.

Dette er Jotunfjeldene, og de fortjener Navnet. Det er her Jotnen eller Jætten, som raader. Pludselige Omslag i Veiret, tyk dryssende Skodde, pidskende Regn, hylende Vind vexler med lokkende Solskin og Stille. Dertil hører gamle og nye Skred fra Siderne, stride Elve, hvorover der skal søges Vadested, Heste, som løber bort om Natten, Sult og Tørst og alleslags andre Reisefataliteter.

Gaar det langt op i Jættemarken, da er en aaben Stenbud, ja en udover ludende Væg, en halv Grotte eller „Hellar“ det eneste Ly, og Veiret er ofte umildt. Blæser Nordvestvind, og er der Tørke nede i Dalene i Valders, som svider Græsset gult og brænder Ageren, saa gaar der Kaveveir omkring i Jotunfjeldene. Kolde Sneskvæt, pidskende Regnbyger, blandede med Hagl, drager deromkring i Tog. Det ser smukt ud et Stykke ifra, især fra Høiden; Skyen drages som et hvidt Slør over Dalen; men Fjeldet ligner under Sløret en vred Mand med rynket Bryn. Er det derimod Søndenveir, saa regner det baade i Dalen og i Fjeldene tæt og stridt, Bækkene svulmer op til Elve, Stien over Fjeldmarken eller „Raaket“ forvandler sig til en rislende Bæk mellem Stenene, tyk Skodde ligger overalt, og du føler dig hel beklemt.

Kun sjelden ser du hele Leiren blank og klar; da er det et stolt og skjønt Skue; men man erindrer altid Jotnen ved Siden.

Hele denne store Fjeldstrækning mellem de sidste bebyggede Dale, som stikker op fra Sognefjorden i Vest, fra Lom og Vaage i Nord, fra Gausdal i Øst og fra Valders i Syd, er kortest betegnet som en Ørken. Reisen gaar fra Støl til Støl, som fra den ene Oase til den anden, eller fra Stenbud til Stenbud, fra Heller til Heller. De mest ørkenlignede Pletter af alle i denne Strækning er Flyerne, det er store Fladestrækninger, ofte høitliggende, bestaaende af Sand og Sten med et Teppe af Mos og enkelte krybende Buske.

349Der hersker paa en Godveirs-Dag en høitidelig Stilhed overalt, Tanken overvældes af Begrebet om det store, det mægtige, det umaalte. Her under disse kneisende Fjeldstykker med Taarn og Spir og de ensomme Dale imellem er der som den dybeste Andagt, som i en stor Kirke. Loftet hvælver sig høit over de brune Mure, høiere end i nogen Kirke; men Skyen glider dog ganske nær, den kommer flyvende fra Livet nedenfor, fra de store Dale og de aabne Sletter, hvor den ser saa skjøn ud som en seilende Svane — her drysser den ind gjennem Kløften, og du ser den som en Røg. —

Naar man drager fra de bebyggede Dale rundt omkring et Trin høiere op og ind paa dette Storfjeld, da er her igjen Trin for Trin opigjennem forskjellige Regioner. Først er det Furuskoven, som endnu paa nogle Steder holder sig tæt og frodig langs med lune Strøg mellem det igjennemskaarne Fjeld i Udkanterne. Her er Ly for Vinden og Skygge, Veie efter Tømmerhugsten krydser hverandre i alle Retninger, man ser sjelden langt forud og farer let vild, og det er et Kunststykke at finde ned til Brostedet eller Vadestedet over Elven, der som oftest i denne Region har voxet sig strid og stor ved mange Tilløb.

Hvor Skoven slipper, kommer endnu ofte den lysere Birkeli med krogede og langskjæggede Stammer, men med venlig susende Tag. Her er Udsigten gjerne friere, og man vinder let frem. Birkelien tynder sig ofte ud langs Fjeldsiderne og paa store Sletter til en aaben Mark med Birkeris, bustet Ener og bleg Vidje og mangen venlig Fjeldblomst i Klynger eller Tuer hist og her. Her er altid et stort, aabent Syn; du lægger Tøilen om Armen og gaar ubekymret, hvor du vil, Hesten følger efter, og ofte kan du her langs Fjeldsiden korte Veien betydelig, medens Raaket holder sig bugtet i Dalen.

Skal du derimod høiere, saa har du Urden for dig, en graa Strækning af lutter sammenkastede store kantede Klippeblokke, hvor Passagen er yderst besværlig, bestandig i Krog og Sving, saa op, saa ned. Snart støder dit Skinneben mod en skarp Kant, snart træder din Ven og Ledsager Hesten 350sig fast med Foden, og Skoen bliver trykket ind i Sprækken som i en Klypetang.

Er du kommen vel over den nederste Urd, da ligger Renens skinnende Hjem for dig, en umaalelig Stenmark med Sne hist og her, en spruttende Elv, som begynder ved Bræens Fod, og sorte Tinder omkring, der ser ned. Og skal du op paa disse sidste, da har du atter Urd, atter Stenmark, atter Sneflade eller Bræ at overskride.

Th. Kjerulf.

346

Med dette navn har man søkt å betegne en klynge av fjelltopper mellom Lom, Sognefjord og Valders. Det er med Søer og daler et vidløftig høyfjellsdistrikt, ukjent, kan man si, for den litterære verden inntil Keilhaus og Boecks tur derind for en 40 år siden, og dets enkelte dele bærer forskjellige navn, som dog ikke rekker til for det hele, således Lomsfjeldene i nord, Hurungerne i vest o. s. v.

Når man reiser Bergensveien over Filefjeld, da skjærer man ved hovedveien langs Vangsmjøsen øverst i Valders gjennom utkanten av disse Fjell. Rundt om Vangsmjøsen kneiser høye Tinder: Grinde-, Skyri-, Skjold-Fjell og det mysteriøse Skudshorn, der har sitt navn derav, at et drønn eller skudd høres stundom fra en brattside under toppen. Denne dal ligner ingen annen av de mer bekjente Hoveddale; thi man er her i en kløft av Jotunfjeldene, og disse har noe eget ved seg, som står mer eller mindre bevisst for enhver, der ved med seg selv, at „storfjellene,“ som de også undertiden kalles, ikke er som andre Fjell omkring.

Men ingensteds får den sedvanlige reisende hele fjellklyngen å se på de alminnelige reiseruter. Selv over Filefjeld er de skjulte for ham; han måtte da stige opp på Stugunøset bak Nystuen for å se dem. Ved Vangsmjøsen stirrer man opp imot noen av Klyngens siste utliggere; de ser ut som store kasteller med tilskårne sider som murer og Tinder som høytragende tårn. Men stiger man i en av utkantene opp på en frittliggende høyde, da har man den hele rekke av spisse Toppe foran seg, sedvanlig kalde og blå, med blinkende Pletter av snøskavl og bre. Stugunøset 347i Syd, Bitihorn eller bedre Skaget i Sydost, Storhøpiggen i øst, Heimdalshø midt oppe iblant dem er sådanne tålelig lett tilgjengelige høydepunkter, hvor skuet er utstrakt.

Det er som en stor leir av spettede Telte; de enkelte høyder i utkantene av klyngene ligger omkring som forposter. Skyene velter seg gjerne om den midterste del av leiren, av og til har man et glimt av noe hvitt et hode høyere enn de øvrige — det er Galdhø, Norges høyeste kjente tind, som så lang tid var ubestegen, men hvor nå fast hvert år noen raske turister når hen, åndeløse og bekymrede om været, for — etter et Øiebliks opphold på den hvelvede snøkledde topp over den svimlende avgrunn og etter et blikk utover det omliggende ville gletsjer-hav med stivnede Bølgetoppe og sorte Skjær av Fjell — hurtig å søke ned igjen.

De ser kalde og umulige ut i Frastand disse skarpe Tinder; men kommer man lenger inn, da ligger store fiskerike Søer imellom og omkring dem, og der er en og annen fredelig gressrik Strand. Der er den vennlige Bygdin, den ville Gjendin, den øde kalde Tyen, der er Besse- og Russevand, Heimdalsvand, Vinstervandene o. s. v. Utallige dype dalstrøk snor seg inn og deler Hovedklyngen til mange særskilte Sætstykker, og i Bunden av disse daler glider rislende åer og styrter brusende elver med samme grønlige Gletschervand som i søene deroppe. På fjellenes rygg er en eneste vill steinmark med stykker, store og små, av fjellkroppen, frasprengte ved kulden, og der er Renens glitrende hjem. I dalbunnen derimot ligger hist og her ennå en ordentlig støl, hvor folk trekker hen langveisfra, ikke alene fra Lom, fra Vaage, men like fra Stange i Hedemarken, eller der er et ensomt Fælæger, hvor Driftekarle ligger med Slagte-kveg, som fødes opp til høsten, og ved vannet har du en tarvelig Fiskerbud.

Men selve fjellrekken ligger milelang med de skarpe Tinder, fulle av hvite Sneskavler og breer. I de trange Tverdale, som skjærer opp til tindene, ser du breene først høyt oppe på dalveggen, så lavere og lavere ned, ettersom Hoveddalens bunn stiger, og til sist like i dalbunnen 348selv, og du skrider over de siste grønne strå og de siste nikkende blomster inn til den kaldt åndende ismasse, som ligger for deg full av havgrønne sprekker, når du er kommet vel over de ramlende steinmasser i morenen foran.

Dette er Jotunfjeldene, og de fortjener navnet. Det er her jotnen eller jetten, som råder. Plutselige Omslag i været, tykk dryssende skodde, pidskende Regn, hylende vind veksler med lokkende solskinn og stille. Dertil hører gamle og nye skred fra sidene, stride elver, hvorover der skal søkes vadested, hester, som løper bort om natten, sult og tørst og alleslags andre Reisefataliteter.

Går det langt opp i Jættemarken, da er en åpen Stenbud, ja en utover lutende vegg, en halv grotte eller „Hellar“ det eneste ly, og været er ofte umildt. Bleser Nordvestvind, og er der tørke nede i dalene i Valders, som svider gresset gult og brenner åkeren, så går der Kaveveir omkring i Jotunfjeldene. Kalde Sneskvæt, pidskende regnbyger, blandede med hagl, drar deromkring i Tog. Det ser smukt ut et stykke ifra, især fra høyden; Skyen drages som et hvitt slør over dalen; men fjellet ligner under sløret en vred mann med rynket Bryn. Er det derimot Søndenveir, så regner det både i dalen og i fjellene tett og stridt, bekkene svulmer opp til elver, stien over fjellmarken eller „Raaket“ forvandler seg til en rislende bekk mellom stenene, tykk skodde ligger overalt, og du føler deg hel beklemt.

Kun sjelden ser du hele leiren blank og klar; da er det et stolt og skjønt Skue; men man erindrer alltid jotnen ved siden.

Hele denne store fjellstrekning mellom de siste bebyggede daler, som stikker opp fra Sognefjorden i vest, fra Lom og Vaage i nord, fra Gausdal i øst og fra Valders i Syd, er kortest betegnet som en ørken. Reisen går fra støl til støl, som fra den ene oase til den annen, eller fra Stenbud til Stenbud, fra heller til heller. De mest ørkenlignede Pletter av alle i denne strekning er Flyerne, det er store flatestrekninger, ofte høytliggende, bestående av Sand og Sten med et teppe av Mos og enkelte krypende busker.

349Der hersker på en Godveirs-Dag en høytidelig stillhet overalt, tanken overveldes av begrepet om det store, det mektige, det umålte. Her under disse kneisende fjellstykker med tårn og Spir og de ensomme daler imellom er der som den dypeste andakt, som i en stor Kirke. Loftet hvelver seg høyt over de brune murer, høyere enn i noen Kirke; men skyen glider dog ganske nær, den kommer flygende fra livet nedenfor, fra de store daler og de åpne sletter, hvor den ser så skjønn ut som en seilende svane — her drysser den inn gjennom kløften, og du ser den som en Røg. —

Når man drar fra de bebyggede daler rundt omkring et Trin høyere opp og inn på dette storfjell, da er her igjen Trin for Trin oppigjennom forskjellige regioner. Først er det Furuskoven, som ennå på noen steder holder seg tett og frodig langs med lune strøk mellom det igjennemskaarne Fjell i utkantene. Her er ly for vinden og skygge, Veie etter tømmerhugsten krydser hverandre i alle retninger, man ser sjelden langt forut og farer lett vill, og det er et kunststykke å finne ned til Brostedet eller vadestedet over elven, der som oftest i denne region har vokset seg strid og stor ved mange tilløp.

Hvor skogen slipper, kommer ennå ofte den lysere Birkeli med krokete og langskjeggete stammer, men med vennlig susende tak. Her er utsikten gjerne friere, og man vinner lett frem. Birkelien tynner seg ofte ut langs fjellsidene og på store sletter til en åpen Mark med Birkeris, bustet ener og bleg vidje og mangen vennlig fjellblomst i klynger eller tuer hist og her. Her er alltid et stort, åpent syn; du legger tøylen om armen og går ubekymret, hvor du vil, hesten følger etter, og ofte kan du her langs fjellsiden korte veien betydelig, mens Raaket holder seg buktet i dalen.

Skal du derimot høyere, så har du Urden for deg, en grå strekning av lutter sammenkastede store kantede Klippeblokke, hvor passasjen er ytterst besværlig, bestandig i krok og sving, så opp, så ned. Snart støter ditt skinneben mot en skarp Kant, snart trer din venn og ledsager hesten 350seg fast med foten, og skoen blir trykket inn i sprekken som i en Klypetang.

Er du kommet vel over den nederste Urd, da ligger Renens skinnende hjem for deg, en umålelig steinmark med Sne hist og her, en spruttende elv, som begynner ved breens fot, og sorte Tinder omkring, der ser ned. Og skal du opp på disse siste, da har du atter Urd, atter steinmark, atter snøflate eller bre å overskride.

Th. Kjerulf.