293

Tømmertrafikken er Solungens Liv, og dette Liv kulminerer i Fløtningstiden. Aldrig er Solungen kvikkere eller vittigere, aldrig er han mere letvindt, end naar han med Næversko paa render fra den ene Stok til den anden eller midt i gule Fossen seiler nedover paa en Tømmerhaug, som han netop har løst. Det gaar paa Livet mangen Gang, og for den, som ikke er vant med dette Arbeide, ser det farligere ud end Linedansernes og Beridernes halsbrækkende Spring. Men Fløterlivet, fuldt af Afvexling og Farer, tiltaler Solungens livlige Sind. Øvelsen fra Smaagut af giver ham denne Koldblodighed i Farer og denne Ligevegt i Legemet, som alene kan fri ham fra Døden i Fossestupet eller fra at knuses under de mægtige Tømmerhauge.

Det var en vakker Vaardag med Løvspræt og Solskin, da vi kom op til en af de større Fosse i Flisen for at se paa Fløtningen. Elven var stor, og de gule Vandmasser for dundrende udover Heldingen. Midt i Løbet laa nogle mægtige Fjeldstykker, hvorimod Tømmeret styrtede, naar det kom nedover Faldet, og flere hundrede Tylvter havde bundet sig fast til en eneste stor Haug, der syntes saa fast som selve Fjeldet. Vel et halvt hundrede Mand var ifærd med at faa Haugen ud. Nogle drev i Baade i Elven nedenfor og ovenfor for at give Tømmerstokkene det rette Løb, andre stod i Land og kommanderede; men de fleste var paa Tømmerhaugen og søgte at faa denne løs ved at overhugge eller løse de Stokke, som bandt Haugen. Fossen dundrede om dem og oversprøitede dem med Skum; men de brød sig intet derom. De hang som Fluer paa Tømmerstokkene eller sprang omkring som Linerler. Det hændte vel iblandt, at en eller anden mindre behændig Fløter traadte feil og fik sig et 294koldt Bad; men i et nu hævede han sig op igjen paa Stokken, og en haanende Skoggerlatter var al den Trøst, han fik.

Men Haugen vilde ikke gaa. Fløterhusbonden kommanderede, og Folkene arbeidede; men Haugen stod lige fast. „Du faar ud du, Ola Kroken,“ skreg gamle Knut oppe paa Bakken til en ung Gut, som med Baadshagen i Haanden nogle Øieblikke havde staaet og seet paa Arbeidet. Gutten lo, det var Overmod og Livslyst i denne Latter. Han saa et Øieblik paa Tømmerhaugen, og med Baadshagen i den ene Haand og Øxen i den anden sprang han udover Tømmerstokkene, som drev gjennem den stride Strøm, saa sikkert, som om han gik paa Stuegulvet.

Tømmerhaugen taarnede sig mange Alen høit op, og Ola Kroken speidede rundt for at se, hvor den Stok sad, som bandt det hele. Endelig lader han til at have fundet den, han griber Øxen, lægger inderst ind under Tømmerhaugen og begynder at hugge. Samtlige Fløtere standsede forfærdede i sit Arbeide. Havde han truffet den rette Stok, og Tømmerhaugen gik løs, syntes det uundgaaeligt, at den maatte styrte udover ham og knuse ham til Atomer. En aandeløs Taushed herskede, kun afbrudt af Fossens Brummen, Tømmerstokkenes Dundren mod Klipperne og Guttens sikre Øxehug. Pludselig hørtes et forfærdeligt Brag, og alle Fløterne udpressede uvilkaarlig et ængsteligt: „Pas dig!“ Da dundrede Tømmerhaugene udover, en forvirret Masse af Stokke, Vand og Fosseskum; men da den var kommen ud i det stillere Vand, seilede Gutten paa Toppen af Haugen med Baadshagen i Haanden, og et rungende Hurra hilste ham velkommen tilbage til Livet.

H. Schulze.

293

Tømmertrafikken er Solungens Liv, og dette Liv kulminerer i Fløtningstiden. Aldri er Solungen kvikkere eller vittigere, aldri er han mer letvindt, enn når han med Næversko på render fra den ene stokk til den annen eller midt i gule fossen seiler nedover på en Tømmerhaug, som han nettopp har løst. Det går på livet mangen gang, og for den, som ikke er vant med dette arbeide, ser det farligere ut enn Linedansernes og Beridernes halsbrekkende Spring. Men Fløterlivet, fullt av avveksling og Farer, tiltaler Solungens livlige sinn. Øvelsen fra smågutt av giver ham denne kaldblodighet i Farer og denne likevekt i Legemet, som alene kan fri ham fra døden i fossestupet eller fra å knuses under de mektige Tømmerhauge.

Det var en vakker vårdag med løvsprett og solskinn, da vi kom opp til en av de større Fosse i flisen for å se på fløtningen. Elven var stor, og de gule vannmasser for dundrende utover hellingen. Midt i løpet lå noen mektige fjellstykker, hvorimot tømmeret styrtet, når det kom nedover fallet, og flere hundre Tylvter hadde bundet seg fast til en eneste stor Haug, der syntes så fast som selve fjellet. Vel et halvt hundre mann var ifærd med å få Haugen ut. Noen drev i båter i elven nedenfor og ovenfor for å gi tømmerstokkene det rette løp, andre stod i land og kommanderede; men de fleste var på Tømmerhaugen og søkte å få denne løs ved at overhugge eller løse de Stokke, som bandt Haugen. Fossen dundret om dem og oversprøytet dem med skum; men de brød seg intet derom. De hang som fluer på tømmerstokkene eller sprang omkring som linerler. Det hendte vel iblant, at en eller annen mindre behendig fløter trådte feil og fikk seg et 294kaldt Bad; men i et nå hevet han seg opp igjen på stokken, og en hånende skoggerlatter var all den trøst, han fikk.

Men Haugen ville ikke gå. Fløterhusbonden kommanderte, og folkene arbeidet; men Haugen stod like fast. „Du får ut du, Ola Kroken,“ skreg gamle Knut oppe på bakken til en ung Gut, som med båtshaken i hånden noen øyeblikk hadde stått og sett på arbeidet. Gutten lo, det var overmot og livslyst i denne latter. Han så et øyeblikk på Tømmerhaugen, og med båtshaken i den ene hånd og øksen i den annen sprang han utover tømmerstokkene, som drev gjennom den stride strøm, så sikkert, som om han gikk på stuegulvet.

Tømmerhaugen tårnet seg mange alen høyt opp, og Ola Kroken speidet rundt for å se, hvor den stokk satt, som bandt det hele. Endelig lader han til å ha funnet den, han griper øksen, legger innerst inn under Tømmerhaugen og begynner å hugge. Samtlige fløtere stanset forfærdede i sitt arbeide. Hadde han truffet den rette stokk, og Tømmerhaugen gikk løs, syntes det uunngåelig, at den måtte styrte utover ham og knuse ham til atomer. En åndeløs taushet hersket, kun avbrutt av Fossens Brummen, Tømmerstokkenes Dundren mot Klipperne og Guttens sikre øksehugg. Plutselig hørtes et forferdelig brak, og alle fløterne udpressede uvilkårlig et engstelig: „Pas deg!“ Da dundret Tømmerhaugene utover, en forvirret masse av Stokke, vann og Fosseskum; men da den var kommet ut i det stillere vann, seilede gutten på toppen av Haugen med båtshaken i hånden, og et rungende Hurra hilste ham velkommen tilbake til livet.

H. Schulze.