78

Guldet lutres maa i Ilden,Før det bliver rent og skjært;Staalet dyppes maa i Kilden,Før det bliver Kjæmpen kjært;Modet prøves maa i Fare,Heltekraft i Helteskare.

Da Kong Tryggve sank i Tue,Olav laa i Moders Liv,Fødtes i en Bondestue,Skjultes mellem Tang og Siv,Medens Gunnhilds rappe HundeSnused om i alle Lunde.

Astrid maa med Olav rømmeFor at undgaa Morderkniv;Men paa Østersaltets StrømmeFristed han sit unge Liv,Fangedes blandt Sverdhug tunge,Solgtes som en Træleunge.

Men den unge Ørn ei taalteTrælelivets trange Baand,Høit han hæved sig og straalteFri og frank med Sverd i Haand,Ei han fandt i Kamp sin LigeI det hele Gardarike.

Og som Ørnen vidt han svævedRundt kring Jorden,Kyst til Kyst,Svang sit Sverd, og Fienderbæved,Hvor hans Glavind gjorde lyst.Adel lyste af hans Øie,Derfor Kjæmper maa sig bøie.

Haakon Jarl, den listig snilde,Syntes Flugten var for høi,Vilde ham i Snare hilde —Konge-Ørnen fri dog fløi.Olav gik med Sverd og FaneVei til Kongestol at bane.

Kronen han med Kraft mon bære,Bonden gav han strenge Kaar:„Enten tror I Kristi Lære,Eller faar I Ulivssaar!“Bønderne til Kors da krøbe,Valgte sig at lade døbe.

Kristne Bønder leved trygge,Lov og Ret i Landet gjaldt.Ved Nidelven lod han byggeBy, som Nidaros blev kaldt.Odinstemplet sank i Gruset,Gjorde Plads for Kirkehuset.

For at kræve Tyres LandeBrat han drog ad Venden til;Men ved Svolders dybe VandeØvedes der Kjæmpespil;Trende Drotter, alle høie,Vil den sterke Olav bøie.

Men den Drot paa enlig SnekkeMidt blandt Fiendens OvermagtLod sig ei af Vaaben skrække,Hugged djervt og uforsagt.Blodet flød paa Ormen lange,Helte sank med Heltesange!79Men tilslut fra høie StavneSprang Kong Olav dybt i Fjord;At han svam til fjerne Havne,Meldte Sagnet her i Nord;Det er vist, at Norge favnedAldrig mer den Drot, det savned,

H. Heyerdahl.

78

Gullet lutres må i ilden,Før det blir rent og skjært;Stålet dyppes må i kilden,Før det blir kjempen kjært;Motet prøves må i fare,Heltekraft i Helteskare.

Da Kong Tryggve sank i tue,Olav lå i Moders Liv,Fødtes i en bondestue,Skjultes mellom tang og Siv,Mens Gunnhilds rappe hunderSnuset om i alle Lunde.

Astrid må med Olav rømmeFor å unngå Morderkniv;Men på Østersaltets strømmeFristed han sitt unge Liv,Fangedes blant Sverdhug tunge,Solgtes som en trelleunge.

Men den unge Ørn ei tålteTrælelivets trange bånd,Høyt han hevet seg og strålteFri og frank med sverd i hånd,Ei han fant i kamp sin likeI det hele Gardarike.

Og som ørnen vidt han svevetRundt kring jorden,kyst til kyst,Svang sitt sverd, og fienderbevde,Hvor hans Glavind gjorde lyst.Adel lyste av hans Øye,Derfor Kjæmper må seg bøye.

Haakon Jarl, den listig snilde,Syntes flukten var for høy,Ville ham i snare hilde —Konge-ørnen fri dog fløy.Olav gikk med sverd og faneVei til Kongestol å bane.

Kronen han med kraft mon bære,Bonden ga han strenge kår:„Enten tror dere Kristi Lære,Eller får dere ulivssår!“Bøndene til kors da krøp,Valgte seg å la døpe.

Kristne bønder levde trygge,Lov og rett i landet gjaldt.Ved Nidelven lot han byggeBy, som Nidaros ble kalt.Odinstemplet sank i Gruset,Gjorde plass for kirkehuset.

For å kreve Tyres landBrat han drog ad Venden til;Men ved Svolders dype VandeØvedes der kjempespill;Trende drotter, alle høye,Vil den sterke Olav bøye.

Men den drott på enlig snekkeMidt blant Fiendens overmaktLod seg ei av våpen skrække,Hugged djervt og uforsagt.Blodet fløt på Ormen lange,Helte sank med Heltesange!79Men til slutt fra høye stavnerSprang Kong Olav dypt i fjord;At han svømte til fjerne Havne,Meldte sagnet her i nord;Det er vist, at Norge favnetAldri mer den drott, det savnet,

H. Heyerdahl.