430

Paa Hjemveien fik vi Øie paa en meget liden graabrun Fugl med kort, ret opstaaende Stjert og en livlig Sang, der lignede Kanarifuglens raske Triller. Jeg erindrede strax, at et gammelt Sagn knyttede sig til denne Fugls Navn og Stjert. Denne Fugl kaldes paa de fleste Steder i Landet Tommeliten. Paa andre Steder bærer den ogsaa Navnet Fuglekonge, og man fortæller, at den fik sit Kongenavn paa følgende Maade:

Da Fuglene skulde vælge sig en Konge, besluttede de, at den, som kunde flyve høiest, skulde blive valgt. Nu flyver Tommeliten altid langs henad Jorden og ganske korte Stykker af Gangen. Den er saaledes en klein Kar til at flyve, men havde dog svær Lyst til at blive Konge. Alle Fugle samledes da for at kjæmpe om Kronen. Tommeliten skjønnede, at Ørnen, som sad rolig paa en Sten og nu og da udstrakte sine mægtige Vinger, rimeligvis vilde vinde Prisen. Da Kapflyvningen begyndte, saa man Ørnen bruse op sine Rygfjær, før den satte afsted. Tommeliten passede nu sit Snit, smuttede ubemerket ind mellem Fjærene og førtes af Ørnen saa høit op i Luften, som denne kunde orke, og langt høiere end alle de andre Fugle. Tommeliten smuttede nu ud af sit Gjemmested og flagrede nogle Alen høiere. Men da den nu ikke havde Ørneryggen at sidde paa, dumpede den ned og brak Stjerten, som siden den Tid altid har staaet iveiret.

Paa de Steder i Landet, hvor en endnu mindre Fuglesort, som er almindelig i Barskovene, kaldes Fulekonge, har man samme Fortælling om den, med Undtagelse af, at den kom uskadt ned paa Jorden og modtog Guldkronen, som den endnu bærer paa sit Hoved. Denne Fugl er ovenpaa olivengrøn, nedenunder graa og har paa Issen guldgule Fjære, indfattede i sorte.

Istemmende en munter Jægersang traadte vi ud af Skoven og blev af Botolvs venlige Hustru modtagne med Lovtaler over vor Dygtighed som Jægere og med et Maaltid, der ikke havde behøvet at være saa godt, som det var, for at smage os sultne Jægere fortræffelig. — Næste Dag skiltes vi fra vor gjestfri Vert med Løfte om at gjentage 431Besøget til Høsten. Da vilde han prøve, om vi var ligesaa dygtige og farlige Jægere for Elg og Bjørn, som vi nu havde været for Tiur og Orhane.

H. Rasch.

430

På hjemveien fikk vi Øye på en meget liten gråbrun fugl med kort, rett oppstående stjert og en livlig sang, der lignede Kanarifuglens raske triller. Jeg erindret straks, at et gammelt sagn knyttet seg til denne Fugls navn og stjert. Denne fugl kalles på de fleste steder i landet Tommeliten. På andre steder bærer den også navnet Fuglekonge, og man forteller, at den fikk sitt Kongenavn på følgende måte:

Da fuglene skulle velge seg en konge, besluttet de, at den, som kunne flyve høyest, skulle bli valgt. Nå flyver Tommeliten alltid langs henad jorden og ganske korte stykker av gangen. Den er således en klein kar til å flyve, men hadde dog svær Lyst til å bli konge. Alle fugler samledes da for å kjempe om kronen. Tommeliten skjønte, at ørnen, som satt rolig på en Sten og nå og da utstrakte sine mektige vinger, rimeligvis ville vinne prisen. Da Kapflyvningen begynte, så man ørnen bruse opp sine ryggfjær, før den satte av sted. Tommeliten passet nå sitt snitt, smuttet ubemerket inn mellom fjærene og førtes av ørnen så høyt opp i luften, som denne kunne orke, og langt høyere enn alle de andre fugler. Tommeliten smuttet nå ut av sitt gjemmested og flagret noen alen høyere. Men da den nå ikke hadde Ørneryggen å sitte på, dumpet den ned og brak stjerten, som siden den tid alltid har stått iveiret.

På de steder i landet, hvor en enda mindre Fuglesort, som er alminnelig i Barskovene, kalles Fulekonge, har man samme fortelling om den, med unntakelse av, at den kom uskadt ned på jorden og mottok gullkronen, som den ennå bærer på sitt hode. Denne fugl er ovenpå olivengrønn, nedenunder grå og har på issen gullgule Fjære, indfattede i sorte.

Istemmende en munter Jægersang trådte vi ut av skogen og ble av Botolvs vennlige hustru mottatte med lovtaler over vår dyktighet som jegere og med et måltid, der ikke hadde behøvd å være så godt, som det var, for å smake oss sultne jegere fortreffelig. — Neste dag skiltes vi fra vår gjestfri vert med løfte om at gjentage 431besøket til høsten. Da ville han prøve, om vi var likeså dyktige og farlige jegere for elg og Bjørn, som vi nå hadde vært for tiur og Orhane.

H. Rasch.