151

Naar en kommer seilende ind paa vaagen i Bergen, ligger Tyskebryggens stuer og skinner imod en. Det er umagen værdt at gaa ind i én af dem, den eneste som har samlet og holdt ved lag alt fra gamle dage, fra tyskernes tid.¹ Her ser en det lyslevende som det var. Her er ytterstuen, hvor tjenerne holdt sine maaltider; her er stuen, hvor husbonden havde sit kontor. Indenfor i et lidet aflukke, 153bag smaa glasvinduer, sad han selv; udenfor i stuen stod de som skulde handle, nordfarerne.

152

Tyskerne raadde i Bergen. Deres magt er for længst forbi; men det forbund de hørte til var merkeligt. Det er hanseaternes eller hansestædernes forbund. Det har havt meget at sige, ikke bare i Bergens og Norges, men i hele Nordeuropas historie.

Hansa er det samme som samlag, — et samlag af byer vil det da sige.

I tidlig tid vokste det op handelsbyer ved mundingerne af de store tyske elver. Varerne fra det indre af Tyskland blev nemlig fragtet ud til sjøkanten i elvebaader; ved sjøen blev de lastet om bord i seilskibe for at sælges i fremmede havner. Derfra vendte skibene tilbage med udenlandske varer; fra skibene gik disse varer i elvebaadene, som førte dem op i landet. De travleste af disse havner var Bremen ved Veser, Hamborg ved Elben, Lybek ved Trafe, Stettin ved Oder, og senere Dansig og Königsberg. Paa stranden mellem Lybek og Stettin laa desuden Vismar, Rostok og Greifsvald, og ved de utallige udløb af Mas og Rinen samt omkring Søidersjøen vrimled det af driftige sjøbyer. Længer oppe i landet, hvor elvene blev for grunde til baadfart, saa færdselen maatte foregaa til vogns, samt ved de store veiskjel, var store byer vokset op. Vi nævner Köln ved Rinen, Magdeborg ved Elben, Frankfurt ved Oder. Rinelven og flere af landeveiene bandt Nordtyskland sammen med store handelsbyer i Sydtyskland; disse havde igjen færdsel paa Italien. Saa længe kompasset endnu ikke var opfundet, gik alt samkvem mellem Middelhavet og Nord- og Østersjøen til lands gjennem Tyskland. Selv mellem Østersjøen og Nordsjøen sparte de sig helst sjøveien omkring Danmark. Landeveien mellem Trafe og Elben havde derfor stor færdsel. Og Lybek og Hamborg blev saaledes de rigeste byer i Nordtyskland.

154Allerede for nær 700 aar siden kom disse to byer overens om at vedligeholde og verge dette veistykke. Snart slog ogsaa andre byer sig sammen for at verne landeveier og elveløb, og samtidig enedes alle Nordtysklands handelsbyer om at hjælpes naar deres kjøbmænd og skippere trængte støtte i udenlands-handelen. Saaledes opkom den store hansa, som i sin bedste tid tælte 70 byer, fra Rinen til Veiksel. Hvert tredje aar var det stort møde af udsendinger fra alle byer. Disse møder eller hansadage blev gjerne holdt i Lybek; ialfald var Lybeks borgermester formand.

Mangt og meget var det at samraade om paa hansadagene. Byerne eide nemlig ikke landet rundt omkring; det stod under forskjellige smaafyrster, som rigtignok, lige saa vel som stænderne, havde keiseren over sig. Byerne raadde altsaa ikke over landeveiene og elveløbene. Dersom et varelass velted, saa varerne rørte grunden, eller hvis en fragtebaad stødte mod land, var straks fyrstens folk paa pladsen og tog lasset eller baaden med varerne i. De hørte landets herre til. I skogene havde røvere tilhold, og kjøbmændene maatte svare fyrsten høi afgift, for at han skulde holde styr paa røverne. Det hændte ligevel, at selve fyrsten lod sine folk ligge paa lur og overfalde farmændene, som saaledes blev af med alt sit gods, endda de havde kjøbt sig veifred — leide, som det kaldtes. Det trængtes vel, at byerne slog sig sammen, og de vidste at enighed gjør sterk. Det blev slig, at fyrsterne i nabolandene maatte bøie sig efter de tyske kjøbmænds krav. Kongen af England gav dem ret til at handle frit i London; kongen af Norge aabned Bergen for dem; kongen af Danmark overlod dem sildefisket ved Skaanes strand; kongen af Sverige saa Visby paa Gotland i deres hænder. Og blev det meldt at kontorerne paa fremmed grund var forulempet, rykked hansaens krigsflaade ud; Lybeks borgermester pleide at føre den øverste kommando. Og hver gang Nordens riger kom i indbyrdes strid, blanded hansaen sig straks ind, for at verge sit og sine, og krangle 155sig til nye fordele. Baade Kjøbenhavn og Bergen fik flere ganger svie for Lybeks unaade. I Bergen var det en tid hele 3 000 tyskere. I sin glanstid, indtil for vel 300 aar siden, spilled hansaen mester over al Nordeuropas handel. Paa flere steder i fremmed land havde tyske kjøbmænd taget sig ret til en egen del af byen, hvor ingen anden maatte vaage sig ind, og hvor rigets myndigheder intet havde at byde. Skat betalte de aldrig der, og til doms i deres sager sad bare deres egne tillidsmænd. Men strenge var de lover som disse skulde dømme efter.

Ingen tysker som slog sig ned i Bergen fik lov til at gifte sig der, og kvinder maatte ikke sees inden hanseaternes forretningsstrøg eller «kontor». Enten handelshuset var leiet eller var kjøbmandens eiendom, skulde alle betjenter bo i gaarden og holde maaltid i den fælles stue eller «skytting». Formændene i hver forretning valgte sig imellem et raad til at afgjøre fælles anliggender, samt oldermænd til at være dommere. Lærlingerne stod under haard tugt; det vanked juling tit og ofte. I Bergen maatte den tyske gut som blev fæstet som lærling blive i kontorets tjeneste hele ti aar, før han fik tænke paa at vende tilbage til sin hjemstavn igjen.

Hjemme i selve hansestæderne var det det samme strenge styre. De rige kjøbmands-ætter sad med al magten; kun blandt dem valgtes byens raad og borgermester. Haandverkerne havde nok sine laug, det vil sige lag eller fagforeninger; men disse havde ikke efter loven noget at sige i statssager. Somme tider hændte det at haandverks-laug tvang sig til at være med i afgjørelserne paa raadstuen; men oftest tog kjøbmandsstanden al magten tilbage med vold, og hevned sig da haardt paa dem de kaldte oprørere.

Men verdenshandelen kom i nye spor. Portugiserne fandt sjøveien til Indien, og spanierne begyndte at fare paa Amerika. Nordsjøen og Østersjøen misted meget af sin gamle betydning, og havnene der gik tilbage i rigdom og vælde. Paa trediveaarskrigens tid var hansaen skrumpet rent ind; der holdtes ingen hansadage længer; bare Lybek, Hamborg og Bremen holdt sammen.

For læsebogen ved Chr. Brinchmann.

151

Når en kommer seilende inn på vaagen i Bergen, ligger Tyskebryggens stuer og skinner imot en. Det er umaken verdt å gå inn i én av dem, den eneste som har samlet og holdt ved lag alt fra gamle dage, fra tyskernes tid.¹ Her ser en det lyslevende som det var. Her er ytterstuen, hvor tjenerne holdt sine måltider; her er stuen, hvor husbonden hadde sitt kontor. Innenfor i et lite avlukke, 153bak små glasvinduer, satt han selv; utenfor i stuen stod de som skulle handle, nordfarerne.

152

Tyskerne rådde i Bergen. Deres makt er for lengst forbi; men det forbund de hørte til var merkelig. Det er hanseaternes eller hansestædernes forbund. Det har hatt meget å si, ikke bare i Bergens og Norges, men i hele Nordeuropas historie.

Hansa er det samme som samlag, — et samlag av byer vil det da si.

I tidlig tid vokste det opp handelsbyer ved munningene av de store tyske elver. Varene fra det indre av Tyskland ble nemlig fraktet ut til sjøkanten i elvebåter; ved sjøen ble de lastet om bord i seilskip for å selges i fremmede havner. Derfra vendte skipene tilbake med utenlandske varer; fra skipene gikk disse varer i elvebåtene, som førte dem opp i landet. De travleste av disse havner var Bremen ved Veser, Hamborg ved Elben, Lybek ved Trafe, Stettin ved Oder, og senere Dansig og Königsberg. På stranden mellom Lybek og Stettin lå dessuten Vismar, Rostok og Greifsvald, og ved de utallige utløp av Mas og Rinen samt omkring Søidersjøen vrimlet det av driftige sjøbyer. Lenger oppe i landet, hvor elvene ble for grunde til baadfart, så ferdselen måtte foregå til vogns, samt ved de store veiskjel, var store byer vokset opp. Vi nevner Köln ved Rinen, Magdeborg ved Elben, Frankfurt ved Oder. Rinelven og flere av landeveiene bandt Nordtyskland sammen med store handelsbyer i Sydtyskland; disse hadde igjen ferdsel på Italien. Så lenge kompasset ennå ikke var oppfunnet, gikk alt samkvem mellom Middelhavet og Nord- og Østersjøen til lands gjennom Tyskland. Selv mellom Østersjøen og Nordsjøen sparte de seg helst sjøveien omkring Danmark. Landeveien mellom Trafe og Elben hadde derfor stor ferdsel. Og Lybek og Hamborg ble således de rikeste byer i Nordtyskland.

154Allerede for nær 700 år siden kom disse to byer overens om å vedlikeholde og verge dette veistykke. Snart slo også andre byer seg sammen for å verne landeveier og elveløp, og samtidig enedes alle Nordtysklands handelsbyer om å hjelpes når deres kjøpmenn og skippere trengte støtte i utenlands-handelen. Således opkom den store hansa, som i sin beste tid telte 70 byer, fra Rinen til Veiksel. Hvert tredje år var det stort møte av utsendinger fra alle byer. Disse møter eller hansadager ble gjerne holdt i Lybek; i alle fall var Lybeks borgermester formann.

Mangt og meget var det at samraade om på hansadagene. Byene eide nemlig ikke landet rundt omkring; det stod under forskjellige smaafyrster, som riktignok, like så vel som stendene, hadde keiseren over seg. Byene rådde altså ikke over landeveiene og elveløpene. Dersom et varelass veltet, så varene rørte grunnen, eller hvis en fraktebåt støtte mot land, var straks fyrstens folk på plassen og tok lasset eller båten med varene i. De hørte landets herre til. I skogene hadde røvere tilhold, og kjøpmennene måtte svare fyrsten høy avgift, for at han skulle holde styr på røverne. Det hendte likevel, at selve fyrsten lot sine folk ligge på lur og overfalle farmennene, som således ble av med alt sitt gods, enda de hadde kjøpt seg veifred — leide, som det kaltes. Det trengtes vel, at byene slo seg sammen, og de visste at enighet gjør sterk. Det ble slig, at fyrstene i nabolandene måtte bøye seg etter de tyske kjøpmenns krav. Kongen av England ga dem rett til å handle fritt i London; kongen av Norge åpnet Bergen for dem; kongen av Danmark overlot dem sildefisket ved Skaanes strand; kongen av Sverige så Visby på Gotland i deres hender. Og ble det meldt at kontorene på fremmed grunn var forulempet, rykket hansaens krigsflåte ut; Lybeks borgermester pleide å føre den øverste kommando. Og hver gang Nordens riker kom i innbyrdes strid, blandet hansaen seg straks inn, for å verge sitt og sine, og krangle 155seg til nye fordele. Både Kjøbenhavn og Bergen fikk flere ganger svie for Lybeks unåde. I Bergen var det en tid hele 3 000 tyskere. I sin glanstid, inntil for vel 300 år siden, spillet hansaen mester over all Nordeuropas handel. På flere steder i fremmed land hadde tyske kjøpmenn taget seg rett til en egen del av byen, hvor ingen annen måtte våge seg inn, og hvor rigets myndigheter intet hadde å by. Skatt betalte de aldri der, og til doms i deres sager satt bare deres egne tillitsmenn. Men strenge var de lover som disse skulle dømme etter.

Ingen tysker som slo seg ned i Bergen fikk lov til å gifte seg der, og kvinner måtte ikke sees innen hanseaternes forretningsstrøk eller «kontor». Enten handelshuset var leiet eller var kjøpmannens eiendom, skulle alle betjenter bo i gården og holde måltid i den felles stue eller «skytting». Formennene i hver forretning valgte seg imellom et råd til å avgjøre felles anliggender, samt oldermenn til å være dommere. Lærlingene stod under hard tukt; det vanket juling tit og ofte. I Bergen måtte den tyske gut som ble festet som lærling bli i kontorets tjeneste hele ti år, før han fikk tenke på å vende tilbake til sin hjemstavn igjen.

Hjemme i selve hansestæderne var det det samme strenge styre. De rike kjøpmanns-ætter satt med all makten; kun blant dem valgtes byens råd og borgermester. Håndverkerne hadde nok sine laug, det vil si lag eller fagforeninger; men disse hadde ikke etter loven noe å si i statssaker. Somme tider hendte det at håndverks-laug tvang seg til å være med i avgjørelsene på rådstuen; men oftest tog kjøpmannsstanden all makten tilbake med vold, og hevnet seg da hardt på dem de kalte opprørere.

Men verdenshandelen kom i nye spor. Portugiserne fant sjøveien til Indien, og spanierne begynte å fare på Amerika. Nordsjøen og Østersjøen mistet meget av sin gamle betydning, og havnene der gikk tilbake i rikdom og vælde. På trediveaarskrigens tid var hansaen skrumpet rent inn; der holdtes ingen hansadager lenger; bare Lybek, Hamborg og Bremen holdt sammen.

For leseboken ved Chr. Brinchmann.