131

Østerdølen ligner i sind og skind dalen der han er født: dulgt som skogene, ubændig som de stride elver, sterk og selvtryg som de bredryggede fjeld. Han er tung i vendingen, men udholdende over alle grænser.

Man siger om østerdølen, at bruger han to dage til at spænde hesten for slæden, saa kjører han fjorten dage før han spænder den fra igjen. Denne træge udholdenhed gaar igjen i alt hans arbeide, al hans glæde, alt hans sindelag. Og han har krop til at følge sin natur. Han kan drage over fjeldet med hest og slæde midtvinters i knagende 132kulde, klædd i uldtrøie og en tynd busserul, bare for at hente et lass sæterhøi inde paa vidderne; han kan ligge i tømmerhugst uge efter uge i de frosne tømmerkoier, hvor skjegget fryser fast til væggen ved aandedrættet; han kan gaa i tømmerfløtingens iskolde elvevand i mai maaned, vaad til opunder armene, uden at bytte hverken nat eller dag; men han kan ogsaa ture bryllup eller gravøl otte dage paa rad, danse nat efter nat hele julen rundt, og ikke slutte før tønden er tom. Han kan følge en bjørn paa jagten otte, ja fjorten dage i træk, og han kan huske en velgjerning eller en fornærmelse hele sit liv. Han kan bære den byrde han selv tager paa sig, hvor langt det skal være; men han er øm for tvang og tøile som en vild elg i skogen.

Det fortælles, at en gang, da en stor brand rased i Kristiania, blev tropperne fra Gardermoen ved ilbud kaldt ind for at slukke. Bataljón efter bataljon toged afsted, Kristiania bataljon først, Østerdalens til slut. Det var mange mils sprængmarsj, og for Kristiania var hver times forsinking ubotlig. Endelig mod morgensiden kom de, i tungt drønende fodslag langt borte, og det brød en jubel ud i den brændende by. Det var Østerdalens bataljon — den eneste som kom frem.

Blev her krig i landet, og en marsj skulde gjøres som ingen vaaged, et dagelangt slit i fjeld og skog skulde prøves, men ingen magted, da er det bare at sætte Østerdalens bataljon ind. Den naar frem.

6. Gamle seder og nye.

Vinteren i Østerdalen var i gamle dage en hvilens og festens tid. Lunt og velberget sad bønderne hver paa sin gaard, trygge for nød, om end kulden blev aldrig saa streng. For paa staburet hang spekekjød af elg og ren, sau og storfugl; hylderne bugned af smør og ost, og i de murede kjeldere stod tønder med saltmad fra høst-slagtingen, rakefisk fra fjeldsjøerne, kjeldermelk i store saaer, og af og til en tønde sterkt øl i den inderste krogen.

133Bare nu og da, naar kornet slap op eller skat skulde betales, maatte de sydover til Hamar med smør, ost og vildt, eller nordover til Røros med kul og skind, for at sælge og kjøbe. I lange færder drog de, helst indunder jul, hver hest med sit klingende tingel, og hver mand med sin skarpe øks paa lasset; for ulveflokken fulgte langs de øde veiene i den tindrende vinterkulde, rasende af sult. Men var nordmandsfærderne først fra sig gjort, — stod slæderne med korn og byvarer først paa gaarden, da bar det i vei med fester bygderne rundt, ved de store helger, ved bryllup og gravøl, ved ting og auksjon, altid med en underlig duft af langfærd og fjeldvidde.

Til juleturing kom de fra afsides gaarder, begyndte syd i bygden, fulgtes nordover i stadig øgende strøm, og stansed først langt ud i januar maaned ved bygdens nordligste gaard. Bryllup holdt de otte dage i træk, ofte flere hundred mennesker paa én gaard, som om en hel folkestamme var paa vandring. Da gik dansen i de høiloftede østerdalsstuer ved nat og dag, husbondsfolk og tjenestfolk om hverandre, i underlige gammeldags dragter, og «biteti»-brettet og ølskaalen gik rundt, saa længe det fandtes noget i huset. Saa drog den larmende færd hjemover, kneggende hester med opbunden top og messing-spikrede pandebaand, leende kvindfolk i sessen paa den udskaarne kirkeslæde, under tørklær og bjørneskindsfelder, og bag paa hundsvotten mandfolk som sang, eller smeldte med svepen, saa den løse sne fra træerne langs veien dryssed ned over ulveskindspelsene.

Den tids dragter og skikker er svundet for længst. Borte i en afdal, paa et eller andet morkent loft, kan det nok hænde du kan finde en messingknappet, trangærmet vadmelssnipkjole med lange skjøter og brede opslag, eller et par gamle knæbukser af skind, med kobberknapper paa knæet. Er du godt kjendt, kan det hænde at en eller anden ældgammel kone tager frem af sine gjemmer en af disse underlige Røros-luer eller rynkeluer, af blommet tøi, med 134røde baand rundt hovedet, fra den tid hun var jente; af sort silke, med kniplet brus rundt ansigtet, fra den tid hun blev kone. Og en sølje, slig som finnerne bruger dem, en slire med plads til syv otte kniver, eller et par skospænder af kobber, støbt ved Røros verk, kan give dig et pust fra hine gamle tider, naar du roder om i en gammel fiskers eller jægers verktøikasse. Men det er ogsaa alt. Paa skjoldluen nær, har Østerdalen skilt sig ved alt som minder om fædrenes liv.

For det er hændt dalen, at skogen, som skulde være dens bedste ven, er blit dens største fare. Da tømmerpriserne med én gang gik saa uhørt i veiret i sytti-aarene, blev som med ett slag hele Østerdalens udseende og hele bondens levesæt omskiftet. I de øde skoger, hvor før bare et enkelt skud ved høst og vaar meldte at nu faldt en bjørn eller elg, der begyndte tømmerøksens knappe graadige lyd at klinge hele vinteren igjennem; der hvor i gammel tid bare en og anden hundred-aars furu eller kjæmpegran sank bragende i jorden af ælde, der begyndte nu unggran og ungfuru at styrte i hundredvis som stønnende slagtedyr under økseslagene. Og fremmede tømmermerkere gik omkring, valgte det bedste, og lod rod og krone ligge igjen som dynger af lig bortover de glisne moer.

I hele ti aar herjed tømmersvindelen dalen som en rivende vaarflom. Formuer flytted sig eller gik til grunde; nye dukked op hvor en mindst tænkte det. Tro, tillid og gammelt venskab mand og mand imellem blev revet bort af pengegriskhedens farsott.

I en slig tid maatte fædrenes enkle liv og vaner blive glemt. Nu stod ikke gaardmandssønnerne side om side med tjenestfolkene i slaattonnen kl. 3 om morgenen; nu legte ikke bygdens ungdom længer i skumringen sankthanskvelden, under felelaat og dans, udover enger og jorder; nei, nu sad ungbønderne med toddy og merskumspibe nat paa nat og spilte dunder og polskpas efter en daler stikket, mens «musiken» fra Elvdalen sad i fine byfrakker, otte mand 135høi, og paa feler og kontrabas, klarinetter og horn spilte lansers og fandango, figaro og feier i de store bjelkestuer, hvor før springdansen gik hed og høi under slindene.

Og i de dybe kjelderhalser, hvor før sterke øltønder holdt vakt, laa hermetik og champanjeflasker hulter til bulter mellem prest-ostene og gammelostene fra svunden tid.

Da saa nedgangens time slog og svindelen sank, laa dalen som en kirkegaard. Odelsbøndernes børn sad og graat i sin fars udhugne skog, eller listed sig i skumringens skygge forbi sin fædregaard, hvor de ikke længer hørte hjemme. Men det var dog noget nyt som var kommet; først som en vaarflom, som en farsott; siden med velsignelse: østerdølen lærte at bruge sin rigdom. Gjennem de uendelige skoger er nu jernveisskinnerne lagt. Og med det rappe susende tog følger nye tanker. Damphestens skarpe skrig varsler fra syd hver evige dag om nyt arbeide, og dalen har forstaat varslet.

Skogene fredes paa ny og begynder saa smaat at suse af ungskogens vekst; fædrenes enkle vaner sidder igjen i høisædet som før; langsomt og støtt, som efter en stor skogbrand, reiser Østerdalen sig i ny sundhed. Ti folket der oppe har skogenes seige livskraft, fjeldviddens frie sunde aandedræt. Det lar sig ikke saa let kue, hverken af fattigdom eller rigdom.

For læsebogen af J. B. Bull.

131

Østerdølen ligner i sinn og skinn dalen der han er født: dulgt som skogene, ubendig som de stride elver, sterk og selvtrygg som de bredryggede fjell. Han er tung i vendingen, men utholdende over alle grenser.

Man sier om østerdølen, at bruker han to dage til å spenne hesten for sleden, så kjører han fjorten dage før han spenner den fra igjen. Denne trege utholdenhet går igjen i alt hans arbeide, all hans glede, alt hans sinnelag. Og han har kropp til å følge sin natur. Han kan drage over fjellet med hest og slede midtvinters i knakende 132kulde, kledd i ulltrøye og en tynn busserull, bare for å hente et lass seterhøy inne på viddene; han kan ligge i tømmerhugst uke etter uke i de frosne tømmerkoier, hvor skjegget fryser fast til veggen ved åndedrettet; han kan gå i tømmerfløtingens iskolde elvevann i mai måned, våt til oppunder armene, uten å bytte hverken natt eller dag; men han kan også ture bryllup eller gravøl åtte dage på rad, danse natt etter natt hele julen rundt, og ikke slutte før tønnen er tom. Han kan følge en bjørn på jakten åtte, ja fjorten dage i trekk, og han kan huske en velgjerning eller en fornærmelse hele sitt liv. Han kan bære den byrde han selv tar på seg, hvor langt det skal være; men han er øm for tvang og tøyle som en vill elg i skogen.

Det fortelles, at en gang, da en stor brand raset i Kristiania, ble troppene fra Gardermoen ved ilbud kalt inn for å slukke. Bataljon etter bataljon toged av sted, Kristiania bataljon først, Østerdalens til slut. Det var mange mils sprengmarsj, og for Kristiania var hver times forsinking ubotlig. Endelig mot morgensiden kom de, i tungt drønnende fotslag langt borte, og det brød en jubel ut i den brennende by. Det var Østerdalens bataljon — den eneste som kom frem.

Ble her krig i landet, og en marsj skulle gjøres som ingen vaaged, et dagelangt slit i fjell og skog skulle prøves, men ingen maktet, da er det bare å sette Østerdalens bataljon inn. Den når frem.

6. Gamle seder og nye.

Vinteren i Østerdalen var i gamle dage en hvilens og festens tid. Lunt og velberget satt bøndene hver på sin gård, trygge for nød, om enn kulden ble aldri så streng. For på stabburet hang spekekjøtt av elg og ren, sau og storfugl; hyllene bugnet av smør og ost, og i de murede kjellere stod tønder med saltmat fra høst-slaktingen, rakefisk fra fjeldsjøerne, kjellermelk i store saaer, og av og til en tønne sterkt øl i den innerste kroken.

133Bare nå og da, når kornet slapp opp eller skatt skulle betales, måtte de sydover til Hamar med smør, ost og vilt, eller nordover til Røros med kul og skinn, for å selge og kjøpe. I lange færder drog de, helst innunder jul, hver hest med sitt klingende tingel, og hver mann med sin skarpe øks på lasset; for ulveflokken fulgte langs de øde veiene i den tindrende vinterkulde, rasende av sult. Men var nordmandsfærderne først fra seg gjort, — stod sledene med korn og byvarer først på gården, da bar det i vei med fester bygdene rundt, ved de store helger, ved bryllup og gravøl, ved ting og auksjon, alltid med en underlig duft av langferd og fjellvidde.

Til juleturing kom de fra avsides gaarder, begynte syd i bygden, fulgtes nordover i stadig økende strøm, og stanset først langt ut i januar måned ved bygdens nordligste gård. Bryllup holdt de åtte dage i trekk, ofte flere hundre mennesker på én gård, som om en hel folkestamme var på vandring. Da gikk dansen i de høyloftede østerdalsstuer ved natt og dag, husbondsfolk og tjenestefolk om hverandre, i underlige gammeldags drakter, og «biteti»-brettet og ølskaalen gikk rundt, så lenge det fantes noe i huset. Så drog den larmende ferd hjemover, kneggende hester med opbunden topp og messing-spikrede pannebånd, leende kvinnfolk i sessen på den utskårne kirkeslede, under tørklær og bjørneskinnsfeller, og bak på hundsvotten mannfolk som sang, eller smeldte med svepen, så den løse sne fra trærne langs veien drysset ned over ulveskinnspelsene.

Den tids drakter og skikker er svunnet for lengst. Borte i en afdal, på et eller annet morkent loft, kan det nok hænde du kan finne en messingknappet, trangermet vadmelssnipkjole med lange skjøter og brede oppslag, eller et par gamle knebukser av skinn, med kobberknapper på kneet. Er du godt kjent, kan det hænde at en eller annen eldgammel kone tar frem av sine gjemmer en av disse underlige Røros-luer eller rynkeluer, av blommet tøy, med 134røde bånd rundt hodet, fra den tid hun var jente; av sort silke, med kniplet brus rundt ansiktet, fra den tid hun ble kone. Og en sølje, slig som finnene bruker dem, en slire med plass til syv åtte kniver, eller et par skospenner av kobber, støpt ved Røros verk, kan gi deg et pust fra hine gamle tider, når du roder om i en gammel fiskers eller jegers verktøykasse. Men det er også alt. På skjoldluen nær, har Østerdalen skilt seg ved alt som minner om fædrenes liv.

For det er hendt dalen, at skogen, som skulle være dens beste venn, er blitt dens største fare. Da tømmerprisene med én gang gikk så uhørt i været i sytti-årene, ble som med ett slag hele Østerdalens utseende og hele bondens levesett omskiftet. I de øde skoger, hvor før bare et enkelt skudd ved høst og vår meldte at nå falt en bjørn eller elg, der begynte tømmerøksens knappe grådige lyd å klinge hele vinteren igjennom; der hvor i gammel tid bare en og annen hundre-aars furu eller kjempegran sank brakende i jorden av ælde, der begynte nå unggran og ungfuru å styrte i hundrevis som stønnende slaktedyr under økseslagene. Og fremmede tømmermerkere gikk omkring, valgte det beste, og lot rot og krone ligge igjen som dynger av lig bortover de glisne moer.

I hele ti år herjet tømmersvindelen dalen som en rivende vårflom. Formuer flyttet seg eller gikk til grunne; nye dukket opp hvor en minst tenkte det. Tro, tillit og gammelt vennskap mann og mann imellom ble revet bort av pengegriskhetens farsott.

I en slig tid måtte fædrenes enkle liv og vaner bli glemt. Nå stod ikke gårdmannssønnene side om side med tjenestefolkene i slåttonnen kl. 3 om morgenen; nå lekte ikke bygdens ungdom lenger i skumringen sankthanskvelden, under felelåt og dans, utover enger og jorder; nei, nå satt ungbøndene med toddy og merskumspipe natt på natt og spilte dunder og polskpas etter en daler stikket, mens «musikken» fra Elvdalen satt i fine byfrakker, åtte mann 135høy, og på feler og kontrabass, klarinetter og horn spilte lansers og fandango, figaro og feier i de store bjelkestuer, hvor før springdansen gikk het og høy under slindene.

Og i de dype kjellerhalser, hvor før sterke øltønner holdt vakt, lå hermetikk og champanjeflasker hulter til bulter mellom prest-ostene og gammelostene fra svunnen tid.

Da så nedgangens time slo og svindelen sank, lå dalen som en kirkegård. Odelsbøndenes barn satt og graat i sin fars udhugne skog, eller listet seg i skumringens skygge forbi sin fædregaard, hvor de ikke lenger hørte hjemme. Men det var dog noe nytt som var kommet; først som en vårflom, som en farsott; siden med velsignelse: østerdølen lærte å bruke sin rikdom. Gjennom de uendelige skoger er nå jernveisskinnerne lagt. Og med det rappe susende tog følger nye tanker. Damphestens skarpe skrik varsler fra syd hver evige dag om nytt arbeide, og dalen har forstått varslet.

Skogene fredes på ny og begynner så smått å suse av ungskogens vekst; fædrenes enkle vaner sitter igjen i høysetet som før; langsomt og støtt, som etter en stor skogbrann, reiser Østerdalen seg i ny sunnhet. Ti folket der oppe har skogenes seige livskraft, fjeldviddens frie sunde åndedrett. Det lar seg ikke så lett kue, hverken av fattigdom eller rikdom.

For leseboken av J. B. Bull.