Læreplanatlas
Første DelFørste afdeling.

70. Hans er paa jagt.

Efter Zacharias Topelius ved udg

47

Nu var det vinter: men det lakked mod vaaren, saa at skaren bar ikke uden om morgenen. Hans havde faat sig et par ski, og det var rigtig gildt at staa ud-over skaren. Snart bar det af-sted bort-over markerne, snart paa sjøen, snart til skogs, og snart gjennem bygden. Ned efter bakkerne gik det i susende fart. Men Hans holdt sig paa benene, og det kan ikke alle gjøre. I førstningen, da han skulde lære, bar det over-ende: næsen i sneen og benene i veiret! Siden gik det bedre, og til slut kunde Hans staa paa ski ned over Granums-bakken; og den var jo saa høi, at kirke-taarnet ikke 48var stort høiere. Da var han kry. «Er det nogen som kan gjøre det?» sa han. «Nei tak,» sa de andre gutterne; de nøide sig med at ake paa kjælke, de.

Det var lige før paaske, og gutterne skulde ha paaske-lov; det var bare én læse-dag igjen. Men det var sligt vakkert veir den dagen; solen skinte saa deilig paa sneen, trærne var aldeles hvide af rim-frost. Hans fik slig ubændig lyst til at gaa paa jagt. Tidlig om efter-middagen drog han af-sted, med et stykke smør-brød i lommen og buen i haanden; han stod paa ski og vilde til skogs. «Jeg gaar paa jagt,» tænkte han. «Kanske møder jeg en ulv, og den skyder jeg straks. Jeg vil bare være borte en liden stund. Jeg kommer nok altid hjem tids-nok, saa jeg faar læst over leksen min.»

Nu ja, den gangen mødte ikke Hans nogen ulv — og jeg tror næsten det var godt, at han ikke mødte nogen. Men han saa rype-spor i sneen mellem bjerkene, og længer frem saa han hare-spor. «Det kan være lige-saa godt at skyde en hare,» tænkte Hans. «Den kan vi spise, og mor skal vel bli forundret, naar jeg kommer hjem med hare-steg til middagen.»

«Ingen ved hvor haren gaar,» siger et gammelt ord, og Hans vidste det nu slet ikke. Han fulgte sporene; men pus vilde slet ikke kikke frem mellem buskene. «Jeg faar nøie mig med en rype,» tænkte Hans. «Rype-steg er svært godt.»

Men saa var der ingen rype, bare spor. «Jeg tror jeg skyder et ekorn,» sa han. «Men jeg skal bare skyde det lidt i næsen, saa det falder ned, og siden sætter jeg det i bur og lar det hoppe paa pinden.»

Der sprang sandelig net-op et ekorn i den høie granen. Hans lurte sig ind under træet og spændte buen. Men ekornet hopped fra gren til gren, og gjemte sig lange stunder. Hans gik rundt om-kring granen; snart var han paa den ene side, snart paa den andre; men det vilde aldrig lage sig saa, at han kunde faa et godt sigte. Saa tog ekornet med én gang et langt sprang bort i et andet træ, og væk var det.

«Nu er det nok bedst jeg gaar hjem-over igjen,» 49tænkte Hans; for det var slut med smør-brødet. «Paa veien træffer jeg vel en skjære; den skyder jeg. Men skal jeg give den til katten, eller skal jeg spikre den op over stald-døren? Jeg tror jeg spikrer den op. Det ser saa kjækt ud. Saa siger Jonas, hver gang han gaar i stalden: «Der er den skjæren som Hans har skudt!»

Men saa mødte han ingen skjære. Da han kom hjem, tænkte han: «Jeg vil skyde til maals efter vinduet i hønse-huset, saa faar jeg se, hvor langt pilen gaar.»

Han spændte straks buen, og pilen fløi af-sted. Men den slog mod væggen og faldt ned igjen. «Det var da rart, at jeg ikke skulde træffe vinduet,» tænkte Hans, og saa skjød han igjen, baade én og to ganger. Til slut traf han. Ruden gik i knas, og pilen fløi ind i vinduet og traf ky-keli-ky, som sad der i al uskyldighed og stegte sig i sol-skinnet.

«Ky-keli-ky!» skreg hanen. Da blev Hans rent ræd og lusked stille af-sted ind i stuen, uden ulv og uden hare, uden rype og uden ekorn og uden skjære. Men vindusruden singled i ørene paa ham; og hanen var dræbt. Saa kom far. Han skulde høre ham i leksen. Men af leksen havde Hans glemt hvert eneste ord. Siden kom Kari budeie. Hun klaged og bar sig for hanen, som laa paa det sidste borte i hønse-huset.

«Det er jeg som har dræbt ham,» sa Hans. For han løi aldrig. Han fik juling for hanen, og maatte sidde inde en hel dag for leksen, mens de andre gutterne havde fri og mored sig af alle kræfter.

Jeg synes endnu jeg ser ham sidde med haanden under kindet og se gjennem ruden, hvorledes de andre gutterne akte kjælke-bakke der borte i Granums-bakken.

Stakkars Hans! Hvorfor skulde det netop i-gaar være saa vakkert veir, og hvorfor skulde hanen netop falde paa at sidde i vinduet? Ingen kan sige paa en prik, hvor en gut springer, og hvor en pil flyver. Men bedst er det, at en ikke lar sig narre ud, før en har lært sin lekse. Ellers kan det vel hænde nogen hver, at han sætter til skogs og ingen-ting faar, og kommer hjem og slaar ihjel en hane, og maa sidde inde hele dagen bag-efter og se paa at kameraterne aker kjælke i bakken.

Rolfsen: Læsebog for folkeskolen. I. Skriftsprog.