[1]

De ældste mennesker levede af markens vilde frugter, samt af de dyr og fiske de maatte komme over. De boede i huler og klædte sig med blade eller dyreskind. Menneskene var dengang «samlerfolk». Efterhaanden skaffede de sig hensigtsmæssigere redskaber og vaaben. Det faldt dem nu lettere at tage kampen op med de vilde dyr og fange fiskene, det være i sjøen eller i elvene. Dermed blev de «jæger-» og «fiskerfolk». Efterhaanden lærte menneskene sig til at tæmme enkelte dyr og nyttiggjøre sig deres kjød, melk og uld. Folk, for hvem fædriften saaledes blev den vigtigste næringsvei, og som med sine hjorder streifede om fra den ene græsgang til den anden, kaldes «nomader». Tilsidst blev menneskene «fastboende» og tog fat paa at dyrke jorden og drive agerbrug. Ogsaa haandverks- og bergverksdrift, handel og skibsfart blev efterhaanden vigtige næringsveie for menneskene, efterat de havde fæstet fast bo.

Menneskene gjorde sig først vaaben og andre redskaber af træ, sten og ben. Saalænge det var tilfældet, og de endnu ikke kjendte brugen af noget metal, levede de i «stenalderen». Det første metal de lærte sig til at udvinde og bearbeide, var kobberet. Kobber er imidlertid for blødt; de tilsatte det derfor gjerne lidt tin; herved fik de en haard blanding som kaldes bronce. Omtrent samtidig begyndte man at gjøre sig smykker af guld. Dermed indtraadte «broncealderen». Tilsidst lærte folkene at udvinde jern, sølv og andre metaller, og traadte ind i «jernalderen».

Ogsaa samfundsforholdene har forandret sig med folkenes forskjellige levevis. Samler-, jæger- og fiskerfolk kjendte ingen ordnet stat. De streifede om i familier eller

1 — Historie for middelskolen.

2flokke; i høiden var de delt i stammer under en stammehøvdings ledelse, en ordning som er den almindelige hos nomaderne. Først naar menneskene var blevet fastboende, udviklede der sig ordentlige samfund eller stater. Kun de folk som har dannet ordnede statssamfund, har hævet sig til en høiere dannelse eller kultur. Blandt dem er de vigtigste opfindelser gjort, som har befordret og lettet menneskets arbeide og gjort tilværelsen behageligere. De har hævet den menneskelige tænkeevne, og skabt videnskabelighed og kunst; hos dem har de høierestaaende religioner udviklet sig.

Trin for trin har de forskjellige folkeslag hævet sig fra det lavere til det høiere standpunkt, saavel hvad redskaber som levesæt og samfundsforhold angaar. Og det er til høist forskjellig tid at de enkelte folk har taget hvert af disse trin. Endnu findes folk der lever som «samlere», fiskere, jægere eller nomader, medens andre folk allerede flere tusende aar f. Kr. gik over til at blive fastboende og danne ordnede stater. Medens Australlandets vilde og flere eskimostammer endnu lever i stenalderen, smidde Forasiens og Ægyptens folk broncevaaben flere tusende aar f. Kr. Til Norden naaede kjendskabet til broncen kanske tusende aar f. Kr. Da var allerede jernet i brug i de nævnte lande; til os kom det først paa Kristi fødsels tid.

Menneskehedens gradvise udvikling fra det lavere til det høiere er det historiens opgave at skildre. At lære om alle folk vilde blive for meget. Vi tager blot de folk med, som har taget del i den kultur som vi her i Europa nu lever oppe i.

De folk som har spillet en rolle i vor «verdenshistorie», tilhører næsten alle den semitisk-hamitiske eller den indoeuropæiske folkegruppe. Til den første hører hamiterne i Ægypten og de semitiske jøder, føniker, babylonier, assyrer og araber. Af indoeuropæerne hører en gren hjemme i Asien, en anden i Europa. Til den asiatiske hører hinduer, meder, perser og de fleste af Lilleasiens gamle folk. Til den europæiske gren hører græker, romer og de fra disse udgaaede romanske folk, samt kelter, germaner og slaver. Kun faa mongolske folk, som tyrker og mongoler, har havt betydning for den «verdenshistoriske» udvikling.

1

De eldste mennesker levde av markens ville frukter, samt av de dyr og fiske de måtte komme over. De bodde i huler og kledde seg med blade eller dyreskinn. Menneskene var dengang «samlerfolk». Etterhånden skaffet de seg hensigtsmæssigere redskaper og våpen. Det falt dem nå lettere å ta kampen opp med de ville dyr og fange fiskene, det være i sjøen eller i elvene. Dermed ble de «jeger-» og «fiskerfolk». Etterhånden lærte menneskene seg til å temme enkelte dyr og nyttiggjøre seg deres kjøtt, melk og ull. Folk, for hvem fedriften således ble den viktigste næringsvei, og som med sine hjorder streifet om fra den ene græsgang til den annen, kalles «nomader». Til sist ble menneskene «fastboende» og tok fat på å dyrke jorden og drive agerbrug. Også haandverks- og bergverksdrift, handel og skipsfart ble etterhånden viktige næringsveier for menneskene, etter at de hadde festet fast bo.

Menneskene gjorde seg først våpen og andre redskaper av tre, stein og ben. Så lenge det var tilfellet, og de ennå ikke kjente bruken av noe metall, levde de i «steinalderen». Det første metall de lærte seg til å utvinne og bearbeide, var kobberet. Kobber er imidlertid for blødt; de tilsatte det derfor gjerne litt tin; herved fikk de en hard blanding som kalles bronse. Omtrent samtidig begynte man å gjøre seg smykker av gull. Dermed inntrådte «bronsealderen». Til sist lærte folkene å utvinne jern, sølv og andre metaller, og trådte inn i «jernalderen».

Også samfunnsforholdene har forandret seg med folkenes forskjellige levevis. Samler-, jæger- og fiskerfolk kjente ingen ordnet stat. De streifet om i familier eller

1 — Historie for middelskolen.

2flokke; i høyden var de delt i stammer under en stammehøvdings ledelse, en ordning som er den alminnelige hos nomadene. Først når menneskene var blitt fastboende, udviklede der seg ordentlige samfunn eller stater. Kun de folk som har dannet ordnede statssamfund, har hevet seg til en høyere dannelse eller kultur. Blant dem er de viktigste oppfinnelser gjort, som har befordret og lettet menneskets arbeide og gjort tilværelsen behageligere. De har hevet den menneskelige tenkeevne, og skapt vitenskapelighet og kunst; hos dem har de høyerestående religioner utviklet seg.

Trin for trin har de forskjellige folkeslag hevet seg fra det lavere til det høyere standpunkt, såvel hva redskaper som levesett og samfunnsforhold angår. Og det er til høist forskjellig tid at de enkelte folk har tatt hvert av disse trin. Ennå finnes folk der lever som «samlere», fiskere, jegere eller nomader, mens andre folk allerede flere tusende år f. Kr. gikk over til å bli fastboende og danne ordnede stater. Mens Australlandets ville og flere eskimostammer ennå lever i steinalderen, smidde Forasiens og Ægyptens folk bronsevåpen flere tusende år f. Kr. Til Norden nådde kjennskapet til bronsen kanskje tusende år f. Kr. Da var allerede jernet i bruk i de nevnte lande; til oss kom det først på Kristi fødsels tid.

Menneskehetens gradvise utvikling fra det lavere til det høyere er det historiens oppgave å skildre. Å lære om alle folk ville bli for meget. Vi tar blot de folk med, som har tatt del i den kultur som vi her i Europa nå lever oppe i.

De folk som har spillet en rolle i vår «verdenshistorie», tilhører nesten alle den semittisk-hamittiske eller den indoeuropeiske folkegruppe. Til den første hører hamittene i Ægypten og de semitiske jøder, føniker, babylonier, assyrer og araber. Av indoeuropeerne hører en gren hjemme i Asien, en annen i Europa. Til den asiatiske hører hinduer, meder, perser og de fleste av Lilleasiens gamle folk. Til den europeiske gren hører greker, romer og de fra disse udgaaede romanske folk, samt kelter, germaner og slaver. Kun få mongolske folk, som tyrker og mongoler, har hatt betydning for den «verdenshistoriske» utvikling.