30. Den norske sjømand.
Den norske sjømand eret gjennembarket folkefærd;hvor fartøi flyde kan,der er han første mand.Paa togt og hjemme her,ved sund og skjær og fiskeværhan tar sin Gud i sindog sætter livet ind.
Her er et folk i krigfor livet uafladeligmed dyre mandefaldi kampe uden tal.
Det, som er dagligdags,det nævnes ikke saadan straks,og tidt er ingen med,som bringe kan besked.
Men vesle fiskerbaadhar baaret frem saamangen daadaf mod og herlig kløgt,skjønt aldrig den blev trykt.Og mangen sjømands livfik dødens krans af tang og siv,som burde havt i guldsit navn blandt heltekuld.
137Sankt Olavs-korsets rosret høvde for en vestlandsk lods,som redded hundred mændog hundred om igjen.Og mangen liden gut,som red paa hvælvet hjem tilslut,naar far var sat ombord,han burde havt et ord.
Dog Norges høie kyster landets eget moderbrystmed næring og med graadved sønners raske daad.I det er alting gjemt,og der er ei den mindste glemtfra Hafursfjordens dagtil ham paa sidste vrag.
Det følte hver, som komfra reis igjen og saa sig om;det følte hver, som gik,i sidste afskedsblik. —De følte, hvor de for,at landets lykke var ombord:vor ære og vor magthar hvide seil os bragt.
Hurra for dem idag,som farer under norske flag!Hurra for lodsen, somdem først imøde kom!Hurra for dem, som rorsin fiskerbaad paa hav og fjord!Hurra for alles lyst:vor skjæromkranste kyst!
B. Bjørnson.
30. Den norske sjømann.
Den norske sjømann eret gjennombarket folkeferd;hvor fartøy flyte kan,der er han første mann.På tokt og hjemme her,ved sund og skjær og fiskeværhan tar sin Gud i sinnog setter livet inn.
Her er et folk i krigfor livet uavlateligmed dyre mannefalli kamper uten tal.
Det, som er dagligdags,det nevnes ikke sådan straks,og titt er ingen med,som bringe kan besked.
Men vesle fiskerbåthar båret frem så mangen dådav mot og herlig kløkt,skjønt aldri den ble trykt.Og mangen sjømands livfikk dødens krans av tang og siv,som burde hatt i gullsitt navn blant heltekuld.
137Sankt Olavs-korsets rosrett høvde for en vestlandsk lods,som reddet hundre mennog hundre om igjen.Og mangen liten gut,som red på hvelvet hjem til slutt,når far var satt ombord,han burde hatt et ord.
Dog Norges høye kyster landets eget moderbrystmed næring og med gråtved sønners raske dåd.I det er alting gjemt,og der er ei den minste glemtfra Hafursfjordens dagtil ham på siste vrak.
Det følte hver, som komfra reis igjen og så seg om;det følte hver, som gikk,i siste afskedsblik. —De følte, hvor de for,at landets lykke var ombord:vår ære og vår makthar hvite seil oss brakt.
Hurra for dem i dag,som farer under norske flagg!Hurra for losen, somdem først imøte kom!Hurra for dem, som rorsin fiskerbåt på hav og fjord!Hurra for alles lyst:vår skjæromkranste kyst!
B. Bjørnson.