42

En klar Julimorgen droge vi afsted, fem i Følge. To af os vare ældre Jægere, som ofte til forskjellige Aarstider havde været paa Høifjeldet; to vare unge, som nu skulde gjøre sin første Fjeldvandring, og den femte var Veiviseren, en letvindt 18aarig Fjeldgut. Paa en møisommelig, brat Kløvvei steg vi fra Dalen op gjennem Granskoven og vare efter et Par Timer komne saa høit, at Granen stod forkuet med vissen Top mellem den endnu frodigtvoxende Fjeldbirk. — Vi gik op paa en nøgen Høide, hvorfra vi kunde overskue den vidtstrakte Fjeldslette, hvorover vi den Dag skulde vandre. Den friske, kjølige Bjergluft borttog i nogle faa Øieblikke Trætheden, og vi følte os stærkere og lettere end nogensinde. — Vi vare mere end to Mil fjernede fra Foden af det Fjeld, som vi næste Dag skulde bestige, og dog forekom det os, at vi inden et Par Timer skulde kunne være paa Toppen. I den lette og klare Fjeldluft synes nemlig alle langt bortliggende Fjelde at rykke en nærmere, og kun ved lang Øvelse kan man lære at bedømme Afstandene paa Høifjeldet.

Vi gaa nu gjennem en Birkeli og høre Fuglestemmer, der ere de unge Jægere ubekjendte. Fjeldfinkens Sang have de forhen ikke hørt, men ofte om Høsten og Vaaren dens knirkende Lokketoner. Den har nu faaet en anden Dragt, end da den besøgte os paa sin Vandring til Fjeldet. Den er nemlig nu i sin Bryllupsdragt. Hoved, Nakke og Bryst glindsende blaasort, med rustgule Skulderfjedre og rustgult Bryst.

Gulerlen, der ogsaa besøgte os i Mai, men blot nogle Dage, gjenfinde vi her, med endnu mere gult Underliv og mørkere Hoved. Sivspurven lader sine ensformige Strofer lyde fra Birkekrattet, og vi se, at dens hvide Halsring er bleven bredere og hvidere. Fra en brat Fjeldvæg lyder Ringtrostens høie, ensformige Fløiten næsten ligesom en Andunges Piben, naar den er kommen bort fra sin Moder.

Tys! en svirrende Lyd som af den sitrende Streng paa en Langleik lyder i nogen Afstand. Det er ikke Vandets Rislen i den lille Bæk, som strømmer ned igjennem Krattet. — Hold dig rolig! og du vil snart faa en høist blandet, besynderlig og skjøn Musik at høre. Grundtonen er altid den samme surrende; men deri indblandes enkelte klare Fløitetoner og Strofer af bekjendte Fugles Sang og Lokketone, der vexler paa det mangfoldigste, saa at man maa tro, at to eller flere Sangere have forenet sig for at give en Koncert. Tonerne lyde snart nærmere, snart fjernere. Nærmer du dig, da forstummer Sangen længe, førend 43du synes at være nær det Sted, hvorfra den sidst tonede, og istedetfor denne faar du nær ved dig høre Rødstjertens kjendte Huit. Se dog ret paa den Fugl, som nu fra Toppen af en lav Birkebusk udstøder dette Huit og vender Brystet mod dig, og du vil se Nordens smukkeste Sangfugl med dens glindsende asurblaa Strubeskjold. Det er Blaastrubesangeren, der af Helgelændingerne kaldes Bjeldefugl og af Lapperne med et Navn, der i vort Sprog betyder Tusindtunge.

Fra Birkelien vandre vi over en lavere liggende, tuet Myrestrækning, bevoxet med Dvergbirk og lavt Virekrat, gjennemstrømmet af en liden Bæk. Rundt om os lyder Engpiplærkens raske og velklingende Sang. Den hækker overalt paa Fjeldsletterne, hvor Dvergbirken voxer. Den lille Sanger stiger ligesom Træpiplærken rask jublende i Veiret, men ikke høit, svinger med et endnu hurtigere Tempo om i en liden Kreds og sænker sig med opadrettede Vinger ned paa en nærliggende Tue.

42

En klar Julimorgen dro vi av sted, fem i følge. To av oss vare eldre jegere, som ofte til forskjellige årstider hadde vært på høyfjellet; to vare unge, som nå skulle gjøre sin første fjellvandring, og den femte var Veiviseren, en letvindt 18aarig fjellgutt. På en møysommelig, brat kløvvei steg vi fra Dalen opp gjennom Granskoven og vare etter et par timer kommet så høyt, at Granen stod forkuet med vissen topp mellom den ennå frodigvoksende Fjeldbirk. — Vi gikk opp på en nøgen høyde, hvorfra vi kunne overskue den vidstrakte fjellslette, hvorover vi den dag skulle vandre. Den friske, kjølige bergluft borttog i noen få øyeblikk trettheten, og vi følte oss sterkere og lettere enn noensinne. — Vi var mer enn to mil fjernede fra foten av det Fjell, som vi neste dag skulle bestige, og dog forekom det oss, at vi innen et par timer skulle kunne være på toppen. I den lette og klare fjelluft synes nemlig alle langt bortliggende fjell å rykke en nærmere, og kun ved lang øvelse kan man lære å bedømme avstandene på høyfjellet.

Vi går nå gjennom en Birkeli og høre Fuglestemmer, der er de unge jegere ubekjendte. Fjeldfinkens sang har de forhen ikke hørt, men ofte om høsten og våren dens knirkende lokketoner. Den har nå fått en annen drakt, enn da den besøkte oss på sin vandring til fjellet. Den er nemlig nå i sin bryllupsdrakt. Hode, nakke og bryst glinsende blåsort, med rustgule skulderfjær og rustgult bryst.

Gulerlen, der også besøkte oss i mai, men blot noen dager, gjenfinner vi her, med enda mer gult underliv og mørkere hode. Sivspurven lader sine ensformige strofer lyde fra Birkekrattet, og vi ser, at dens hvite Halsring er blitt bredere og hvitere. Fra en brat fjellvegg lyder Ringtrostens høye, ensformige fløyten nesten likesom en Andunges pipen, når den er kommet bort fra sin mor.

Tys! en svirrende lyd som av den sitrende streng på en Langleik lyder i noen avstand. Det er ikke vannets rislen i den lille bekk, som strømmer ned igjennom krattet. — Hold deg rolig! og du vil snart få en høist blandet, besynderlig og skjønn musikk å høre. Grunntonen er alltid den samme surrende; men deri innblandes enkelte klare fløytetoner og strofer av bekjente Fugles sang og lokketone, der veksler på det mangfoldigste, så at man må tro, at to eller flere sangere have forenet seg for å gi en konsert. Tonene lyde snart nærmere, snart fjernere. Nærmer du deg, da forstummer sangen lenge, før 43du synes å være nær det sted, hvorfra den sist tonet, og i stedet for denne får du nær ved deg høre Rødstjertens kjente Huit. Se dog rett på den fugl, som nå fra toppen av en lav Birkebusk utstøter dette Huit og vender brystet mot deg, og du vil se Nordens smukkeste sangfugl med dens glinsende asurblå Strubeskjold. Det er Blaastrubesangeren, der av helgelendingene kalles Bjeldefugl og av Lapperne med et navn, der i vårt språk betyr tusentunge.

Fra Birkelien vandre vi over en lavere liggende, tuet myrestrekning, bevokst med dvergbjørk og lavt Virekrat, gjennomstrømmet av en liten bekk. Rundt om oss lyder Engpiplærkens raske og velklingende sang. Den hekker overalt på fjellslettene, hvor dvergbjørken vokser. Den lille sanger stiger likesom Træpiplærken rask jublende i været, men ikke høyt, svinger med et enda hurtigere tempo om i en liten krets og senker seg med oppadrettede vinger ned på en nærliggende tue.