Læreplanatlas
LesebokYmse stykkje.

Fródevers*).

Ivar Mortenson.

175

Kloke mann, som mykje veit,visdom i hugen gøymer;daarleg mann, som lite veit,han kann ’kje si tunge tøyma.

Binna er fulla vond aa sjaa,naar ho hev mist sine ungar;daaren tykkjest meg verr’ endaa,han talar med tome tunga.

Hovdings hug og hardan hausdu kann med tolsinn vinna;tunga ho bryt berg og beinmed hjarte-ord og linne.

Gapen gjeng’e paa hallargolv,han gamsar med kaate munnar;men det svid daa saart det skjemtarordi innaste hjartegrunnar.

Den, som liter paa gods og gull,skal enda med sorg og kvide;men den, som gjeng paa rettferds veg,skal bløma som lauv under lide.176Kvendefridd og væne lit,det er full’ fagert i syne;men vænleik er forutan vitsom gull i grisetryne.

Kvendefridd og væne lit,det mun so braaleg bleikna;men naar Herren i hugen bur,daa tarv ikkje frægdi veikna.

Det er deigle for sylvet,og omn for gullet det reine;men den, som røyner hjarto vaare,det er Herren aaleine.

Daudeheimen og svarte djuvkann seg for Gud ikkje løyna;mannahugen leikar ikring,den mun han daa fullvæl røyna.

Ivar Mortenson.