138

Og Balder var fager som dagen er ny,og Breidablik borgi den ljose;det lyste um jord, og det glødde i sky.Der grodde med lilje og rose.

Og alt som var syndigt og ureint og stygt,det stokk for dei straalarne klaare;og Aasgard og mannheimen kvilde seg trygt,der beid ikkje sut elder taare.

Hans ord er som gull, skiler striden i hast,og sæla um strenderne sviver.Daa seig han paa baar. Men i graaten det brast,i himmel og jord det som liver.

Dei gret baade æser og mannen i mold,dei gret baade bjørker og lindarog fuglen og fisken og steinar og staal,det gret baade skyer og vindar.

Det glitrad i engi dei taarerne so,smaasymrurne bøygde seg under;so gret dei for Balder, dei græte ennoum sumar ved jonsokestunder.

Med’ liderne blømer og jordi stend brur,og alt uti glansen maa skina,ligg taar yver skog, yver engjer og urd;og stundom det gjeng deg som hine.

Naar allting i fagraste sumar seg klæ’r,og songen i lundarne læt’e,og vænleik ikring um deg armarne slær,og doggi av blomarne græt’e;139daa bivrar i hugen, — du undrar deg paa —og andlitet gøymer i hendar:i sælaste stunder so graata du’ maafor fagnad, som aldri seg endar.

Ingvar Bøhn.

138

Og Balder var fager som dagen er ny,og Breidablik borga den ljose;det lyste om jord, og det glødde i sky.Der grodde med lilje og rose.

Og alt som var syndigt og ureint og stygt,det stokk for dei strålane klåre;og Aasgard og mannheimen kvilde seg trygt,der beid ikkje sut eller tåre.

Hans ord er som gull, skiler striden i hast,og sæla om strendene sviver.Då seig han på bår. Men i gråten det brast,i himmel og jord det som lever.

Dei gret både æser og mannen i mold,dei gret både bjørker og lindarog fuglen og fisken og steinar og stål,det gret både skyer og vindar.

Det glitra i engi dei tårene so,smaasymrurne bøygde seg under;so gret dei for Balder, dei græte ennoom sumar ved jonsokestunder.

Med’ liderne blømer og jorda står brur,og alt uti glansen må skina,ligg tår over skog, over engjer og urd;og stundom det gjeng deg som hine.

Naar allting i fagraste sumar seg klæ’r,og songen i lundane læt’e,og vænleik ikring om deg armane slår,og dogga av blomane græt’e;139då bivrar i hugen, — du undrar deg på —og andlitet gøymer i hendar:i sælaste stunder so gråta du’ måfor fagnad, som aldri seg endar.

Ingvar Bøhn.