Læreplanatlas
Tredie DelV. FOLKESAGN.

Underjordiske.

Asbjørnsen

248

Det var en Sommer for lang, lang Tid siden, de laa til Sæters med Kreaturerne fra Melbustad oppe paa Hadeland. Men de havde ikke længe ligget der, førend Kreaturerne tog til at blive saa urolige, at det var rent umuligt at styre dem. Det var mange Gjenter, som prøvede at gjæte; men det blev ikke bedre, førend der kom en Fæstepige, og hendes Fæsterøl havde de nylig drukket. Da blev de rolige med et, og det var ingen Sag at gjæte længer. Hun blev deroppe alene og havde ikke noget andet Liv hos sig end en 249Hund. Som hun sad i Sætren en Eftermiddag, tyktes det hende, at Kjæresten hendes kom og satte sig ved Siden af hende og begyndte at tale om, at nu skulde de til at holde Bryllup. Men hun sad ganske stille og svarede Ingenting; for hun syntes, hun blev saa rar af sig. Lidt om lidt kom der flere og flere Folk ind, og de begyndte at dække op Borde med Sølvtøi og Mad, og Brudepiger bar ind Krone og Stads og en gild Brudekjole, som de klædte paa hende, og Kronen satte de paa Hovedet, som de brugte dengang, og Ringe fik hun paa Fingrene.

Alle de Folkene, som var der, syntes hun ogsaa, hun kjendte; det var Gaardkjærringer, og det var Gjenter, som var Jevningerne hendes. Men Hunden havde nok merket, det var noget galt paa Færde. Den satte afsted ned til Melbustad, og der knistrede og gjøede den og lod dem ikke have Fred, førend de fulgte den tilbage igjen.

Gutten, som var Kjæresten hendes, tog da Riflen sin og gik opover til Sætren; da han kom paa Volden, saa stod der fuldt af opsadlede Heste rundt omkring. Han listede sig bort og tittede gjennem en Glytte paa Døren og saa, de sad derinde allesammen. Det var greit at skjønne, at det var Troldskab og underjordiske, og derfor fyrede han Bøssen af over Taget. I det samme fløi Døren op, og det ene graa Garnnøstet større end det andet kom farende ud og surrede om Benene paa ham. Da han kom ind, sad hun der i fuld Brudepynt, og saa nær var det, at det bare manglede en Ring paa Lillefingeren, førend hun havde været fuldfærdig. „Men i Jesu Navn, hvad er her paafærde?“ spurgte han, da han saa sig om. Alt Sølvtøiet stod paa Bordet endda; men al den deilige Maden var bleven til Mose og Sop og Komøg og Padder og Loppetudser og andet sligt. „Hvad betyder alt dette?“ sagde han, „du sidder jo pyntet her som en Brud?“ — „Kan du spørge om det?“ sagde Gjenten. „Du har jo siddet her og talt til mig om Bryllup i hele Eftermiddag?“ — „Nei nu kom jeg,“ sagde han; „men det maa vel have været nogen, som har paataget sig min Lignelse.“

Da begyndte hun ogsaa at komme til sig selv igjen; men hun blev ikke ganske rigtig før end lang Tid efter, og 250hun fortalte, at hun syntes grangivelig, at baade han og hele Slegtskabet og Grandeskabet havde været der. Han tog hende strax med ned til Bygden, og forat der ikke skulde komme mere Fanteri til hende, holdt de Bryllup med det samme, og medens hun endnu havde Brudestadsen til de underjordiske paa. Kronen og hele Stadsen blev hængt op paa Melbustad, og den skal være der, den Dag idag er.

P. Chr. Asbjörnsen.