182

Den sterke Drage med de sorte SiderEr lagt for Anker i den dybe Fjord;Et Sagn er født, som til de fjerne TiderSkal nævne Skatten, som var der ombord;Mens Bølgen hulked under nøgne Strande,Med Høstens visne Kranse i sin Favn,Har Norges Engel med en sorgfuld PandeHenstirret ømt mod ham, der skulde lande,Og knyttet Fjeldets Gjenlyd til hans Navn.

Hans Navn skal lyde gjennem alle Dale,Hvor Røgen stiger af en Hyttes Tag;Dets Røst skal hæves over Gravens DvaleSom Livets Budskab paa en Foraarsdag.Hvo mindes ei, mens Sørgeklokken ringer,At han for Norge var en Vaars Herold,En Vaar, som nu sit Takkeoffer bringerOg kranser Liget, hvor hans Hæder klingerI Anehallen mod hans blanke Skjold.

Thi som et samlet, gjennemaandet BilledStod Landets Lys og Skygger for hans Blik;Det første Lyn, som Klippetaagen skilled,Fra dette tankeklare Øie gik;Til dette Hjerte knyttedes med VældeHvert Livets Kildevæld fra Dal og Kyst;Som Malmets Kjerne fra de rige FjeldeHans Daad slog ud, hvor Manddom skulde gjelde,Klar og gedigen af hans gjæve Bryst.

O bolde Ridder uden Frygt og Dadel!For Norge ofred du din Løvemarv,Og af de bedste Straaler om din AdelDu gav dit Land en Glorie til Arv.Der falder mildt paa dine brudte KræfterEn lys Velsignelse af Landets Flor;Dit Norge høiere sin Palme hefter,Fordi dets Moderhjerte higer efterAt kalde Sønner i dit steile Spor.

Ja, fra din Høide skues allevegneDen fagre Glans om dine tunge Skridt;Thi du har strøet i de dybe EgneDe gyldne Gaver rigelig og vidt;183Hvor Skov og Ager dine Frugter bære,Hvor travle Elve gjennem Dalen gaa,Skal Barnets Mund din Jarlesaga lære,Skal alle Livets Toner til din ÆreSom tusend Mindeharper sammenslaa.

J. S. Welhaven.

182

Den sterke Drage med de sorte siderEr lagt for Anker i den dype fjord;Et sagn er født, som til de fjerne tiderSkal nevne skatten, som var der ombord;Mens bølgen hulket under nakne Strande,Med Høstens visne kranser i sin favn,Har Norges engel med en sorgfull panneHenstirret ømt mot ham, der skulle lande,Og knyttet fjellets gjenlyd til hans navn.

Hans Navn skal lyde gjennom alle daler,Hvor røyken stiger av en Hyttes tak;Dets røst skal heves over Gravens dvaleSom Livets budskap på en forårsdag.Hvo minnes ei, mens Sørgeklokken ringer,At han for Norge var en Vaars Herold,En Vaar, som nå sitt Takkeoffer bringerOg kranser liket, hvor hans Hæder klingerI Anehallen mot hans blanke skjold.

Thi som et samlet, gjennomåndet bildeStod Landets lys og skygger for hans blikk;Det første lyn, som klippetåken skilte,Fra dette tankeklare Øye gikk;Til dette hjerte knyttedes med VældeHvert Livets kildevell fra dal og kyst;Som Malmets kjerne fra de rike fjellHans Daad slo ut, hvor manndom skulle gjelde,Klar og gedigen av hans gjeve bryst.

O bolde ridder uten frykt og Dadel!For Norge ofret du din Løvemarv,Og av de beste stråler om din adelDu ga ditt land en glorie til arv.Der faller mildt på dine brutte krefterEn lys velsignelse av Landets Flor;Ditt Norge høyere sin Palme hefter,Fordi dets Moderhjerte higer etterÅ kalle sønner i ditt steile spor.

Ja, fra din høyde skues allevegneDen fagre glans om dine tunge skritt;Thi du har strødd i de dype EgneDe gyldne gaver rikelig og vidt;183Hvor skog og Ager dine frukter bære,Hvor travle elver gjennom dalen gå,Skal Barnets munn din Jarlesaga lære,Skal alle Livets toner til din æreSom tusen minneharper sammenslå.

J. S. Welhaven.