Til innholdet
Stofflig differensiering
Valfridomen gjer det dermed mogeleg å fordjupe seg meir i stoffet.
Når kvar elev vel sitt pensum, må det primære utgangspunktet vere å finne fram til arbeidsstoff og arbeidsoppgåver som er avpassa til evnene og interessene
Elevane må til ein viss grad stå fritt til å velje både lærestoff og arbeidsmåte og korleis dei vil samarbeide med andre.
Enten en nytter organisatorisk differensiering eller ikke, vil differensiering innenfor rammen av den enkelte klasse fremdeles være nødvendig og ønskelig.
Dei er i regelen så omfattande at ein må gjere eit utval både for den enkelte klassen og for den enkelte eleven.
Det vil også vere høve til å arbeide med emne eller oppgåver som ikkje er nemnde i fagplanane.
Elevane må derfor i stor grad få arbeide med individuelle oppgåver.
I mange fag vil elevene måtte arbeide med ulikt stoff - både med hensyn til mengde, innhold og framstillingsform.
I de enkelte fagene vil det derfor måtte legges til rette varierte tilbud av lærestoff.
Naturfag- og matematikkundervisninga kan ein tilpasse behovet til dei enkelte faggruppene og gjere meir yrkesretta.
Dermed kan elevane i ein viss grad sjølv finne sin plass og sitt arbeidsområde.
Ved valg av tilvalgsstoff må utgangspunktet først og fremst være å finne fram til arbeidsstoff og arbeidsoppgaver som er tilpasset den enkelte elevs evner og
I praktiske fag har arbeidsoppgåvene ofte variert etter lokale forhold.
I norsk, samfunnskunnskap og framandspråk kan ein til ein viss grad trekkje inn stoff frå vedkomande yrkesområde.
Lærestoffet må i vanskegrad og form avpasses slik at den enkelte elev får arbeide med stoff som er forståelig og meningsfylt.
I mange fag må elevane arbeide med ulikt stoff både når det gjeld mengd, innhald og framstillingsform.
Kor langt ein kan gå i dette, blir det gjort nærmare greie for i kvar fagplan.
Den pedagogiske fridomen det her er tale om, vil likevel ikkje vere like stor i alle faga.
Det nye ved fagplanane i denne læreplanen er at dei gjev høve til å gå lenger enn før i denne retninga.
Det vil seie at dei er så omfattande at ein må velje ut av dei både for kvar klasse og for kvar elev.
Nivådifferensiering kan ein gjennomføre både i form av større eller mindre breidd i opplæringa og gjennom større eller mindre fordjuping på dei enkelte områda av
Det må altså foretas et utvalg ut fra den enkelte elevs evner og interesser, men samtidig slik at behovet for noe felles stoff for alle
Alle de fagplanene det her er tale om, er lagt opp slik at det er vid adgang til å velge arbeids- og lærestoff etter elevenes
Ein kan danne seminargrupper (mindre enn ein vanleg klasse) der elevane ein del av tida arbeider sjølvstendig med felles emne eller individuelle emne - eller
Individuelt arbeid vil seie at eleven blir meir uavhengig av læraren når det gjeld å velje både lærestoff og arbeidsmåte.
Elevar som har føresetnader for det, kan såleis få ei breiare innføring i faget enn andre.
Innhaldet i allmennfag kan vere ulikt, t.d. for handel og kontor og for ulike linjer innanfor handverk og industri.
I kvart fag må ein derfor leggje til rette varierte tilbod av lærestoff.
Fridomen til å velje stoff og arbeidsoppgåver vil som nemnt lenger framme ikkje vere like stor i alle faga.
Blant anna gjer den store valfridomen det mogeleg å bruke meir tid på enkelte emne og område av faget.
For elevar som står fagleg svakt, kan det bli nødvendig med redusert eller enklare fagleg innhald og støtteundervisning.
Denne forma for differensiering er ikkje ukjend i norsk skole.
For andre vil det, alt etter evner og faglege føresetnader, vere naturleg å samle seg om nokre færre emne og med mindre fordjuping.
Det vil sjølvsagt vere mogeleg berre for svært få, særleg dyktige elevar å få med alle emna med stor fordjuping.
Arbeidet i klassen eller gruppen bør også legges opp slik at den enkelte elev har frihet til å velge emner og arbeidsmåter for seg selv
Dermed vil elevene i stor utstrekning selv kunne finne sin plass og sitt arbeidsområde.
Forskjellige klassar har t.d. lese ulike litteraturutval i norsk og framandspråk, og elevar også i same klassen har arbeidd med ulike emne for særoppgåver.
Ein kan også differensiere opplæringa i dei enkelte emna ved at ein del elevar går djupare inn i emnet og arbeider med vanskelegare oppgåver.
Det gjer at kvar lærar og elev vel pensumet sitt innanfor denne ramma utan endeleg å måtte fylle den.
Det er i første rekkje gjennom denne forma for differensiering at ein kan kome interessene til elevane i møte, og på den måten finne fram
I alle fag er det såleis høve til innanfor nærmare grenser å velje blant dei emna som er nemnde i fagplanen.
Lærestoffet må i større grad enn tidlegare i vanskegrad og form vere avpassa slik at kvar elev får arbeide med stoff som han forstår og
Når det gjeld resten av pensumet, kan elevane få høve til å stå friare til å velje lærestoff og arbeidsmåte.
Arbeidet i klassen eller i gruppa bør vere lagt opp slik at kvar elev står fritt til å velje emne og arbeidsmåtar for seg sjølv
For elevar som står fagleg sterkt, kan det bli aktuelt å gje materiale til større fordjuping i faget, stoff av større vanskegrad og rettleiing til
Med stoffleg differensiering forstår ein at elevane innanfor same fag og kurseining arbeider med ulikt stoff eller ulike arbeidsoppgåver.
Som ein hovudregel må den stofflege differensieringa ikkje gå lenger enn at ein kan halde ved lag målet og kompetansen for faget.
Det individuelle arbeidet må imidlertid også trekkes inn i den organiserte undervisningstida, f.eks. ved at enkelte elever gis fri en del av tida for å
I studieretning for allmenne fag og enkelte andre studieretningar vil ein kunne gjennomføre dei ulike differensieringsformene som er nemnde ovanfor, så vel innanfor kvar klasse
En kan danne seminargrupper (mindre enn en vanlig klasse) hvor elevene en del av tida arbeider selvstendig med felles eller individuelle emner - eller en
