33

Vi er midt inde i en Østerdals-skog.

Rundt omkring os staar høi furuskog, hist og her med nogen gamle ærværdige graner iblandt og en og anden høistammet, mosegrod bjerk; den har bare lidt løv paa de høieste grenene, som kan række op i sollyset. Vindfald ligger det allesteds, saa det mangen gang er slemt at komme frem. Somme steder er der større og mindre myrer, hvor det vokser storr-græs og molter og lyng. Skogbunden er klæd med røslyng, blaabærlyng og tytebærlyng, især omkring myrene og opover bergrabbene, hvor skogen staar mer glisent. Smaa bækkesisler finder sig vei ned gjennem skoglierne og dalsøkkene, og sommesteds er det større aabninger eller gløtter langs bækkene; her vokser den høie,

Rolfsen: Læsebog for folkeskolen. II.

34giftige lushat frodig mellem skog-geranium og høit græs; lushatten har store, fligede blade og en mandshøi stængel med mange hjelmformede blaa blomster.

Her inde i storskogen er det stilt. Af og til hører vi svartspetten eller gjertrudsfuglen hakke i en tør træstamme med sit sterke spidse neb, som ligner et smalt hugg-jern. Det er mest syge trær hakkespetten hakker i; for under og i barken paa slige trær findes det en hel del insekter og larver, som den vil have tag i til mad for sig. Derved gjør den stor nytte i skogene, da disse insekter og larver ødelægger trærne.

«Prr-prr-prr» skriger svartspetten, nærmere og nærmere. Se der kommer den! Den slaar sig ned i en tørgran ikke langt fra os, og skriger med det samme et klingende «kli—æh, kli—æh!» Derfor kaldes den ogsaa mangesteds i Østerdalen «hølj-kraake». Nu kan du rigtig godt se den. Den er omtrent saa stor som en fjeldrype; og se, for en fin svart kjole den har paa, og saa rød lue paa hovedet. Som du saa, satte den sig ikke paa nogen gren, men klos paa selve træstammen; her klatrer den og hakker, klatrer og hakker alt i ett.

Hakkespetterne, ser du, har sterke, hvasse og krogete klør paa sine tær. To snur fremover og to bagover, saa de med største lethed kan klyve omkring paa træstammerne, baade opover og nedover og rundt om. De midterste halefjær er længer end de andre, og stive og bøide; de hjælper til og støtter under klatringen. Naar hakkespetterne hakker, og hører at trærne er raadne eller hule indvendig, hugger de ofte med sine sterke neb huller i dem, saa store at de kan komme ind til hulingen eller den morkne merg, og der bygger de rede til at ligge i om natten og i svært styggeveir.

33

Vi er midt inne i en Østerdals-skog.

Rundt omkring oss står høy furuskog, hist og her med noen gamle ærverdige graner iblant og en og annen høystammet, mosegrodd bjerk; den har bare litt løv på de høyeste grenene, som kan rekke opp i sollyset. Vindfall ligger det allesteds, så det mangen gang er slemt å komme frem. Somme steder er der større og mindre myrer, hvor det vokser storr-gress og molter og lyng. Skogbunnen er klæd med røslyng, blåbærlyng og tytebærlyng, især omkring myrene og opover bergrabbene, hvor skogen står mer glisent. Små bækkesisler finner seg vei ned gjennom skogliene og dalsøkkene, og sommesteds er det større åpninger eller gløtter langs bekkene; her vokser den høye,

Rolfsen: Lesebok for folkeskolen. II.

34giftige lushatt frodig mellom skog-geranium og høyt gress; lushatten har store, flikete blade og en mannshøy stengel med mange hjelmformede blå blomster.

Her inne i storskogen er det stilt. Av og til hører vi svartspetten eller gjertrudsfuglen hakke i en tør trestamme med sitt sterke spisse nebb, som ligner et smalt hugg-jern. Det er mest syke trær hakkespetten hakker i; for under og i barken på slike trær finnes det en hel del insekter og larver, som den vil ha tak i til mat for seg. Derved gjør den stor nytte i skogene, da disse insekter og larver ødelegger trærne.

«Prr-prr-prr» skriker svartspetten, nærmere og nærmere. Se der kommer den! Den slår seg ned i en tørgran ikke langt fra oss, og skriker med det samme et klingende «kli—æh, kli—æh!» Derfor kalles den også mangesteds i Østerdalen «hølj-kråke». Nå kan du riktig godt se den. Den er omtrent så stor som en fjellrype; og se, for en fin svart kjole den har på, og så rød lue på hodet. Som du så, satte den seg ikke på noen gren, men kloss på selve trestammen; her klatrer den og hakker, klatrer og hakker alt i ett.

Hakkespettene, ser du, har sterke, hvasse og krokete klør på sine tær. To snur fremover og to bakover, så de med største letthet kan klyve omkring på trestammene, både opover og nedover og rundt om. De midterste halefjær er lenger enn de andre, og stive og bøyde; de hjelper til og støtter under klatringen. Når hakkespettene hakker, og hører at trærne er råtne eller hule innvendig, hugger de ofte med sine sterke nebb huller i dem, så store at de kan komme inn til hulingen eller den morkne marg, og der bygger de rede til å ligge i om natten og i svært styggevær.