Naar jeg hører om at noget skal sages, saa tænker jeg altid paa sagmanden der hjemme i vedboden eller oppe i den trange gaden, eller paa tømmermændene, som sad og halte og slét i den lange tunge sagen. Sagmanden vor havde aldrig hat paa, naar han saged, men ligevel svetted den høie panden bestandig. Dette maatte være tungt arbeide. Han pusted og stønned og tørked sig hvert øieblik.

Her om dagen var jeg inde i et stort sagbruk; men her var ingen sagmand som stod og tørked sig. Sagbladene gik op og ned, og op og ned, endda der var ingen som rørte dem. Alting saa ud som det gik af sig selv. Ude i sjøen 26laa tømmerstokkene; tre og fire om gangen blev de fæstet sammen og trukket op over den bratte broen og ind gjennem den aabne væggen til bruket. Saa kryber de langsomt bortover gulvet paa runde taggete valser, langsomt bort mod saggrinden, eller sagarmen, som den kaldes. Har staar sagbladene. Først er det nu kantsagen, som skjærer kanterne eller hunene af. Saa veltes stokken over til silkesagen, som har finere blad og skjærer bord eller planker. Men hunene kommer paa randsagen og blir i en fart til bretter eller smaabord, som bruges til kasser og tønder. Og ud igjennem et aabent rum i bagvæggen kastes den skaarne last ned paa tomten. Der nede staar det høie stabler af skaaren last; tømmeret har jo ligget mange maaneder i elven og maa tørke i sol og vind. Saa kommer det paa høvleriet; og det gaar slet ikke for sig som hjemme i snekkerverkstedet hvor jeg vanked som barn. Her staar ingen snekkersvend ved høvlen og sliter med de tunge fliser; høvel-jernene gaar af sig selv, og bord efter bord glider ind under dem og blir glat og blankt paa sider og kanter.

Den som sætter alt dette i gang, det er dampmaskinen. Det er en vældig kraft, den trætner aldrig, som menneskearmen; bare det fyres under kjélen, saa kan den gaa ustanselig, saa længe en vil, baade nat og dag. Og her er nok at fyre med: høvelflis og sagflis fra tusender af tylvter.

Når jeg hører om at noe skal sages, så tenker jeg alltid på sagmanden der hjemme i vedboden eller oppe i den trange gaten, eller på tømmermennene, som satt og halte og slét i den lange tunge sagen. Sagmanden vår hadde aldri hat på, når han saget, men likevel svettet den høye pannen bestandig. Dette måtte være tungt arbeide. Han pustet og stønnet og tørket seg hvert øyeblikk.

Her om dagen var jeg inne i et stort sagbruk; men her var ingen sagmand som stod og tørket seg. Sagbladene gikk opp og ned, og opp og ned, enda der var ingen som rørte dem. Alting så ut som det gikk av seg selv. Ute i sjøen 26lå tømmerstokkene; tre og fire om gangen ble de festet sammen og trukket opp over den bratte broen og inn gjennom den åpne veggen til bruket. Så kryper de langsomt bortover gulvet på runde taggete valser, langsomt bort mot saggrinden, eller sagarmen, som den kalles. Har står sagbladene. Først er det nå kantsagen, som skjærer kantene eller hunene av. Så veltes stokken over til silkesagen, som har finere blad og skjærer bord eller planker. Men hunene kommer på randsagen og blir i en fart til bretter eller småbord, som brukes til kasser og tønder. Og ut igjennom et åpent rom i bakveggen kastes den skårne last ned på tomten. Der nede står det høye stabler av skåren last; tømmeret har jo ligget mange måneder i elven og må tørke i sol og vind. Så kommer det på høvleriet; og det går slett ikke for seg som hjemme i snekkerverkstedet hvor jeg vanket som barn. Her står ingen snekkersvend ved høvlen og sliter med de tunge fliser; høvel-jernene går av seg selv, og bord etter bord glider inn under dem og blir glatt og blankt på sider og kanter.

Den som setter alt dette i gang, det er dampmaskinen. Det er en veldig kraft, den tretner aldri, som menneskearmen; bare det fyres under kjélen, så kan den gå ustanselig, så lenge en vil, både natt og dag. Og her er nok å fyre med: høvelflis og sagflis fra tusener av tylvter.